SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 25. juli
Einar O. Risa: Kom, kom, hør nattergalen. Tiden 2005. (Tiden eies av Gyldendal.)
Forfattere som skriver romaner om virkelige personer, burde straffes ved at deres egne liv ble tatt fra dem og gjort til gjenstand for andres frie fantasi; ikke et sant ord skulle bli sagt om dem i all evighet. En grusom straff, men ikke verre enn forbrytelsen de selv har begått.
Når det er sagt, får jeg prøve å vurdere boka som roman og ikke som det svineriet jeg anser slik ”faction” for å være.
Men det er lettere sagt enn gjort. For på hver eneste side gaper historiske personer imot en. Boka er en fremstilling av livet til den danske, men norskfødte Skagen-maleren P.S. Krøyer. Spørsmålet Hva er sant og hva er dikt? ødelegger for all annen tilnærming. Det hjelper ikke at språket er gjennomarbeidet på sin måte, om enn litt utvendig og tilgjort, og at opplysningene står i kø.
Hvorfor ikke en biografi i stedet? Antakelig fordi man ikke kan lyve så mye da. Javel, men hvorfor ikke da lyve om oppdiktede mennesker, istedenfor om virkelige?
Jeg vil avvise denne boka fordi sjangeren er feil.
Tekstprøve:
”Han falt om. Han husket ingenting. Marie var skrekkslagen. Det var inne i en butikk i Pfersee. De var reist dit på grunn av en begravelse. Max Triepcke døde plutselig. Hennes far var borte.
Marie og Søren hadde gått inn i en butikk, og så falt han, han hadde besvimt, han var bevisstløs. Hun fikk panikk. Han våknet ikke. Sekundene gikk, han lå der på gulvet, hennes Søren, et minutt, flere minutter. De sto omkring ham, bøyde seg ned, Marie, butikkpersonalet. - Han våknet igjen, forvirret.” (s. 174)
”Han snakket til henne, til skyggen som fulgte med ham, han kunne leie en gondol, og så var hun der, satt sammen med ham, og gondolieren sang for dem, rodde dem oppover Canal Grande, forbi palassene, under Ponte Rialto, han var ikke alene, han drømte, og hun var der, ikke Marie, men Henny, han kunne lukke øynene, duve avsted på vannet, i gondolen, og han kunne synge med, hans hese stemme kunne blande seg med gondolierens stemme, de sang, og det var serenader i luften, og så kunne han bli vekket igjen, et rop, en lyd, og så var han alene, hun var ikke der ...” (s. 265)