Den beste historien vinner

Øygard-saken

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 18/1-2014.

På Ullersmo sitter en mann som har mistet jobben, yrket, nettverket, vennene, livsinnholdet. 

Hver dag og hver natt, i et av landets mest brutale og fluktsikre fengsler, får han motbevist det han trodde var en gyldig sannhet helt fram til fengselsporten lukket seg bak ham: at i Norge blir man ikke sendt i fengsel for noe man ikke har gjort.

Stopp der! Rune Øygard er dømt i hele spekteret av norske rettsinstanser! Verken i tingretten eller i lagmannsretten var dommere og jury i tvil. Med Høyesteretts straffeskjerpelse er siste ord sagt i en uvanlig ordrik sak.

Ja, han er dømt, men bare på indisier. Han er dømt på en stemningsbølge.

Han er dømt fordi hans fortelling var dårligere enn hennes.

Han sitter i fengsel fordi retten var overbevist om at en tenåring ikke kunne lyve, og spesielt ikke om sex.

Bør vi ikke da, i det minste av omsorg for rettspleien, kunne tillate oss å snu perspektivet 180 grader og undersøke den mulighet – den minste lille mulighet – for at mannen, og ikke jenta, snakket sant?

Det bør vi. For i 2014, mens vi feirer grunnloven, er Norge fortsatt et land fullt av justismord, dårlig rettspleie, tvilsom juss og elendig dømmekraft over store deler av rettsvesenet. 

Fra tid til annen har journalister og forfattere prøvd å riste litt opp i den totalt grunnløse norske rettslige selvtilfredsheten. En Jens Bjørneboe her, en leserbrevskribent der, en og annen enslig svale har sunget seg hes. Det har stort sett bare ført til at dørene har lukket seg enda tettere rundt selvtilfredsheten.


HVEM LØY?

Denne rettssaken hadde ingen tekniske bevis. Det fantes ikke en eneste liten sædflekk eller en flik av et kjønnshår på noen av de stedene der femti samleier skulle ha funnet sted gjennom et par år, eller ett annenhver uke. Det fantes ikke engang noen direkte henvisning til seksuell aktivitet i den uvanlig godt kartlagte dialogen mellom de to, i seg selv oppsiktsvekkende dersom det skulle ha funnet sted slik seksuell kontakt.

Derimot haglet det av mangetydige utsagn, slik det alltid gjør i samtaler. Retten kunne derfor – hvis den ville – bestemme seg for at innholdet var seksuelt. Det var i samsvar med aktors ønske. 

I fraværet av noe håndfast var rettssaken fylt til randen av fortellinger


DEN BESTE FORTELLINGEN

Jussprofessoren Jo Stigen har gått langt i retning av å fastslå at kraften i den gode fortellingen er blitt gjeldende rett. Til NTB sa han i desember 2012 at «i mange saker er det faktisk offerets forklaring som er det viktigste beviset». Og han la til at aktoratet uansett blir trodd langt oftere enn tiltalte.

I den klassiske kriminallitteraturen er det alltid skurken som snakker usammenhengende og ugreit, mens den som intet har å skjule, ser deg rett inn i øynene og forteller alt slik det er – troverdig og sammenhengende. I virkeligheten er det omtrent motsatt, men det har ikke hindret det amerikanske rettsvesenet å utvise stor tro på løgndetektoren som rettsverktøy. Heldigvis er vi ikke kommet så langt i Norge. Løgndetektoren forteller ikke hvem som snakker sant, bare hvem som har øvd seg grundig. 

Forestillingen om at en rettssak består av fortellinger, er forholdsvis ny. Den kom med postmodernismens teppebombing av de objektive sannheter. Men det som sitter igjen fra gammel tid, og fra kriminallitteraturen, er behovet for noe å tro på. Redningen kommer gjennom hvem som har den beste fortellingen.


HENNES FORTELLING

Etter at gråtetoktene ved synet av tiltalte var overstått, kunne jenta presentere en klar og sammenhengende fortelling uten nevneverdige logiske brister. Om det skjedde noen endringer i løpet av hennes gjentatte fremstillinger, var det i tilspissende retning, det vil si at overgrepene ble en skygge mer alvorlige etter hvert som hun fortalte. Samtidig ble stemmen hennes tryggere, og overbevisningskraften enda større. Kunne man ikke tro på henne, hvem kunne man da tro på?

