SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 27. juni

Anders Bortne: Et bra band. Tiden. (Tiden eies av Gyldendal.)

En rockeband-roman er nesten nødvendigvis en pubertetsroman. Denne inneholder til kjedsommelighet alt, absolutt alt som fyller hodet til unge menn som vil starte band slik at de kan bli berømte og få damer. Dette strekker forfatteren ut over 384 ulidelige sider.

     Bass-spillende ung mann blir engasjert til å spille i Bergens-band ... De spiller, krangler og drikker og får, som i en våt drøm, terningkast 6 i avisene, før de går i oppløsning.

     Her finnes ingen språklige, eksistensielle eller filosofiske – eller noen andre – begrunnelser for å fylle en bok. Ingen sjelelige dyp. Ingen tanker om noe som helst. Her blir enhver forestilling om at det må da iallfall være bedre for ungdommen å spille i band enn f.eks. å råkjøre, sette sprøyter, pule, spille dataspill eller bare se på tv, ettertrykkelig gjort til skamme.

     Men for å si noe positivt: De holder seg iallfall unna spiritismen.

Tekstprøve:

”Fremmede smilte til meg, heva glassene til meg og klappa meg på skuldra. Kommentarene hagla:
    --Dritbra.
    --Kul konsert.
    --Sinnssykt.
    --For en vokalist dere har.
     Martin sto i baren, han ropte etter meg da jeg kom forbi. Jeg stilte meg opp ved siden av han. Bartenderen nikka anerkjennende og plasserte en øl foran meg.
     --Bra konsert, smilte han.” (s. 217)

”Jeg gidder ikke seks års isfront, og så plutselig møtes vi i Bogstadveien eller på Torgallmenningen med rynker rundt øynene og nye sko. Og vi har kjærester og nybakt brød under armen og powerpoint-jobber, og plutselig så står vi der lutrygget og prater om boligmarkedet, og etterpå sier vi så fint det var å treffe Martin igjen, og det gikk jo greit, men alt er bare levelig, det er på det jevne, det er ingen motstand, så ingenting betyr noe lenger, som om vi aldri har vært kompiser. Som om vi ikke har spilt i band sammen. Det blir ikke slik, Jonas, blir det vel?” (s. 381)

Til startForrigeNeste