Syphilias notater. Sphloggstoff kan fritt benyttes, forutsatt at du:
a) forteller om det til syphilia@frittogvilt.no
b) oppgir kilde og linker til
Sphloggen - http://syphilia.no

Mandag 30. oktober 2006
SØBYES SKURKER
Aschehoug-forfatteren Espen Søbye har fått jobben som løvepasser for våre to symbiotiske storforlag, de døende løvene Aschehoug og Gyldendal. Jobben består i, fremgår det, å redde storforlagene fra konkurransen fra andre og mindre forlag, som Søbye kaller “kjeltringer”. Litt overraskende, for Søbyes kjeltringer gjør ikke noe annet enn det hans egne venner gjør; hovedforskjellen er at de store sitter ettertrykkelig på diverse statlige honningkrukker, noe som unektelig minner mer om kjeltringstreker, mens de mindre og uavhengige må kjempe om det som måtte bli igjen når de store har forsynt seg. Metodene de bruker, typen forfattere, redaksjonelt arbeid, bokutstyr og markedsføring er omtrent de samme. Eneste forskjell er kanskje at noen forlag opptrer litt mer anstendig overfor forfatterne enn andre. Og de anstendige omfatter IKKE Aschehoug og Gyldendal.
    Det er også underlig at han kaller de såkalte agentene i bokbransjen for “hvitsnippforbrytere”. Agenter er folk som megler mellom forfattere og forlag. Vi har ikke denne yrkesgruppen i Norge. Det skyldes antakelig at det er en stor fordel for forfattere og kanskje for en del småforlag, men definitivt ikke for storforlag, å bruke agenter.
    Jeg tror at Espen Søbyes utspill er ment som en ren avledningsmanøver. Han vil hjelpe sine mektige venner til å beholde makten. Intet annet. Fordi han vet at det er et lite hederlig ærend, må han pakke det inn i litt tallmagi, noen underlige sidesprang og en del kraftsalver. Det siste antakelig kokt opp på kafé med gamle venner fra KUL-livet. Et arkeologisk sjikt som i en viss grad overlapper det institusjonaliserte kulturlivet.

Fredag 6. oktober 2006
SOSIALISME PÅ NORSK
”Sosialistisk Venstreparti” sitter med finansministeren i en regjering som effektivt styrer oljepengene rett oppi fanget til landets aller rikeste og samtidig øker matvareprisene. Ingen partidebatt kan finne sted, for partiorganet er solgt, eller rettere sagt gitt bort, til landets rikeste forlag, mens redaktøren av det som før var partiorganet, skriver hyllester til landets lysebrune populisthøyre.

SUMMARY IN ENGLISH – THIS IS NORWEGIAN SOCIALISM:
“Socialist Leftist Party” is the party of the Finance Minister in a government that smoothly directs the country’s oil income to the most filthy rich and increases food prices in the same blow. This will not be discussed internally in the party, as the party’s paper was sold or rather given recently to one of the wealthiest publishing houses, while its editor  loudly praises the country’s brownish populist right.

Fredag 6. oktober 2006
REPLIKK TIL GISKE
Nei, Giske, innkjøpsordningen for litteratur sikrer ikke mangfoldet slik du tror.
Den gjør nøyaktig det motsatte.
    Uten innkjøpsordning må alle konkurrere med hverandre. Med innkjøpsordning oppstår det et A-lag og et B-lag. Lagdelingen har ingenting å gjøre med bøkenes kvalitet, bare med hvem som har posisjonert seg mot makt og honningkrukke. De som holdes utenfor, er nettopp de som kunne ha sikret mangfoldet.

Søndag 1. oktober 2006
FØR FROSTNETTENE:
GODE OG DÅRLIGE BØKER
Kulturlivet – det levende kulturlivet – blir vinneren når innkjøpsordningen faller. (Det er bare et tidsspørsmål.) De gode og de dårlige bøkene - bokstavelig talt.

