SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 30. juli
Bård Torgersen: Alt skal vekk. Oktober 2005. (Oktober eies av Aschehoug.)
Å skildre et menneskes personlige undergang er et interessant og ambisiøst prosjekt. Det krever sin forfatter. I dette forsøket får man dessverre følelsen av at forfatteren aldri har opplevd noe alvorlig selv.
Pappfigurer snakker forbi hverandre i store snakkebobler. Til tross for at boka foregir seg å handle om både dop, svik, svindel, galskap, vold og selvmord, med mer, aner man bare konturene av en pakketur til Syden, en uke på Manhattan og en avstikker i Nordmarka. Jeg-personen prøver seg tappert med skrøner og jug, men det oppstår ikke noe liv, ingenting har noen konsekvenser, det er ikke engang noen logisk sammenheng mellom noe, samtidig som det heller ikke er troverdig som ”drøm”.
Jeg tror man må fastslå at uten innkjøpsordningens trygge fullverdiforsikring som gjør hele prosjektet risikofritt for forlaget, ville denne boka aldri ha sett dagens lys, og ingen ville ha vært en innsikt eller en opplevelse fattigere av den grunn.
Tekstprøver:
”Jeg elsker deg, sier jeg. – Men det høres så hult ut. Ynkelig. Håper hun ikke lytter på beskjeden. Tenker at jeg kan legge igjen en til. ’Ikke hør på den første beskjeden,’ kan jeg si. Men kommer på at hun vil få den andre meldingen etter den første. Det verker i kroppen. Jeg må på do, men jeg gidder ikke gå. Jeg lukter surt. Jeg burde skifte, men ingen klær er rene.” (s. 69)
”Gaten [sic]. Siste opprop. Mitt navn. Jeg løper. Rekker billetten til en dame, går om bord i flyet. En Boeing, leser jeg på et lite skilt som er skrudd fast i skroget. Vi takser ut av rullebanen. Skyter fart. Letter. Jeg bestiller rom og cola, og betaler med penger jeg har tatt ut av en minibank med hennes kort. Det ligger fremdeles i lommeboka mi. Hva skal hun med det, nå?” (s. 95)
”23. april 2005. I dag fyller jeg 28 år. Selv om jeg føler meg bedre enn jeg har gjort på lenge må jeg innrømme at livet mitt har bestått av ettusenfemhundreogtolv uker uten mål eller mening. Småstein i skoene. Forhold som ikke fungerte. Skrubbsår på knærne. R-lyden jeg nesten ikke klarte å uttale. Døde foreldre. Men jeg har da, når alt kommer til alt, berget meg ganske helskinnet gjennom kakofonien?” (s. 171)