SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 1. august

Øyvind Vågnes: Ekko. Tiden 2005. (Tiden eies av Gyldendal.)

Flinkheten briljerer i denne boka, som er overkomponert og undereksponert. Det litterære byggverket skal ikke være synlig i en roman; her buler det ut i alle retninger så man skulle tro det var en arkitektkonkurranse og ikke skjønnlitteratur. Og som med all annen flinkhet blir også dette livløst.

     Ung mann uten mål og mening blir sendt til New York av husverten i Bergen, som bekvemt dør, og i verdensbyen treffer han kjærligheten. Gjennom hele boka oppvises den vanlige hyperventilerte ettertenksomheten som ser ut til å være selve varemerket til alle norske skrivekurs, dette evige ”hvem er jeg og hvor vil jeg”-maset.

     Det hjelper ikke at han i tillegg ustanselig flagger sine ferdigheter i engelsk.

     Boka har vunnet Nynorsk litteraturpris. Det kan ikke ha litterære årsaker. Jeg gjetter på at juryen ville premiere forlaget for i det hele tatt å ha utgitt en bok på nynorsk.

Tekstprøver:

”Eg fekk på meg reine klede, la meg ned på senga, såg opp i vifta i taket, merka kor trøytt eg var, bestemte meg for å tvinge meg sjølv til å halde meg vaken ei lita stund til, men auga gleid att gong på gong. Slik vart eg liggjande i nokre minutt og bikke mellom søvn og vaken tilstand, eg hadde ikkje noka kjensle av kva klokka var i det heile, var heilt ute av takt med alt rundt meg, syntest lyden frå vifta vart djupare og djupare, flapp, flapp, flapp.” (s. 105)

”Julia meinte eg hadde vore uheldig med Chen’s gourmet, der eg hadde kjøpt mitt første måltid i New York, og at eg aldri, aldri burde bestille chop suey. I mean come on Lasse, use your imagination. Ask them what they’re best at.” (s. 153)

”Ho smiler og seier, det er det som er tingen, er det ikkje? At vi kan sjå på det biletet, og så tenkjer vi akkurat det. Men du veit, Lasse, filmen sluttar slik, ikkje sant? Men det sluttar ikkje her for deg. For deg er det ikkje slutt. – Og så snur ho seg mot meg og seier, det einaste du treng å gjere er å trykkje på play, ikkje sant?” (s. 203)

Til startForrigeNeste