Syphilias sphlogg fram til januar 2006. Sphloggen er rykket opp og blitt inngangsside på syphilia.no Nyere stoff ligger der. Eldre syphilia-stoff enn sphloggingen starter her.

Kun privat bruk er lovlig. Sitater med linking til denne siden er OK, men ikke kopiering eller viderebruk av noe slag.

Tirsdag 10. januar 2006
FRI?
FØRST må vi avse det meste av de inntektene vi har (skatt, moms og avgifter) til stat og kommune. Dernest krever de som vi har gitt pengene til, at vi skal fylle deres tid med oppgaver, ved at vi hele tiden gir dem forskjellige rapporter (skjemaer, egenerklæringer, selvangivelser osv.), eller lar andre rapportere for oss (ikke bare leger og apoteker, men etter hvert nesten alle man kommer i berøring med i dagliglivet, må fylle ut kompliserte skjemaer til myndighetene).
     I enkelte tilfeller (f.eks. byggesaker) må vi dessuten betale myndighetene for at de skal ta imot og behandle de papirene som de har forlangt at vi gir dem så de kan lese dem og ta stilling til innholdet i arbeidstiden sin, som vi på forhånd har betalt.
     Den nye bokføringsloven krever dessuten at alle som arbeider for timebetaling, må skrive en nøyaktig loggbok over alt de foretar seg. De må altså rapportere om når de går på do, tar seg en hvil eller går en tur i butikken, ikke bare hvilket arbeid de utfører for hvem til enhver tid.
     Frie yrker eksisterer ikke lenger.
     De sier at det er for å hindre kriminalitet. Men de riktig store og fete kan gjøre hva de vil. De kan f.eks. gi noen penger til de litt underlige fredssentrene som tidligere statssjefer gjerne oppretter, og vips er balansen opprettet.
     Staten er fornøyd. Politikerne er fornøyde. De store selskapene er fornøyde. De små er lagt i lenker, et sted det forøvrig passer de store veldig godt at de er. Derfor har ikke de store noe særlig imot slike drakoniske kontrolltiltak. De ligner jo dessuten til forveksling på den internkontrollen man likevel må ha i store konserner.
     De store har sammenfallende interesser med staten: Hva skal vi med disse små? Burde ikke all verdiskapning skje under betryggende kontroll av store, multinasjonale eller halvstatlige, topptunge organisasjoner? Er det ikke en skam at det fortsatt går noen rundt der ute som ikke bruker all sin energi på å bidra til at de store blir enda større?
    Ikke engang under føydalismen måtte de livegne sitte i kveldsmørket og utarbeide rapporter om hva de hadde gjort på dagtid. I dag har vi mer penger, og mer “fritid”. Men ikke mer frihet.

Fredag 6. januar 2006
ÅRETS MUSIKKSTYKKE
er endelig kommet! Strengt tatt er stykket kanskje fra i fjor. Men det får nok sin store berømmelse først i år, når du og alle andre SPHLOGG-lesere klikker og lytter:
www.ogobor.com
Vel fremme klikker du først på en ordforklaring og, når neste "flash" er på skjermen, på den midterste O’en i OGOBOR, og deretter på “Sang”.
Hvis alt går riktig for seg, skal det nå dukke opp en mp3-fil, og du får høre årets musikk. Det skal visstnok også være mulig å lese teksten, men jeg har ikke klart det. Det er ikke lett for “vanlige folk” (østlendinger) å oppfatte alt sammen, men låta handler om to værer som står i fjøset og gleder seg til å komme ut på beite sammen med hundre søyer, og om man ikke skjønner alle ordene, er det likevel lett å forestille seg hva samtalen dreier seg om.

Søndag 25. desember 2005
GEORG JOHANNESEN
Georg Johannesen døde julaften 2005 mens han badet i Egypt. Han skulle ha blitt 75 år kommende februar. Ja, han skulle ha levd i ti år til. Georg Johannesens forfatterskap er det eneste betydelige forfatterskapet i Norge det siste halve hundreåret, det eneste norske forfatterskapet i denne perioden som ikke putrer bort og avgår en stille død samtidig med forfatteren, men står fjellstøtt lenge etter, fordi det forteller lesere i flere generasjoner noe om dem selv.
    Man får ikke noe stort utbytte av å lese Georg Johannesen hvis man er åndelig lat. Det krever litt. Men så produserte han også sin kunst med store omkostninger.
    Diktene hans synger til oss som ingen andre norske samtidsdikt kan. Prosaen hans har både polemiske og poetiske dobbeltbunner som forvirrede sjeler kan gå seg vill i, men som virker avklarende på dem som etterspør klarhet.
    Hvil i fred, Georg. Vi løfter glasset for deg i kveld mens din person forsvinner for godt, og vi trenger ingen påminnelser for å la gjenklangen av dine anstrengelser bli med oss videre.
Møt Georg Johannesen her.

