SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 21. juli

Olav Njølstad: Brennofferet. Gyldendal 2005.

En slags spenningsroman ”with an attitude” fra forberedelsene til USAs bombing av Hiroshima og Nagasaki i 1945. Innvevd: En modernisert ”Abraham ofrer Isak”-historie.

     I et forord later forfatteren som om han ikke er forfatter. Det kan være for å forebygge negative reaksjoner på stilen, som er en slags simulering av en filminnspilling, eller for å sitere forordet: ”likt og ulikt: selvbiografi, dreiebokskisser, autentiske brev og telegrammer, huskelapper og løsrevne skuespillerinstruksjoner”.

     Forfatteren skal ha ros for å eksperimentere, det er det ikke mange som gjør, men når han stadig punkterer den i og for seg greie fortellingen med masete påminnelser om at hele boka egentlig er et filmopptak, så punkterer han også leseropplevelsen.

     Eksperimentet fremstår da som en snarvei ut av litteraturens krav til språk, sammenheng og lange tankebaner. For mye klipping, med andre ord. Og ikke helt troverdige eller gjennomarbeidede fremstillinger av personer og problemstillinger. Samtidig med at ”de som er med” tenker og handler usannsynlig, vil japanernes ondskap ingen ende ta.

     Som så altfor mange andre norske skjønnlitterære utgivelser blir dette en nesten-roman, noe ufullstendig. Den er altså på ingen måte vellykket, men likevel såpass ambisiøs på en interessant og uvanlig måte at jeg vil kjøpe den inn.

     Tekstprøve:

”Fordi han ikke våger å ta øynene fra henne – av frykt for at hun skal få øye på ham uten at han kan kontrollere hennes første, umiddelbare reaksjon? – er han, i rask rekkefølge, like ved å snuble i en håndveske, en hund, et stolben, før han med hårfin margin styrer klar av en albue med kaffekopp som stikker ut fra et av nabobordene; jo, det skulle blitt en minneverdig entré. (Kamera 2: Skyt på skrå fra svalgangen, som står det noen der oppe og iakttar ham bak stolpen.) Men miraklenes tid er ennå ikke forbi. Plutselig er han fremme, og ingen fadeser, uhell eller forstyrrelser har greid å stjele overraskelsen ut av hendene på ham.” (s. 56)

”Alle undrer de seg over den kryptiske kommentaren om at arbeiderne holder seg hjemme fordi de er blitt skremt av det som skjedde i Hiroshima. En av fangene kaster frempå at de bør omringe fangevokterne, ta våpnene fra dem og tvinge den tykke korporalen til å si hva han egentlig siktet til. Det er en spøk, selvsagt; alle vet jo at vokterne bare lengter etter et påskudd til å teste skyteferdighetene sine. Men det gjør godt å la fantasien løpe løpsk iblant, særlig når den stiller fienden i et latterlig lys.” (s. 289)

Til startForrigeNeste