Onsdag 27. september 2006
ISRAELS VERSTE FIENDE: ISRAEL
Israels syn på Norge er at Norge er Israels verste fiende i verden. Det er overraskende, for å si det mildt, all den stund Israels venner på Stortinget dominerer helt i Stortinget; all den stund ingen kan si et vondt ord om Israel i Norge uten å få så mye pes at de må gå og gjemme seg; all den stund Oslo-avtalens overivrige diplomatspirer i sin tid nærmest ga Palestina til Israel på et sølvfat, over hodet på intetanende palestinere som trodde de var med på forhandlingene. Men dette er jo lenge siden. Nå vil de ha mer. Libanon også?
    Ifølge Jo Benkow forstår ikke norske medier Israels rolle i konflikten. Jo, vi gjør det. Vi forstår godt hvorfor Israel okkuperer Palestina og hva de ønsker. Vi kjenner den israelske angst for noe de tror er arabisk overmakt i en slik grad at de har sørget for å ha våpenmakt nok til å kunne utslette sine naboer flere ganger om de må. Vi har dyp innsikt i det israelske behovet for ikke å være omgitt av fiender på alle kanter; det er bare det at for å oppnå dette, må de eliminere alle sine naboer.
    Selv om vi forstår de israelske beveggrunner, er vi kritiske til okkupasjonsmakten. Det er der det stikker. Israel tåler ikke kritikk.
    Norge er naturligvis ikke Israels verste kritiker. Norge er en av Israels beste venner. Alt blir satt på hodet i denne saken. Israels problem er at selv deres varmeste forsvarere og mest intime venner må se med forferdelse på hva de steller i stand. Det aller, aller verste er at ingen kritisk stemme får heve seg uten at Israel kaller det antisemittisme. Da skaper Israel antisemittisme. Da heter Israels verste fiende Israel. Da undertegner staten Israel sin egen dødsdom.

Fredag 23. september 2006
IBSEN-OSTEN
Hva er mer naturlig enn å knytte feiringen av Norges mest kjente ost opp mot 100-årsmarkeringen av Norges mest kjente dikter? spør de anonyme tekstforfatterne bak Tines nye brosjyre for Jarlsberg-ost.
    Godt spørsmål! Mellom noen drepende overlessede osteretter (“Heddas enkle middagstips”) forsikrer de oss om at her er “oppskrifter for både Keiser og Galilæer”.
    Det spørs om ikke Ibsen hadde blitt i Italia for godt, hadde han opplevd dette. Maten er også bedre der.

Fredag 23. september 2006
OMDØMMEKRISE
Universitetet i Oslo har kommet til at kriseberedskapen er mangelfull. De skal nå utvikle rutiner for å håndtere det de kaller “omdømmekrise”.
    Neppe helt tilfeldig i kjølvannet av den levende omdømmekatastrofen Sudbø. Men dette er jo ikke NYTT. Faren til en jeg kjente en gang, jobbet i kriseberedskapen i SAS. Der hadde de stående ordre at det aller første de skulle gjøre ved større flyulykker, var å male over alle SAS-logoer. Først når det var gjort, kunne TV-kameraene slippe til.

25. august 2006
Mitt svar til Grepstad-kronikken i Aftenposten i dag oppsummerer og avslutter avisdebatten for min del. Kommende bidrag skjer her på Sphloggen. Mer utfyllende svar på Grepstads grums: Se nedenfor.

Onsdag 23. august 2006
LITTERARITETEN
“Er det ein stad det blir ført kvalifiserte samtaler om littratur i Noreg, så er det i desse utvala i Norsk kulturråd.” Ottar Grepstad i Aftenposten, 16/8-06.
“In the past 40 years, the literary theory establishment has almost collapsed under the weight of its own jargon.” Carole Cadwalladr i Observer, 6/8-06.

Tirsdag 22. august 2006
KULTUR-GRUMS
Det kom en veldig grumsete kronikk i Aftenposten signert Ottar Grepstad, sjef for innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Han er ikke blid på meg fordi jeg har kommet til at ordningen må fjernes.
     1. ”Desse grove skuldingane,” skriver Grepstad (at jeg insinuerer at Kulturrådet ikke leser bøkene de kjøper inn) ”avviste eg blankt i NRK Ukeslutt 13 juli. Då vedgjekk ho at bøkene faktisk blir lesne.”
     Jeg gjorde nok ikke det, Grepstad, men du hørte ikke etter. For det første kan jeg ikke ”vedgå” noe annet enn det jeg selv har gjort. For det andre blander du flere kort. Jeg har lest bøkene. Jeg har sagt at jeg tror at de knapt blir lest i Kulturrådet. Ingen ting har overbevist meg om noe annet.
     2. ”Kvar bok blir lesen av minst to”, skriver Grepstad. Jeg tror det fortsatt ikke, men det er lett å dokumentere: Hvis det er to hundre innkomne bøker, og to leser hver bok, og de får tusen kroner hver, så kan Kulturrådet selvfølgelig vise til at de har utbetalt ca. 400.000 kroner i stykkpris for lesing.
     Nå vet jeg ikke hvor høye honorarer som blir utbetalt til disse ”heiderlege fagfolk som stiller tid og kompetanse til rådvelde for offentlege oppdrag i norsk kulturliv”, som Grepstad gråtkvalt av bevegelse beskriver honningkrukka si, men 1000 kr er et minimum. Mindre beløp er en direkte oppfordring til å sluntre unna.
     3. Grepstad ser ut til å vantrives veldig i ”einerom”; han klager over at jeg har lest de 40 bøkene i ”einerom” og mener at vurderingsutvalgets vurderinger er mer verdifulle enn ”den ein kritikar eller tilfeldig forbipasserande driv med i sine einerom”. Hvorfor det skal være så odiøst å lese bøker med sine egne to øyne, må man nesten være sjef for innkjøpsordningen for å se.