Tirsdag 21. desember 2005
JULELEKTYRE
Nå da ungene skal slutte å lære om krigen, kan det passe å anbefale alle – store og små - å lese (evt. om igjen) Bjørn Bjørnsens bok DET UTROLIGE DØGNET. Antakelig en av 1900-tallets sterkeste norske bøker (den kom i 1977). Boka redegjør for hva som skjedde over hele landet, time for time, 9. april 1940, og rystet historikerlauget i sine grunnvoller: Her kom en journalist og fortalte alt sammen bedre – og sannere – enn laugets samlede stand av drøvtyggere hadde klart på de 30 årene som var gått siden krigen. Og så vidt jeg vet er det ingen som har fortalt denne historien bedre på de 30 årene som er gått senere heller.
    Ja, jeg har lest noen nye bøker også, men de holder ikke mål. Kanskje bortsett fra Stein Buans GERHARDSENLANDET, som var en positiv overraskelse. Festlig og velskrevet blanding av oppvekstlitteratur, lokalhistorie og jernbanenostalgi.

Mandag 31. oktober 2005
Gunnar fra Unnarennet
...fagbokforfatter på farten

Onsdag 26. oktober 2005
BOKMESSEN I FRANKFURT
er nettopp over. Hva er da mer naturlig enn å trekke fram denne 14 år gamle reportasjen. Lite har forandret seg.

Lørdag 22. oktober 2005
FRA MILLIARDSPREKK TIL BRESPREKK
Friluftsmennesket Kristin Krohn-Devold mener hun har fått drømmejobben.


Torsdag 20. oktober 2005
GELDOF OG PENGENE

De må gi fredsprisen til hvem de vil, men jeg innrømmer at jeg et øyeblikk var livende redd for at den skulle gå til Bob Geldof. Ovenfor avbildet sammen med den ugandiske journalisten Luz Emmanuel. På spørsmål fra Emmanuel om hvorfor det ikke var invitert noen afrikanske artister til Live8-konserten, bet Geldof ham av med følgende: “Over en  milliarder kinesere vil bare slå av hvis de ser noen i Hyde Park som har solgt mindre enn fire millioner CDer.”

Onsdag 28. september 2005
HARANG I HARARE
Slutt på moroa: Kopinor, som i en årrekke har sponset bokmessen i Harare, trakk seg ut i dag. Sammen med Kopinor blir 1,75 mill kr borte fra arrangementet.
      Årsaken er ifølge Kopinor at bokmessen ”ikke er internasjonal lenger”.
     Det skal ha vært to ting som gjorde det uutholdelig for de norske giverne å fortsette en aktivitet som i årevis har vært kjær for dem:
     1) Dårlig oppmøte. Men viktigst: 2) Innholdet i messen kom ut av nordisk kontroll.