Men for å tro på hennes forklaring, måtte man se bort fra at helt fram til rettssaken startet, var hun ikke kjent som den man kunne stole mest på. Fra sakens dag én var hun med bistandsadvokatens varme bistand forvandlet til tvers igjennom pålitelig, og det til tross for at mye av det hun fortalte hadde funnet sted, umulig kunne ha funnet sted.


HANS FORTELLING

Øygards fortelling var fra starten avvisende. Han hadde ikke tatt alvoret i tiltalen helt inn over seg. Hvordan i all verden kunne noen tro at han var i stand til å gjøre noe slikt? Alle måtte vel skjønne at jentas historie var rent oppspinn, ikke minst fordi hun hadde en historikk med oppspinn.

Etter som saken utviklet seg og det gradvis ble tydeligere at det bare var forsvarerne som trodde på Øygard, mistet han grepet på å fortelle. Samtidig så det ut som om han gikk inn i en form for depresjon; han ble mer innadvendt og svarte usammenhengende.

Vantro, ja lamslått over anklagene, satt han der og fikk seg ikke til å tro at ingen la vekt på noe av det han sa. Ordføreren var en fisk på land. Vant til å tale og vant til å bli hørt, satt han nå foran en gruppe mennesker som trodde alt han sa var løgn, og han prøvde å gjøre noe han hadde vært flink til i politikken: å flytte steinblokker. Men rettens steinblokker var urokkelige. De besto av urokkelig tro. Tro på at tenåringer ikke kan lyve, og særlig ikke om sex.


EKTEPARETS FORTELLING

Jeg satt selv på tilhørerbenken og opplevde det som svært underlig at ikke bare tiltalte, men også tiltaltes vitner ikke ble tatt alvorlig. Hans fortelling ble ikke bedre, bare dårligere, av venners og kollegers vitnemål. Dette syn ble speilet i presseomtalene. Aktors vitner styrket jenta; forsvarets vitner var patetiske blåkopier av tiltalte.

Mulig det er slik i rettssaker. Men den tynne historien bakenfor faktene, den som ble fremført, men ikke hørt, den som ble gjentatt, men falt på stengrunn, den er omtrent slik:

Ekteparet Øygard hadde selv valgt ikke å få barn. Men det er rart med det, etter som årene går melder det seg likevel et behov for å ha omsorg for noen. 

Hva var da mer kjærkomment enn at det dukket opp en forpjusket og forblåst unge rett foran dem og nærmest skrek etter et reservehjem. Hjemme hos henne selv var det ikke mulig å være, sivet det ut av trettenåringen med det sky blikket. Der var det bare skrik og skrål, ikke noe omsorg, knapt noe mat og knapt noen klær. Hjertene deres blødde for jenta. Hun trengte dem!

De trodde på alt hun sa. Og de måtte absolutt ikke snakke med mora hennes, for da ville det bare bli enda mer uutholdelig og kanskje til og med voldelig. Nå var jo mora dessuten nylig blitt gift med en slektning av dem; de hadde nærmest litt rett til å ta seg av jenta.

Gjett om de gjorde! De kjøpte tonnevis med tøy til henne, for at hun ikke skulle føle seg dårlig kledd i skolegården. De delte sine måltider og sine opplevelser med henne som om hun var datter i huset. De tok henne med overalt. Særlig han, for han dro jo på så mange utflukter som kunne være spennende for en bortblåst liten fjortis. 


GRISEPRATEN

Jenta ble femten. Selv opplevde de tydelig at hun åpnet seg mer, ble gladere og tryggere. Hun var nesten mer hos dem enn hjemme hos seg selv. De ga henne leksehjelp, de overveide å la henne flytte inn på ordentlig for å få kortere skolevei. 

Noen venner av dem påpekte at nå måtte de begynne å passe seg litt, særlig Rune, for jenta var i fred med å bli kjønnsmoden og så ut til å være forelsket i ham. Dette blåste Rune av. Han hadde da full kontroll. Reidun så etter hvert det samme som vennene, og prøvde å få ham til å slutte med det de kalte grisepraten på Skype. Han syntes ikke det var nødvendig. For ham var grisepraten en form for støtteaktivitet. Jovisst så han på henne som et barn. Hun var jo et barn! Men han visste at hun gjerne ville bli behandlet som en voksen. Hvilken fjortis vil ikke det? Og Rune Øygard, som ikke var i stand til å si nei til en unge, hadde fått det for seg at han hjalp henne som menneske ved å gi henne det hun ville ha – verbalt. Det kunne ikke skade noen. Det var jo bare preik.