KORT OM OTTAR GREPSTAD:

• Krangler med alle. Tidligere i år kranglet han med Dinamo fordi de hadde tatt stoff fra ”Nynorsken i årstal”, et (ifølge Aftenposten,) usignert kompilasjonsarbeid på det 100% statsfinansierte nettstedet til Grepstad.
       Tidligere i år kranglet han også med Volda-kunstneren Astri Eidseth Rygh. Krangelen endte med at Rygh sammen med en lang rekke andre kunstnere holdt en dugnadsbasert musikal i Ørsta samtidig som Ottar Grepstad holdt sitt eget arrangement i Ørsta, begge for å feire Ivar Aasen. Rygh forklarte til Sunnmørsposten at Grepstad var for grisk for dem: Han forlangte penger for å samarbeide, mens alle andre gjorde det gratis.
       En som Grepstad ikke krangler med, er den unge nynorskforfatteren Olaug Nilssen. Hvis hun ikke beint fram er niesen hans, bør kona hans være på vakt.
• Tar imot returprovisjon. Ottar Grepstad er såkalt fagansvarlig for litteratur i Kulturrådet, altså sjef for innkjøpsordningen, som uhemmet favoriserer Forleggerforeningens medlemmer og utestenger ikke-medlemmer. Samtidig holder han kurs for nyansatte redaktører i Forleggerforeningens medlemsforlag.
       ”Det tek tid å utvikle litterær kvalitet,” sier Grepstad. Mon det egentlig, hvis man har samstemt kvalitetsbegrepet sitt med Kulturrådets gjennom et slikt kurs.
• Juger så han trur’e sjøl. Vi har hatt en liten privat disputt, Grepstad og jeg. Han fikk tilsendt vår bok ”En av de beste” av Kim Iseki, etter at jeg hadde spurt ham om det var ok å sende ham boka, og han takket ja. – Da han senere i offentligheten skrøt av at han ikke hadde tenkt å lese boka, ba jeg ham returnere den. (Det jeg egentlig ville, var å se om han snakket sant. Det er lett å se på en bok om den er lest.) Det nektet han. Han påsto at han hadde sagt ”uttrykkjeleg at eg ikkje kom til å lese boka”.
       Det faller nok litt på sin egen urimelighet dette, Grepstad, for ingen sender en bok til noen som uttrykkelig sier at de ikke vil lese den.

Eystein Eggen, forfatter og statsstipendiat, om Ottar Grepstads kronikk: Aftenposten 21. august.

Fredag 11. august 2006
MELDEPLIKT I IDRETTEN
Heia Daniel Franck, som går ut av landslaget i protest mot at Storebror-maskineriet forfølger idrettsutøverne, bokstavelig talt dag og natt.
    For å være med på et hvilket som helst landslag skal man altså oppgi “ett treffpunkt hver dag hvor de er tilgjengelig for dopingkontroll” (Aftenposten.no)
    Det er jo som å være løslatt på prøve! Man skal altså stille seg til rådighet for kontrollører hver eneste dag som betaling for å få lov til å utøve idrett på toppnivå. Men for å være løslatt på prøve med daglig meldeplikt, må man jo først ha vært dømt for en forbrytelse. Er dette en slags indirekte tilståelse fra dopingkontrollutvalgene: Idrett er i seg selv en forbrytelse?
    En løsning på doping-ondet er naturligvis fullstendig frislipp: La dem dope seg alt de vil, den beste doperen vinner. Jeg kan ikke se noen seriøse motforestillinger mot dette, snarere tvert imot: Fornuftige mennesker vil klokelig holde seg unna idretten.
    Tankene går til Per Inge Torkilsen “Gi ungdommen narkotika før idretten tar dem”.

Tirsdag 8. august 2006
KULTURRÅDET FOSSROR
Sommerføljetongen: Kulturrådet, representert ved direktør Ole Jacob Bull og litteraturansvarlig Ottar Grepstad, forsvarer innkjøpsordningen for skjønnlitteratur så godt de kan. Men de er ikke helt samkjørte.
    Ole Jacob Bull sier i Klassekampen at joda, “maktforholdene som fins mellom liten og stor vil i noen grad forplante seg inn i forvaltningen”. Men å gjøre noe med det, nei det er da vel unødvendig, mener Bull.
    Ottar Grepstad derimot, stakkar, som sitter på Vestlandet og kanskje ikke klarer å følge med så godt, sier til Dagsavisen at “kritikken (fra Syphilia) er helt grunnløs. Hvis de store forlagene får flere bøker innkjøpt, er det fordi de er proffe. De har holdt på lenge og vet hva som skal til.”