Hver august de siste 10-11 årene har delegasjoner fra det norske opphavsrettsmiljøet glidd i store biler mellom hotellene og messeområdet i Harare. Der har de kunnet omgi seg med håndplukkede forfattere fra ulike afrikanske land, som de har betalt flybilletten og hotelloppholdet til, for at de skal ha noen å føre interessante samtaler med mens de er i Afrika, og for å gi den norske innsatsen en slags internasjonal tyngde. (Afrikanske forfattere sier ikke ofte nei takk til betalt reise og opphold, sa en av de norske giverne til meg.)
     Men i år sa mange av de afrikanske forfatterne nei takk likevel! Kanskje det ble litt kjedelig med den samme samtalen med de samme nordmennene år etter år?
     Den norske staten har betalt mesteparten, 1 million, men har ikke kunnet ”følge opp direkte” som det heter, det er derfor de har sluset pengene gjennom Kopinor. Hva er det så å ”følge opp direkte”? Jo, det er å kontrollere nøyaktig hvordan pengene blir brukt. Mye går altså til reise og opphold både for dem som skal ”følge opp” og dem som man betaler for å utgjøre det fargerike fellesskapet. Det som er igjen, kan arrangørene disponere, men ikke uten visse ”føringer”.
     Man arrangerer altså en konferanse i Zimbabwe, i prinsippet norskkontrollert (iallfall liker de norske giverne å se slik på det; det er jo mange andre giverland også) – men samtidig har dette landet et av de regimene som det offisielle Norge er aller mest kritisk til. Da gjelder det å vise muskler, så å si. Med andre ord: Fornærme verten. En norsk idrettsgren!
     I år var temaet ”African Rights”. En rekke ”føringer” skulle sikre at talerne belyste hvor dårlig det står til i Afrika på området menneskerettigheter, kvinners rettigheter osv.
     Da skjedde det uventede (for giverne). Den ene afrikanske taleren etter den andre valgte å snakke om at det ikke står så innmari bra til i vesten heller. Talerlisten var kommet ”ut av kontroll”!
     Programkomiteen, som ifølge strenge retningslinjer (overvåket av bl.a. norske givere) er utnevnt av zimbabwiske rettighetsorganisasjoner, hadde kommet fram til en talerliste som de norske giverne mente var ”ubalansert”, og resultatet var ”forferdelig”, nemlig frittalende afrikansk kritikk av vesten.
     På spørsmål om sammensetningen av talere ikke kunne skyldes tilfeldigheter, sier de norske giverne at det er ”utelukket”. De er overbevist om at Mugabe sto bak og trakk i trådene slik at afrikanerne fornærmet Vesten istedenfor det vanlige at Vesten fornærmet Afrika. Men de ønsker ikke å bli sitert. Det kan man forstå.
     En annen versjon finner man i det velrenommerte afrikanske tidsskriftet ”New African”. Der forteller redaktøren Baffour Ankomah hvordan de nordiske giverne ikke tålte at han snakket rett fra leveren. Dette er givere som i årevis har holdt lange taler om ytringsfrihet, og så består de ikke den aller minste testen selv: De klarer ikke å la være å utføre sensur så snart de har sjansen til det.
     Ankomah ble bedt om å være ”oppsummeringstaler” på kort varsel fordi engelskmannen som opprinnelig var invitert, ikke kunne komme. På konferansen kunne alle si hva de ville, skriver han. De zimbabwiske regjeringsrepresentantene som var invitert, unnlot å møte opp. Ingen kunne beskylde myndighetene for å kontrollere konferansen. Han og alle andre kunne fritt si sin mening – og gjorde det. Og nå trekker giverne seg fornærmet ut i protest.
     Artikkelen hans er ikke lagt ut på nettet, men tidsskriftet kan besøkes her.

Tirsdag 6. september 2005
TATT PÅ FERSKEN I NEW ORLEANS
Det er ofte bare små ord som røper en. Hvem ville ha reagert på bildeteksten til det øverste bildet hvis ikke det nederste bildet hadde kommet samtidig?

Mandag 5. september 2005
BEDRE OG BEDRE FRA SHABANA
Her formulerer Shabana sitt raseri på en slik måte at det både gir underholdning og ettertanke. Les, les!

Mandag 5. september 2005
BUSH MED FINGEREN I DIKENE?
Og så litt utenriks. VG prøvde å oversette Michael Moores åpne brev til George Bush, men det var en dårlig oversettelse. Her er originalen!
For dem som tåler mer: Les her HVORFOR Bush & våpenbrødrene hans ikke har prioritert New Orleans.

Fredag 2. september 2005
FLERTALL?
Har det noen gang vært flertallsstyre i noe land? Ikke det jeg kan se. Et ”flertall av velgere” er jo ikke det samme som et flertall av folket. Det betyr bare at et parti har lykkes i å presentere sin lyst til å overta makten på en slik måte at de har fått størst oppslutning blant dem som har brydd seg om å stemme av dem som har ”lov” til å stemme, og det igjen har bare vært en andel av befolkningen, der kvinner, eiendomsløse, straffede, ungdom eller utlendinger tradisjonelt har vært ekskludert.
     Heller ingen revolusjon har brakt noe flertallsstyre inn i verden. Ikke i noe land, anfører bl.a. Murray Bookchin, har f.eks. arbeiderklassen dannet noe flertall i befolkningen noen gang. Landbruksbefolkningen har ofte vært i flertall. Men den er delt opp i ulike grupper med ofte helt motstridende interesser (f.eks. storbønder/husmenn).
    Murray Bookchin kan best leses på: http://www.social-ecology.org/

Søndag 28. august 2005
SHABANAS GENISTREK
Shabanas siste stunt – Valgerd-kyss og rompevisning – er den beste samfunnskommentaren jeg har sett i høst. Den fortalte følgende: Samfunnet er ikke lenger verbalt, og det er ikke lenger noen vits i å uttrykke seg verbalt i den ene eller annen retning. Samfunnet er i stedet blitt fysisk (rompe) og seksualisert (pikekyss). Offentlig samtale: Kyss meg i ræva, er Shabanas kommentar. Hennes politiske motstandere i de ulike fundamentalistiske fløyer får så hatten passer – uten at et ord er sagt.
     Jeg tar av meg hatten for Shabanas presise og intelligente analyse av hva dagens samfunn er for noe, og for hennes vilje til å ta konsekvensen av sin analyse ved å gi sitt bidrag den helt riktige form.
     Ikke mange av oss ville gjøre henne det etter. Men så er rompa til Shabana flottere enn de fleste, da.
     (Les også Jostein Gripsruds kommentar i lørdagsnummeret av Dagens Næringsliv (27/8-05). En av hans beste. Den er ikke lagt ut på nettet.)

