SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 3. august
Tor Eystein Øverås: Til. Gyldendal 2005.
Forlaget må på et eller annet tidspunkt ha kalt denne boka roman, for den er velvilligst innkjøpt av Kulturrådet som roman. Den er blitt anmeldt flere steder, og ingen av anmelderne har oppfattet den som roman. De har kalt den vekselvis reisebok og essayistikk, dannelsesreise og litteraturhistorie.
Ingen ting tyder på at det finnes noen skjønnlitterære elementer i denne boka. Den er en nokså lang og langtekkelig reportasje fra en åtte måneders reise i kjente forfatteres fotspor i landene rundt Østersjøen. Boka er riktignok skrevet i det som i norsk nåtid oppfattes som ”litterær form” (karakterisert ved slike formuleringer som f.eks. ”Bakenfor åsene blåner fjellene” og ”Gresset under føttene mine er ungt og tynt” allerede på side 6, og det baller voldsomt på seg). Men den må anses som en tvers igjennom faglitterær utgivelse.
Nasjonalbiblioteket har plassert den sammen med ”Rough Guide” under Dewey-nr 914, Geografi. Reiser. Europa. Den er utstyrt med kart og reiserute, men ikke med fotos; det syntes forlaget kanskje var å gå litt langt.
Dermed slutter også min litterære reise. Den har vært steinete. Det er vondere å forestille seg at noen i Kulturrådets utvalg faktisk har lest disse bøkene, enn å tro at de ikke har lest dem.
Tekstprøver:
”Litteratur og landskap, tenker jeg. Litteratur og nasjon, tenker jeg. Litteratur og historie, tenker jeg. Hvorfor har det vært mer selvfølgelig å skrive Norges litteraturhistorie og Sveriges litteraturhistorie og Russlands litteraturhistorie og Polens litteraturhistorie enn østersjølandenes litteraturhistorie?” (s. 10)
”Jeg snur meg mot Jonas i bussen og spør: Hvor mye klarer vi å forstå av livet menneskene levde i tidligere tider ved å se på redskapene de brukte og gjenstandene de omgav seg med? – Jonas svarer ikke.” (s. 242)
”I Stralsund-notatene mine står det: Hvordan man nesten ikke får gjort noe når man kommer til en ny by, i et nytt land. Hvordan man må summe seg. Jeg summer meg, trolig uten å vite at det er det jeg gjør, ved å drive gatelangs.” (s. 342)
”Det var jo altfor altfor stort: å reise Østersjøen rundt og forsøke å knytte litteraturen i landene rundt havet sammen til en østersjølitteratur. Altfor altfor stort. Det forsto jeg da jeg kom til de store byene. Som Stockholm. Som Helsingfors. Som St. Petersburg. Som København. Og Oslo.” (s. 432)