Tirsdag 1. august 2006
BLURB
Debatten om blurbing har tatt av helt. I Dagbladet har en reklamefyr fra Dinamo prestert å kalle blurbing ”intellektuell korrupsjon”. En relativt ukjent Bergens-forfatter som kaller seg Davidsen, påstår at han er forsøkt bestukket for å blurbe en bok.
     For ordens skyld: Blurbing er når kjente kulturpersonligheter anbefaler en bok på bokas bakside. Hensikten er å si noe pent om boka når både bok, forfatter og kanskje til og med forlag er ukjent. De som blurber, gjør det frivillig og får ikke honorar. Har de ikke noe pent å si om boka, slipper de naturligvis å blurbe.
     Det er en redelig, uformell og ikke minst ikke-økonomisk form for anbefaling av en bok, som den enkelte som anbefaler boka, helt og holdent står inne for.
     Vårt lille forlag utga en bok nylig, med tre slike blurber. Torgrim Eggen, Sissel Benneche Osvold og Cliff Moustache leste boka, likte den, og fortalte det på baksida.
     Så eksploderer kultur-Norge i hets mot blurbing.
     Hva er det som skjer her?
     I årevis har norske skribenter måttet finne seg i at bokanmeldelsene deres blir sodomisert og klipt til det ugjenkjennelige til bruk i forlagsreklame, de kan til og med bli sitert for det motsatte av det de har ment – og så skal man samtidig ikke ha moralsk rett til å avgi en frivillig uttalelse om en bok, som blir gjengitt i sin helhet?
     Og et menneske som lever av å drive reklame – horeri på godt norsk – skal rake til seg definisjonsretten på ”intellektuell korrupsjon”? På kultursidene i en avis?
     Ord blir fattige, moralen er fattig fra før.
     Det meste av blurbedebatten i Dagbladet fins bare på papirutgaven, men et meget lesverdig innlegg av Torgrim Eggen kan sees her.

Onsdag 12. juli 2006
STØRRELSEN TELLER
Vi har kanskje ikke den største litteraturen her i Norge. Men vi har det største litteraturhuset! Lederen for dette huset, Aslak Sira Myhre, så på alle litteraturhusene i hele Europa før den grandiose åpningsfesten for Litteraturens hus i Oslo sist torsdag. Han kunne fortelle: Litteraturens hus i Oslo er større enn alle de andre europeiske litteraturhusene til sammen!

Søndag 25. juni 2006
SHOOTOUT I DAMMSTREDET:
CAPP MATT
Damm vokser ut over alle grenser. Samtidig går Cappelen nedenom og hjem: De må nedbemanne, og kaster ut redaktører. Dermed oppstår en spent situasjon i fordelingen av innkjøpspengene for ny norsk skjønnlitteratur.
    Min spådom er at Damm plutselig får kjøpt inn ubegripelig mange flere bøker enn før, mens Cappelen like plutselig må redusere listen dramatisk.
    De har ikke noe valg! Man er alltid blitt enige på kammerset i Forleggerforeningens harde kjerne. Kvotene skal fordeles etter – og skal avspeile – den reelle makten i bransjen.
    Det fungerer omtrent som i en storby der den ene mafiabossen bare må godta at den andre er i ferd med å etablere seg i det som inntil nylig var hans gate. Da kan han ikke akkurat skrive sinte avisinnlegg eller henvende seg til myndighetene med sin indignasjon. Bare slikke sine sår.

Søndag 25. juni 2006
SOMMERFØLJETONG:
SYPHILIA STARTER MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Denne våren har Fritt og vilt utgitt en ny roman – Kim Iseki: En av de beste. Det er en politisk roman av internasjonalt format. (Se for eksempel Dagbladets anmeldelse.)

I Norge fins det en innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur. Kulturrådet, som forvalter ordningen, sier at den har to formål: 1) Hele årganger av norsk skjønnlitteratur skal stå framme i folkebibliotekene så alle kan lese dem. 2) Smal litteratur skal få økonomisk drahjelp. En av de beste er en selvskreven bok for innkjøpsordningen. Derfor sendte vi den inn.

Det første sjokket var at Kulturrådet krevde 8000 kroner av oss for å kikke på boka, fordi vi ikke er medlem i Forleggerforeningen. Det andre sjokket var at de stappet pengene godt ned i lomma, flirte stygt og sa at boka vår dessverre ikke ”holdt mål litterært”.

Nå ble vi mistenksomme. Vi bestemte oss for å undersøke hva som skjuler seg bak de fagre ordene omkring innkjøpsordningen. Da fikk vi et nytt sjokk.

Ikke nok til alle
Det viser seg at fra Forleggerforeningens medlemmer blir 94,5% av romanene kjøpt inn. Fra forlag som ikke er med i foreningen, blir bare 50% av romanene kjøpt inn.

