SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 1. juli
Tomas Espedal: Brev. Gyldendal 2005.
Slåssing og puling er ifølge denne monomane tiraden to sider av samme sak – og det funker, litterært, av den enkle grunn at leseren får et innblikk som virker ekte, i et enkelt guttesinn som man føler at man ikke ville ha fått det samme innblikket i om man ikke hadde lest boka.
Den er skrevet i en modernistisk-europeisk ”mannsgris”-tradisjon og er ikke noe stort verk, men et verk like fullt.
Boka presenteres som tredje bind i en trilogi der forgjengerne heter Biografi og Dagbok. Forlaget har lurt inn noe vrøvl om ”klassereise” i sin presentasjon. Anmeldere som åpenbart kjenner forfatteren, sier at bøkene egentlig ikke er romaner, men selvbiografier, så det er mulig at også denne forfatteren er blitt sneket inn gjennom innkjøpsordningen av forlaget, men boka er såpass stilsikker at en eller annen form for innkjøp til bibliotekene uansett er berettiget.
Tekstprøve:
”Hvis jeg tenker på avstanden mellom oss, alle disse årene, somrene, månedene, alle vintrene og reisene, alle byene og gatene og husene, alle hagene og trærne, alle disse skogene og sjøene og vannene, alle disse høstene mellom oss, nettene og dagene mellom oss, alle menneskene mellom oss, disse utallige møtene mellom oss, drømmene mellom oss, det umulige mellom oss, hvis jeg tenker på avstanden mellom oss, blir jeg skremt av hvor nært du ligger inntil meg når du sover.” (s. 75)
”Hadde du vært gutt, sa jeg, så hadde jeg banket deg opp. Det gjorde henne helt vill. Hun ramponerte leiligheten. Hun knuste stoler, sparket i stykker sengegavlen, brakk vinylplatene mine i to, hamret løs på platespilleren med en lampe, gikk systematisk løs på alle tingene jeg var glad i, porselensserviset jeg hadde arvet, krystallvasene etter min farmor, askebegrene etter min farfar, lampene etter min mormor, blekkhuset og skrivesakene etter min morfar, hun gikk til angrep på det som jeg hadde samlet opp av fortid; brev og bilder, dagbøker og notater, hun leste i papirene mine og rev dem i stykker, jeg har aldri sett et lignende raseri.” (s. 41–42)