Alt dette, og mye mer av samme slaget, kom fram i retten. Det kom ikke ordentlig fram i avisreferatene, fordi avisene ikke skulle gjengi noe som kunne slå negativt ut for jenta.


ANSVARET

Det er sant at den voksne alltid har ansvaret for tonen i forholdet til en mindreårig. 

Men det er ikke alltid sant at den voksne holder i tømmene. 

Jeg kjenner selv flere voksne personer som en hvilken som helst unge kan tvinne rundt lillefingeren. Jeg vet også om tenåringer som utnytter voksne grovt. Men det er de voksne som har ansvaret.

Skulle Øygard-saken gi noen lærdom for ettertiden, kan det være at man ikke må oppheve behovet for grensesetting overfor tenåringer. Hvis tenåringen får styre den voksne, kan det gå veldig galt. Den dagen tenåringen ikke lenger får viljen sin, har tenåringen noen meget sterke midler til rådighet for å skaffe seg hevn. 


DEN DAGEN DET SPRAKK

Om han ikke opptrådte helt slik en biologisk far ville ha gjort, kan det ikke være noen som helst tvil om at Rune Øygard like fullt oppfattet seg som en oppdrager. Han var bare ikke så god i grensesettingen.

Det er heller ingen tvil om at jenta var forelsket i den svære mannen som var så trygg og snill.

Men så skjedde det noe. Hun fikk sunne interesser. Hun fikk kjæreste på sin egen alder. Og hun kom opp i en eksistensiell krise av helt andre dimensjoner enn en tenåring kan takle. Øygard, som trodde at den nye kjæresten var et svært dårlig papir – han fikk all informasjon om ham gjennom jenta – var opprørt over at hun med ett ble enda verre enn før til å trikse og lyve og bryte avtaler. Nå var han klar til å begynne å sette grenser. På sin egen, ytterst klossete måte.

Situasjonen er brannfarlig. Nyforelsket jente prøver å rydde opp i livet sitt uten retningssans, uten verktøy, mens voksenkontakten – som hun prøver å vikle seg ut av den emosjonelle bindingen til – bare vil irettesette henne. 

En vanlig tenåring har ikke kompetanse i moralfilosofi eller konsekvensanalyse. De færreste tenåringer kan se ut over egen umiddelbar behovstilfredsstillelse. De er ikke utstyrt til det. Det er derfor de ikke har stemmerett, eller førerkort.

I den totalt ugjennomtrengelige floken jenta befinner seg i, har hun bare ett kort å kaste: Sex-kortet.

I samme øyeblikk er Rune Øygard i realiteten en dømt mann. Det stilles ikke spørsmål ved jentas historie. Alt hun møter er trøst og varme, bekreftelse og empati. Endelig kommer også foreldrene styrtende til. Endelig har hun et hjem igjen.

Det er fint og godt at misbrukte jenter i Norge møtes med så mye varme. Det er vanskelig å klandre noen for ikke å ha vært mer skeptiske, eller prøvd å få historien verifisert eller sannsynliggjort. Her er det ikke bare tenåringen, men hele samfunnet som mangler verktøy for å skille fantasi fra virkelighet. Vi kan det simpelthen ikke. 


DE SAKKYNDIGE

Jenta viser tydelige stressymptomer. De er forenlige med å ha vært utsatt for seksuelle overgrep. De er også forenlige med ikke å ha vært det. Nøyaktig de samme symptomene vil en tenåring få dersom hun har bløffet seg selv og andre inn i et hjørne og ikke ser veien ut. 

Ikke engang Rune Øygards svært dyktige forsvarer får seg til å flerre opp jentas plagede sjel. Forsvareren har selv vært bistandsadvokat. Da river man ikke en tenåring i stykker i åpen rett. Det er fint at dyktige forsvarsadvokater også er humane. Man kunne si at dette kostet en mann to år og tre måneder i fengsel. Men antakelig hadde ikke forsvaret noen sjanser uansett.

Jentas symptomer ble lagt fram bare antydningsvis, i hovedsak av aktor og bistandsadvokat. De unngikk detaljer fra «ekspertisen». Det var lurt av dem. Antydningene om hvor vondt jenta hadde det, og hvorfor, ble liksom løftet opp fra psykiatri til juss. Det fikk status som bevis.