De har 90 millioner kroner å rutte med, men det er ikke nok til alle. Da må de store forlagenes faste forfattere komme først. Dette er riktignok bokklubbøker, som ikke trenger noen drahjelp, men bøkene kommer fra de ”store aktørene”, og de vil ha hele bokmarkedet for seg selv. De sier fra til Kulturrådet i god tid: Hold av plass til så og så mange bøker fra oss i år. De har en uformell fordelingsnøkkel. Hvert av de store forlagene vet hvor langt de kan gå. Det er i praksis deres penger.

Til uavhengige forlag sier Kulturrådet ingen ting om hvordan ordningen faktisk fungerer. De bare krever en skyhøy billettpris, for deretter å stenge døra igjen foran oss: Sorry, her er fullt. Også etter at vi anket.

Har ikke lest bøkene de kjøper
Nærmere to hundre bøker blir meldt opp til ordningen hvert år. Vurderingsutvalget leser stort sett ikke medlemsforlagenes bøker, bare enkelte fra litt mindre og ukjente forlag, som de nuller noen av slik at det skal se ut som om ordningen fungerer.

Bøker fra uavhengige forlag blir derimot lest. Av ett menneske! Dette mennesket, som sannsynligvis har hele sitt levebrød gjennom et av de store forlagene, vet hva hun har å gjøre.

Istedenfor å fortelle ærlig og redelig at utvelgelsen bygger på utestengning, kameraderi og grådighet, later Kulturrådet som om bøkene fra de små og uavhengige forlagene er så skrekkelig dårlige at de dessverre ikke kan kjøpes inn.

Lesingen starter nå
La oss da se på de bøkene som er blitt kjøpt inn av Kulturrådet.

For ikke å omkomme av all lesingen, har jeg valgt ett års utgivelser – 2005 – hvor jeg har tenkt å lese omtrent halvparten av de innkjøpte romanene. Dette er altså bøker som Kulturrådet har bestemt er mye bedre enn Kim Isekis roman En av de beste, utgitt på Fritt og vilt.

Jeg hopper over bøker av forfattere som er blitt nasjonale ikoner, selv om mye sannsynligvis kan sies om dem også. Jeg velger forfattere som jeg ikke kjenner selv, og som utgir og får innkjøpt bøker jevnt og trutt slik at de er meget godt representert på bibliotekene.

Jeg begynner med bokstaven A.

Bortsett fra søvn og måltider og enkelte avbrekk lover jeg å lese uten pauser. Jeg lover også å gi dere noen tekstprøver fra hver enkelt bok. Det skal være tekstbiter som er typiske for bokas form og innhold.

Hensikten er ikke å henge ut noen, verken forfattere eller forlag, men å undersøke hvilke litterære kvaliteter det er på bulken av de bøkene Kulturrådet kjøper inn fra medlemsforlag i Forleggerforeningen.

Jeg har imidlertid bange anelser, og derfor gruer jeg meg litt. Jeg tar takknemlig imot oppmuntrende tilrop fra dere der ute mens jeg holder på med lesingen. Gjerne også deres synspunkter på de enkelte bøkene – hvis noen har lest dem.
Les sommerføljetongen her.

Torsdag 22. juni 2006
STREIK I MEDIENE
Sangere, musikere og dansere streiker på fjerde uken, og ingen har hørt om det. Oversetterne har aksjonert i flere måneder, og ingen har hørt om det.
    Hvorfor ikke? Sakene deres er nok for mye “gjesp” i redaksjonene, i våre tungt statsstøttede og momsfrie medier med sine samfunnsoppdrag.
    De streikende kulturarbeiderne må nok kopulere på Karl Johan eller få en ordentlig idol-kjendis som talsmann for å få noe sus i saken sin.

Tirsdag 20. juni 2006
AFRIKA: 15 STUDIEPOENG
NTNU tilbyr Afrika-studier på nettet. For eksempel Afrika: Natur, kultur og samfunn, 15 studiepoeng. Antropologiske perspektiver på Afrika, 15 studiepoeng. Pluss et par lignende.
    15 studiepoeng er også belønningen for å studere norsk folkedans ved samme universitet, mens man ved Høgskolen i Buskerud kan velge mellom “naturguiding sommer”, “klatring”, “alpint” og “fjellføring vinterstid” og få 15 studiepoeng for hver.
    Det er noe småmuffens her. Afrika er verdens nest største kontinent, med flere hundre folkeslag, hvert med sin egen historie og kultur. Hver for seg er de alle sammen mer mangfoldige, komplekse og mer rike på historie og kultur enn Norge.
    Det virker som om de ikke tar “Afrika” helt alvorlig i Trondheim. Men NTNU er det eneste universitetet i Norge som har noen studier om Afrika i det hele tatt. Ved Universitetet i Oslo har de knapt hørt om Afrika. “Det der, det tar de seg av i Trondheim,” sa en professor ved UiO da vi prøvde å vekke universitetsfolks interesse for avsløringene i vår bok “Kongelig slaveleir”.
    Det var liten interesse, for å si det mildt, for kunnskap som ikke stammet fra universitetets egne indre rekker. Problemet er bare at fra universitetets egne rekker kommer det ikke noe kunnskap i det hele tatt. Bare noen 15-poengs sandkasseøvelser som skal skape litt “feel-good” blant bistandsarbeidere. De hadde antakelig fått mer innsikt hvis de hadde tatt et kurs i klatring.