Torsdag 11. august 2005
VALG IGJEN
Ved forrige stortingsvalg var parolen ”Stem på en statsminister”. Nordmenn er snille mennesker og sørget for at stakkaren fikk fortsette. Alle visste at medisinskapet til Bondevik ikke ville tåle belastningen av et nederlag.
     Denne gangen er parolen ”Stem på dem du stemte på før”. Av 111 sikre kandidater er 110 heltids politiske broilere! * fra før! Komplett unyttige snyltere som ikke ville ha vært i stand til å fungere i noen ordentlig samfunnsfunksjon; alt de kan er å sitte på stortinget, hvor det eneste de kan bidra med er å utvikle mer politikerforakt.
     Én udugelig fyr i statsministerstolen kan vi tåle. Men hele stortingssalen full av dumpere? Norge er ikke SÅ veldrevet at det er den minste grunn til å stemme på noen som man har gitt sin tillit tidligere. Hvis du absolutt må stemme – stem blankt! (*Kommunal rapport.)

Onsdag 10. august 2005
PEDERASTER
De to ultrakatolikkene Janne H. Matlary og Kjell Arild Pollestad klager (i avisa Vårt Land) over at norske journalister nå for tiden kan for lite om kristendom og religiøse tradisjoner.
    De har nok rett. Hadde journalistene visst at overgrep mot barn er en del av kirkehistorien og at prester er pederaster, ville de sikkert ikke ha laget så store oppslag av slikt. Mer i Vårt Land.

Fredag 15. juni 2005
FART PÅ ØKONOMIEN MED NEGATIV RENTE!
Mange er bekymret over rentenivået, men hvorfor ikke prøve ut en god gammel teori: Negativ rente!
     Det ble utprøvd forrige gang i den østerrikske byen Wörgl i 1932. Byen var rammet av depresjonen, arbeidsløsheten var stor, og det offentlige hadde ingen penger. Hva var da mer naturlig enn å utstede en egen myntenhet, tenkte ordføreren, Michael Unterguggenberger. Dermed skrev han navnet sitt inn i historien med et av de mest interessante økonomiske eksperimentene som er gjort i Europa.
    Den lokale myntenheten i Wörgl ble utstyrt med negativ rente etter prinsippene til den (den gang) berømte økonomen Silvio Gesell.
     Negativ rente kan forstås som en automatisk kontinuerlig nedskrivning. En gang i måneden måtte alle som hadde penger, betale en avgift på én prosent av pålydende.
     Effekten av dette var at alle gjorde alt de kunne for å bruke pengene snarest mulig, og de kunne bare bruke dem i sin egen kommune!! Naturligvis ble det fart på økonomien i Wörgl.
     Gatene fikk nye fortau. Det ble endelig orden på vannforsyningen. I frisk fart kom det opp nye hus, et skihopp, en ny bro ... Byen blomstret. Naturlig nok vakte dette stor oppsikt internasjonalt. Den franske statsministeren kom i egen person for å se ”miraklet i Wörgl”.
     Men da to hundre andre østerrikske byer ville gjøre det samme, fikk den østerrikske sentralbanken panikk. For ikke å miste kontrollen, innførte den straks forbud mot enhver utskriving av lokale myntenheter. Det tok ikke lang tid før arbeidsløsheten var på samme høye nivå som før også i Wörgl.
     Overalt hvor det fins mennesker som ønsker seg arbeid, men ikke får det, samtidig som det er samfunnsmessige oppgaver som ikke blir utført, kan det være fornuftig økonomi å innføre lokale penger.
     Enda mer radikalt er det å innføre negativ rente.
     ”Vanlige penger” er i prinsippet en gjeld til banken. De forekommer i begrenset mengde, og er beheftet med rente. Det betyr at folk må spare, konkurrere og jobbe hardere for å unngå å komme i dypere gjeld.
     Penger med negativ rente derimot oppmuntrer til samarbeid og gjensidighet, og bruken av dem minner mer om den gaveutvekslingen som forekommer hyppig i en del tradisjonelle samfunn.
     Men nok om det her. Vi vil gjerne yte våre lesere den service at dere i sommervarmen kan forlyste dere med de økonomiske teoriene til Silvio Gesell i fulltekst. De ble tiljublet av Keynes og ble presentert av New Scientist med positiv undring så sent som for et par år siden.
     Hans ”naturøkonomi” kan lastes ned og leses her.
    Mer om mannen og verket.