Rettspsykiatrien og rettsmedisinen er ellers ute i hardt vær, mest takket være norsk rettsvesens glupske og helt reservasjonsløse bruk av den. I Bjugn-saken på 1990-tallet ble Ulf Hammern utpekt som overgriper mot et stort antall barnehagebarn. På det verste var han siktet sammen med seks andre, deriblant både lensmannen og sin egen kone, men det kokte nå til slutt ned til bare ham; man må jo ha en overgriper, men man trenger ikke sju. De medisinsk sakkyndige helte i retning av at barna var misbrukt. Han ble likevel frikjent i lagmannsretten, men følte seg stemplet for livet. Han tapte erstatningssøksmålet mot staten ut fra noen juridisk-spissfindige sannsynlighetskriterier som bare bekreftet at han forble en stemplet og fordømt mann. En knusende dom mot Norge fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg har ikke hatt noen konsekvenser i Norge og har ikke gitt noen oppreisning til Ulf Hammern. [Avsnittet om Bjugn-saken er korrigert i denne nettutgaven etter at faktafeil i avisutgaven ble påpekt.]

Bjugn-saken lærte Norge at underlivsundersøkelser av mindreårige påståtte overgrepsofre i beste fall bare er tull, i verste fall er egnet til å traumatisere barn og kriminalisere voksne.

Men det norske rettsapparatet har ingen mekanismer for å innrømme egne feil.


ET GROVT VERKTØY

Bruken av psykiatrisk sakkyndige har både gjort det lettere for sløve dommere å dømme hvem det skal være, og noen ganger gjort det greiere for skarpe forsvarere å få sluppet psykotiske voldsmenn ut i det fri. Det er et svært grovt verktøy som bare grumser til en rettssak. Under saken mot massedrapsmannen på Utøya viste rettspsykiatrien seg så farseaktig at hele befolkningen har fått en vond smak i munnen. Men det er nok lenge til rettspsykiatrien blir kastet på historiens skraphaug.

For dommeren er det trygt og godt å kunne lene seg til rettspsykiaterne. Dommeren har en mye ensommere jobb enn mange er klar over, og ofte kreves det en vurderingsevne de ikke har. En domstol må, dersom ikke de tekniske bevisene brøler imot den, ty til gjetninger. 

Jussprofessoren Ståle Eskeland tegnet et ubehagelig skarpt bilde av rettspraksis i Aftenposten i oktober 2012: Dommerne gjetter. De føler seg ofte helt sikre, men gjetter like fullt. Ofte gjetter de riktig, og da blir det jo heldigvis ikke justismord. Men av og til gjetter de feil, sa Eskeland, og gjorde det for sikkerhets skyld helt klart at en fellende straffedom selvsagt ikke må baseres på gjetning. Dette fikk han mye pes for i avisene. Mange syntes at Norge er bedre tjent uten slike jussprofessorer.


FORTELLINGEN SOM FORSVANT

For å få en sak til å henge sammen og en dom til å virke ren og pen midt oppi virkelighetens skitne kaos, hender det ikke så rent sjelden at dommerne må bestemme seg for å glemme mye av det som blir sagt i retten. Det var dette som skjedde i Øygard-saken.

Én fortelling kom klart og greit fram under sakens forløp, men ble borte underveis, og ble skrevet regelrett ut av dommen. Det var Reidun Øygards fortelling.

Reidun Øygard er ikke en passiv kone. Hun tok fra starten av minst like stor del i omsorgsarbeidet overfor jenta som mannen. Etter hvert ble Reidun skubbet litt til side av jenta, som foretrakk Rune, og ettersom ektefellene var omtrent like snille, føyde de jenta begge to så godt de kunne. 

Det ble anført i tallrike vitneutsagn – som heller ikke ser ut til å ha blitt nevneverdig vektlagt av retten – at ekteparet Øygard var sammen om omsorgen for jenta. Reidun Øygards egen fortelling er en liketil beretning om en oppfatning av et behov hos en ungdom.

Det er ingen grunn til ikke å tro på Reidun Øygard. Jeg vet ikke om at det i norske sedelighetssaker noensinne har forekommet at ektefellen til en som faktisk har begått overgrep, har støttet mannens forklaring så aktivt, presist og konsistent. For retten passet ikke hennes forklaring sammen med en fellende dom. Derfor ble den «borte». 

Og da TV2 ville intervjue henne, sørget en kampanje fra jentas venner og familie for at fjernsynskanalen trakk seg. Reidun Øygard, som hadde kommet halvveis til hovedstaden for å gjennomføre intervjuet, måtte snu og reise hjem igjen.