Torsdag 15. juni 2006
TERRORISMEN FORTSETTER I ISRAEL
En informasjonsspekket og svært ubehagelig påminnelse om at alt fortsatt ikke er som det skal mellom den israelske staten og palestinerne.

Tirsdag 23. mai 2006
KORRUPSJON ELLER?
Skjer det i andre land heter det korrupsjon. I Norge heter det kulturpolitikk. Les min kronikk i Aftenposten om innkjøpsordningen. Den er delvis en kommentar til Niels-Chr. Geelmuydens kronikk tidligere samme sted.

Onsdag 8. februar 2006
TI NORSKE INTELLEKTUELLE KAN TA FEIL!
Jan Guillou har rett, og Roy Jacobsen & co. tar feil. Det er ingen kamp om ytringsfriheten i Norge. Spørsmålet er ikke hva som er eller bør være tillatt, men hva som er dumt. Spørsmålet er ikke hvorvidt kristenfundamentalistene har eller bør ha lov til å trykke bilder – det har de – men hvorfor de gjør det og hva de har tenkt å oppnå. Spørsmålet er ikke juridisk, men etisk.
    Ytringsfriheten vil nok fortsette å leve sitt skjeve liv til tross for både sårede muslimer og ubehjelpelige intellektuelle. Men det er trist at ikke sistnevnte gruppe kan klare å se ytringsfriheten som noe annet enn et bekvemmelighetsverktøy for dem selv.

Mandag 6. januar 2006
RELIGIONSKRIG
* Det er ikke ytringsfriheten, men langt mindre fornemme drifter som tas i bruk når en kristenfundamentalistisk redaktør gjør alt han kan for å såre tilsvarende fundamentalistiske tilhengere av en annen religion. Redaktøren har mer eller mindre åpent erkjent at han aldri ville ha akseptert tilsvarende fornærmelser mot sin egen religion hvis det ble satt på trykk.
* Her er et hav å øse av. Man kan avbilde Den hellige ånd. Hvordan ser Den hellige ånd ut? Som en pølse, ifølge Jomfru Maria. Det er også et rikt billedgalleri å hente fra forholdet mellom Jesus og Maria Magdalena, eller mellom Jesus og Johannes, disippelen Jesus elsket. Man kan f.eks. også hente inspirasjon fra filmen “Life of Brian”, en film som visstnok nylig er blitt deklassifisert etter mer enn tjue års forbud mot visning i Norge, fordi måten å avbilde Jesus på krenker kristne.
* Hvis man skal krenke en religion, skal man krenke sin egen. Det er en svært god tommelfingerregel og burde inngå som det 11. bud. De som er vokst opp under islams åk er de rette til å krenke islam. Vi som er vokst opp under kristendommens åk er de rette til å krenke kristendommen. Alt annet er ikke ytringsfrihet, men primitiv, gammeldags religionskrig.
* Et opprør mot en autoritær religion – og alle andre autoritære regimer – kan bare komme nedenfra. Det kan ikke komme fra siden. Da er det ikke opprør, men intervensjon.
 * Muslimske kvinners frigjøring kan således bare være muslimske kvinners eget verk. Vi andre kan svare positivt på henvendelser om å hjelpe til med støtte og ulike ressurser, hvis det trengs. Men vi kan ikke ta opprøret fra dem.

Søndag 5. februar 2005
En afrikaner i FN-systemet har sendt disse opplysningene til ettertanke:
ZIMBABWE: A SOBER VIEW
- Since November 1998, the International Monetary Fund (IMF) has implemented undeclared sanctions by warning off potential investors, freezing loans and refusing negotiations on debt. - In September 1999, the IMF suspended its support for economic adjustment and reform in Zimbabwe.

- In October 1999, the International Development Association (IDA, a multilateral development bank) suspended all structural adjustment loans, credits, and guarantees to Zimbabwe's government.

- In May 2000, the IDA suspended all other new lending to the government.

- In September 2000, the IDA suspended disbursement of funds for ongoing projects under previously approved loans, credits, and guarantees.