Onsdag 29. juni 2005
USAs ATOMVÅPENSTRATEGI
Ali G har vært i Amerika! Der har han blant andre møtt Brent Scowcroft, tidligere sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus, og spurt:
    “Når bør en stat abombombe en annen?”
    “Veldig godt spørsmål! Bare når viktige interesser står på spill,” svarte Scowcroft.
     Ali G: ”Hvorfor ikke bombe Canada?”
     Scowcroft: ”De har ikke noe vi ønsker oss.”
 (Mer om programmene her)

Søndag 19. juni 2005
VIDUNDERLIGE NYE VERDEN
John Howard, den ustoppelige kristen-reaksjonære gærningen som styrer Australia, gir nå alle bedrifter med under 100 ansatte lov til å gi blanke i alt som heter ansettelsesvern. Det skal også bli “irrelevant” med fagforeninger; i stedet skal bedriften trumfe igjennom såkalte individuelle avtaler.  (Se f.eks. denne linken .)
    Vidunderlige nye verden! Forleden dag kunne vi lese i Dagens Næringsliv at også norske bedriftsledere drømmer om den dagen da fagforeninger slutter å eksistere og alle medarbeidere er lojale – mot dem! Den dagen kan være nærmere enn vi tror. Det er bare en liten verdikommisjon mellom Bondeviks regime og Howards.

Lørdag 18. juni 2005
ULLENT VÅS: 07.06.05
Den intellektuelle overklassen er meget høyt hevet over folket, som sjokkerer dem med sin simpelhet. De tilbyr imidlertid generøst sine løsninger, nemlig at folket straks må slutte å være sånne innmari uinspirerte groruddøler som bare ser på idol og drar til syden. I stedet skal folk vende blikket oppover, mot dem, og bli, som de, opptatt av at menneskene trenger hverandre og Jorden og forskjellige diffuse verdier, som den intellektuelle overklassen til enhver tid skal definere for dem, slik at det alltid blir bruk for dem som premissleverandører.
    Dette har en som heter Karl Fredrik Tangen beskrevet med nydelig tydelighet i et innlegg i Dagbladet i dag. Det han forteller om, er noe ullent vås som kaller seg ”07.06.05” og som med mange millioner Bondevik-kroner har fått med seg mange av dem som begynner å gråte når de tenker på hvor verdifulle de er for menneskeheten (Jonas Gahr Støre, Thomas Hylland Eriksen osv.) på en slags ”branding” av alminneligheter (det lukter Ingebrikt Steen Jensen lang vei). Budskapet er at folk skal bli mindre materielle. Hørt den før? Ja. Tatt det alvorlig? Mange ganger. Hva har det ført til? Ingen verdens ting. Bortsett kanskje fra at det blir litt mindre folksomt i de fornemste designerbutikkene, og mer albuerom for dem med god smak: Premissleverandørene.
    Les Tangen selv og gå gjerne også opp på tullestedet http://www.07-06-05.com/765/index.htm og tenk videre på egen hånd.

Søndag 12. juni 2005
SIER JA MEN MENER NEI
Statslederne i EU har bestemt at de skal gi 0,7% av nasjonalbudsjettene i bistand til fattige land innen 2015.  Det er bare det at
    1) de lovte det samme for 35 år siden,
    2) mesteparten av pengene skal som tidligere gå rett til egne bedrifter, institusjoner og konservative “tenketanker” som skal fremme markedsøkonomien, og det som blir igjen til mottakerlandene etter det, er knyttet til såkalte økonomiske, men i realiteten ideologiske betingelser,
    3) de mener ikke noe med løftene sine uansett.
    Hvis de rike landene istedenfor all denne brusinga med fjør bare ville kjøpe 5% mer varer fra de fattige landene, ville de fattige få 350 milliarder dollar mer i inntekter, tre ganger så mye som de ut fra “løftene” ville motta i almisser fra 2015. Varene er ferdigproduserte og venter bare på å bli solgt for en pris som gjenspeiler deres reelle verdi. Men at industrilandene - altså vi – skal begynne å se på dem de selv har utnevnt til B-medlemmer av menneskeheten som noe i nærheten av likeverdige, det er naturligvis for mye forlangt.
    (George Monbiot om dette temaet i Guardian)