EN UGJENNOMTRENGELIG MUR

Det er ganske vanlig at dommere gjerne vil dømme. Det ligger jo i selve tittelen deres. Å frikjenne faller ikke like lett. Man regner med at når en sak først er kommet til domstolen, så er det i seg selv nesten det samme som en fellende dom. Dommerne er ofte langt mindre tilsnakkelige fra forsvarets side enn fra aktors. Statsadvokatene og dommerne tilhører dessuten som regel samme faglige miljø, og det er stor sannsynlighet for at de spiser lunsj eller har julebord sammen. I den senere tid er bistandsadvokatene kommet til, én for hver fornærmet i en sak, og det er fantastisk bra for fornærmede, men det styrker ikke tiltaltes rettssikkerhet at aktoratet er fordoblet eller mangedoblet. 

Som om ikke alt dette var nok, er det i norsk rett ikke noen åpning for å se seg tilbake og si at man har tatt feil. 

Ulf Hammern fikk aldri så mye som et «unnskyld» fra norsk rettsvesen selv etter å ha seiret i Strasbourg. 

Rune Øygard kan bruke hele sin formue på å vinne fram internasjonalt, og likevel oppleve at det ikke får noen som helst konsekvenser for ham som straffedømt i Norge. 

Dét er norsk rettssikkerhet i dag.

Og, som Øygard selv utbrøt overfor VG da dommen mot ham var endelig, og det gikk opp for ham at han faktisk skulle i fengsel for dette:

«Jeg er redd det trolig må sitte mange uskyldig dømte i norske fengsler.»

Det tror jeg han har helt rett i.


ETTERSKRIFT:

GJENTAR HISTORIEN SEG?

Eldre mennesker som er kjent i fjellbygdene, eller spesielt godt bevandret i norsk litteratur, kjenner til den forrige Vågå-saken. Den saken er fremdeles fylt med så mye skam og ubehag, nesten 80 år senere, at de fleste søker å unngå å knytte de to sakene til hverandre. Det blir for vondt. Likhetspunktene er nesten parodiske. Også den gangen var retten overbevist om at tenåringsjenter ikke kunne lyve, og iallfall ikke om sex.

Den unge og begavede læreren Ragnvald Skrede oppsøkte sin barndomsbygd Vågå for å bli folkeskolelærer, og alt fra første stund var han en kontroversiell person. Han var liberaler. Han ga seksualundervisning til 14-åringer, i tråd med tidens nyeste trend, men ikke med den herskende ånd i en (den gang) lukket og kristenkonservativ bygd.

Det gikk som det måtte gå. En håndfull jenter, 14 år og elever av ham, spredte ryktet, som de senere verifiserte overfor foreldre og lensmann, at han hadde forgrepet seg på dem. Ryktene ble større og større, og endte opp med påstand om minst ett fullbyrdet samleie og atskillige tilfeller av klining, klåing og tafsing.

Så godt som samtlige overgrep og forsøk på overgrep var helt uforenlige med øyenvitner og tidsforløp. En gjennomlesning av sakens papirer i dag konkluderer nokså entydig med at hele bevisførselen var oppspinn fra ende til annen. Det betydde ikke noe mer for retten i 1936 enn i 2012/13. Skrede fikk tre års fengsel, pluss tap av statsborgerrettigheter i ti år. Det siste punktet skulle sørge for at læreren ikke kunne bli lærer igjen.

I stedet ble han dikter, en av Norges mest markante. 

Dommen hadde knust Skrede. Han nevnte den aldri med et ord. 

På ett punkt var han heldigere enn Øygard: Vennene hans var kunstnere, ikke politikere, og de fortsatte å være vennene hans. Dommen bare blåste de av.

I 2002 gjorde journalisten Egil Ulateig – en mann som kjenner norsk fjellbygdsmentalitet til bunns – et aldri så lite skup da han dro til Vågå og oppsøkte de to av Ragnvald Skredes påståtte ofre som fortsatt var i live.

Damene, begge i begynnelsen av 80-årene, gikk helt i vranglås og nektet å snakke med Ulateig. Men han ga seg ikke, og sendte en «mellommann» hjem til dem i stedet, en som var mer egnet til å få dem litt på gli. 

Da medga de at Skrede, nei, han hadde da ikke gjort noe som helst galt, han.


© Syphilia Morgenstierne 2015