- In April 2000, the Zimbabwe Democracy Trust was established by mainly white Zimbabwean commercial figures, British ex-foreign ministers and former US assistant secretary of state for Africa, Chester Crocker. The trust's stated objectives are 'to help the democratic will of the people flourish' - but several of its patrons have substantial commercial interests in Zimbabwe. Crocker is a director of Ashanti Goldfields which owns Zimbabwe's largest gold mine, and Sir John Collins, the driving force behind the trust, is the Zimbabwean chairman of National Power, a British company with a US$1.5 billion contract to develop a power station in the country.

- In December 2001, the USA passed the Zimbabwe Democracy and Economic Recovery Act - which says Mugabe can restore relations with international financial institutions only if he agrees to conditions covering the rule of law, the presence of Zimbabwean forces in the Congo, the land reform programme and the conduct of elections.

So even though the EU concluded that intimidation had marred the results in Zimbabwe's parliamentary elections in June 2000, it praised the polling process itself. On the basis of visiting 1729 polling stations, 40 percent of the total number, the EU teams 'rated the polling process as good or very good in 84 percent of their reports, an impressive performance by international standards'. And this was an election that the Zimbabwean government knew would be a close call, which indeed it turned out to be.

But this hasn't stopped the demonisation of the Zimbabwean government by Western powers, international financial institutions and the media including some African Human rights institution which tried to put Zimbabwe on the AU agenda.

Yet, as US congresswoman Cynthia McKinney pointed out when opposing the Zimbabwe Democracy and Development Act in the House of Representatives: 'Zimbabwe is Africa's second-longest stable democracy. It is multi-party. It had elections last year where the opposition, Movement for Democratic Change, won over 50 seats in the parliament. It has an opposition press which vigorously criticises the government and governing party. It has an independent judiciary which issues decisions contrary to the wishes of the governing party.'

McKinney continued: 'if a foreign country were to pass legislation calling for a United States Democracy Act which provided funding for United States opposition parties under the fig leaf of "Voter Education", this body and this country would not stand for it.'

So is democracy in Zimbabwe really under threat, as the EU and the USA would have us believe? And will the punitive measures imposed by Western powers enhance Zimbabwe's democratic process?

The singling out of Zimbabwe seems odd, when you consider that the USA and the UK have close relations with Uganda and Rwanda. Neither country allows opposition parties and both have troops in the Congo. There are currently more problematic election issues elsewhere in Africa that are not generating anything near the same degree of interest. In Madagascar, for example, more than half a million supporters of the opposition came out in early February 2002 to protest the result of the first round of their elections.

A closer look at the passing of Zimbabwe's media bill (AIPPA) into law is instructive. It was passed unanimously after the government had accepted the MDC's amendments. South African president Thabo Mbeki drew attention to this when he took issue with claims that the bill would spell the derailment of Zimbabwe's democracy: 'The opposition had introduced amendments that had been accommodated in the bill, making it acceptable to all parties and this was no mean achievement in a democratic process. What do you want Zimbabwe to do? To invite the North to draft the Bill? If the opposition is happy, your interest then is not about democracy but the need to control.'

President Mbeki is right. The real issue for the West is not the accountability of the Zimbabwean government to its people, but the West's dissatisfaction with the Zimbabwean government's lack of compliance with its demands. Since the end of the Cold War, the USA and the UK have got used to a high degree of compliance on the part of African governments - and they are no longer prepared to tolerate those that insist doing things their own way. Faced with less than full compliance on the key issues of land reform and military withdrawal from the Congo, the international community thought of bringing out the big stick.

The 1979 Lancaster House agreement, which oversaw the transition to majority rule in Zimbabwe, ensured that the Zimbabwean government could use local currency only to buy land from farmers who were willing to sell. If it were to expropriate their property, it would have to compensate them with scarce and precious foreign exchange.

This agreement bound Zimbabwe for the next 10 years to a programme of land reform whose implementation would have cost billions. Having hinted that it would pay for it, the UK government handed over only a fraction of the money required - £44million - to make it happen. Once the agreement expired in 1990, negotiations resumed, but Britain added new conditions to its funding. By this time the patience of some Zimbabweans had run out, and the Svosve people started invading the farms. The commercial farmers stopped wheat deliveries to GMB. There was a shortage of bread in Zimbabwe. The late Vice President Dr Simon Vengai Muzenda had to go and address the people of Svosve to move out of their ancestors land. A mere 4500 commercial farmers had hold the country at ransom. They even threatened not to supply any other produce.

As the champion of a guerrilla war for independence that peasants supported primarily because of promises of land reform, President Mugabe was in no position to rein in those who represented the core of his electoral support and also who are majority of the population of Zimbabwe.

Onsdag 1. februar 2006
SNUDD PÅ HODET?
Javel, så vil Hamas utslette Israel. Og jeg vil knuse staten. What’s the deal? Er det noen som tror at vi kommer til å greie å nå våre respektive mål noen gang? Eller for å gi det med teskjeer: Hva er den største trusselen her. Hamas mot Israel, eller Israel mot Hamas?

