SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 22. juli
Kristine Næss: Vanlig. H-Press 2005.
Dette er en ”poetikk”, en metarefleksjon på 60 små sider ”om det å dikte”, og har naturligvis ingen ting i innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur å gjøre. Det gjør meg likevel litt vondt å kritisere innkjøpet, ettersom forlaget er et av de få utenfor Forleggerforeningen som har fått kjøpt inn bok. Forklaringen er sannsynligvis at Kristine Næss er en etablert forfatter også på medlemsforlag. Boka tilhører en serie med like tynne bøker der etablerte forfattere gjør seg noen tanker om det å skrive. En forretningsidé.
Selv om boka dermed fremstår som en ren oppgavebesvarelse, handler den ikke om noe. Den burde ha vært meldt på som essay, ikke som skjønnlitteratur, selv om hun har spedd på med et par dikt.
Tekstprøve:
”Denne fortellingen handler om speil, og det man ikke ser i dem. Samfunnet, blant annet. Hvordan det kommer til syne. Ettersom datteren, hver gang hun støtte på skikkelser, i skolegården, på skoleturer, fester, i trapper, forelesningssaler, toghaller, på strender og museer, ettersom hun da alltid var et speil for dem hun så, og de for henne. Et spinn av ord. Stadig ble hun fremkalt på nytt, i ustabile relasjoner, flyktige, distanserte. Aldri var det noen mellom disse skikkelsene som kalte seg jeg, og var henne. En form for fangenskap.” (s. 28)
”Jeg er her. Det er uutholdelig. Jeg ser ikke mot vinduet, bare rett fremfor meg. Byen er meg uvedkommende akkurat nå. Det regner ikke lenger, heller. Jeg fryser, eller jeg svetter. Jeg er urolig. Det var en som ringte hit bare for å legge på. Jeg grep røret begjærlig, men så: et lite klikk, og ingen var lenger i den andre enden. Jeg liker det ikke. Som å stå på rekke foran en kommisjon, jeg vet ikke i hvilken anledning, en audition, kanskje? Å bli ropt frem, betraktet, og så skjøvet tilbake igjen, skjøvet inn, bakover. Som om jeg ikke allerede vet at jeg er en i mengden, og at det karakteriserer meg. Det er ikke bare meg.” (s. 31)