Fredag 27. januar 2006
LEONARD COHEN:
Tom Jones på sovepiller.

Torsdag 26. januar 2006
JASSÅ
Så Olaudah Equiano, Vestens første svarte forfatter, snakket ikke sant likevel? Selvbiografien hans fra 1789 er nylig motsagt av biografen Vincent Carretta, som i en ny bok hevder at den store Equiano kanskje ikke var så stor likevel, fordi arkivene viser at han ikke ble fraktet over havet som guttunge for å bli slave, slik han selv skrev, men tvertimot var født og oppvokst i Carolina, USA?

Jasså. Det er bare det at så lenge slaveriet har eksistert, har all form for ”arkivering” vært mer enn mangelfull på slaveeiernes side, og direkte ulovlig blant slavene selv. Millioner av nålevende svarte har ingen tilgang til kunnskap om hvem forfedrene deres var, fordi arkivene ikke finnes. Men så finnes det altså plutselig noen arkiver likevel, mirakuløst nok, som kan ”ta ned” en av Vestens tidlige kronikører av slaveriet, og den første svarte som fikk anledning til å meddele seg for et bredt publikum. Alvorlig talt. Kom med noe bedre.

Tirsdag 10. januar 2006
FRI?
FØRST må vi avse det meste av de inntektene vi har (skatt, moms og avgifter) til stat og kommune. Dernest krever de som vi har gitt pengene til, at vi skal fylle deres tid med oppgaver, ved at vi hele tiden gir dem forskjellige rapporter (skjemaer, egenerklæringer, selvangivelser osv.), eller lar andre rapportere for oss (ikke bare leger og apoteker, men etter hvert nesten alle man kommer i berøring med i dagliglivet, må fylle ut kompliserte skjemaer til myndighetene).
     I enkelte tilfeller (f.eks. byggesaker) må vi dessuten betale myndighetene for at de skal ta imot og behandle de papirene som de har forlangt at vi gir dem så de kan lese dem og ta stilling til innholdet i arbeidstiden sin, som vi på forhånd har betalt.
     Den nye bokføringsloven krever dessuten at alle som arbeider for timebetaling, må skrive en nøyaktig loggbok over alt de foretar seg. De må altså rapportere om når de går på do, tar seg en hvil eller går en tur i butikken, ikke bare hvilket arbeid de utfører for hvem til enhver tid.
     Frie yrker eksisterer ikke lenger.
     De sier at det er for å hindre kriminalitet. Men de riktig store og fete kan gjøre hva de vil. De kan f.eks. gi noen penger til de litt underlige fredssentrene som tidligere statssjefer gjerne oppretter, og vips er balansen opprettet.
     Staten er fornøyd. Politikerne er fornøyde. De store selskapene er fornøyde. De små er lagt i lenker, et sted det forøvrig passer de store veldig godt at de er. Derfor har ikke de store noe særlig imot slike drakoniske kontrolltiltak. De ligner jo dessuten til forveksling på den internkontrollen man likevel må ha i store konserner.
     De store har sammenfallende interesser med staten: Hva skal vi med disse små? Burde ikke all verdiskapning skje under betryggende kontroll av store, multinasjonale eller halvstatlige, topptunge organisasjoner? Er det ikke en skam at det fortsatt går noen rundt der ute som ikke bruker all sin energi på å bidra til at de store blir enda større?
    Ikke engang under føydalismen måtte de livegne sitte i kveldsmørket og utarbeide rapporter om hva de hadde gjort på dagtid. I dag har vi mer penger, og mer “fritid”. Men ikke mer frihet.

Fredag 6. januar 2006
ÅRETS MUSIKKSTYKKE
er endelig kommet! Strengt tatt er stykket kanskje fra i fjor. Men det får nok sin store berømmelse først i år, når du og alle andre SPHLOGG-lesere klikker og lytter:
www.ogobor.com
Vel fremme klikker du først på en ordforklaring og, når neste "flash" er på skjermen, på den midterste O’en i OGOBOR, og deretter på “Sang”.
Hvis alt går riktig for seg, skal det nå dukke opp en mp3-fil, og du får høre årets musikk. Det skal visstnok også være mulig å lese teksten, men jeg har ikke klart det. Det er ikke lett for “vanlige folk” (østlendinger) å oppfatte alt sammen, men låta handler om to værer som står i fjøset og gleder seg til å komme ut på beite sammen med hundre søyer, og om man ikke skjønner alle ordene, er det likevel lett å forestille seg hva samtalen dreier seg om.

Sphlogg-tekstene fra annet halvår 2005

ALT stoffet på syphilia.no fram til sommeren 2005

.