26. september 2003:
Edward Said død
Nekrolog ved Syphilia Morgenstierne

Edward Said er død. Han ble 67 år; de siste 12 årene slet han med leukemi, men det kunne ingen merke på aktivitetsnivået hans.
Edward Said var et unikum. Han var den sterkeste - og til tider den eneste kraftige - palestinske stemmen i vest. Ved siden av å være palestiner var han også velkjent og anerkjent amerikansk litteraturprofessor. Derfor ble vesten nødt til å lytte til ham. Men det var også noe i selve stemmen som gjorde at vi måtte lytte. Det var en stemme som tok til orde for sannhet og rettferdighet. Og som han nylig bemerket til en venn etter et offentlig diskusjonsmøte: ”Hvorfor er det ingen som snakker om sannhet og rettferdighet i våre dager?”

Rettferdighet for palestinerne - både i forhold til israelerne og sine egne ledere - var Saids mest nærliggende politiske kampsak, men den var bare en del av hans store prosjekt, som var en kompromissløs kamp for en global humanisme.
Men fordi palestinerne har så få som taler deres sak, ble denne saken en hovedjobb for Said.

Helt fra ”Oslo-avtalen” ble kjent, var hans reaksjoner nådeløse. Han spådde fra starten at avtalen ville føre til en katastrofe og frata palestinerne det lille de hadde, for innbakt i avtalen lå forutsetninger som tillot israelerne å gjøre nær sagt hva som helst, mens palestinerne ble bundet på hender og føtter. Naturligvis fikk han rett. Derfor blir han ikke i Norge sett på som noen ”Norges-venn”, og han takket bl.a. nei til å bli brukt som trekkplaster ved Bjørnsonfestivalen i fjor.

Fra militante Israel-venner ble Said utsatt for flere uvanlig ondskapsfulle svertekampanjer. Da selvbiografien hans kom ut, mente fremtredende amerikanske jøder at den var full av løgner. Han måtte bruke mye av sin hardt tiltrengte tid (han var da allerede svekket av kreft) til å gjendrive påstandene, setning for setning. Sjofelhetene i disse kampanjene ble forsterket av at Said overalt unntatt i Israel-lobbyen var kjent som en hensynsløst ærlig og sannhetssøkende person.

På norsk har bare tre av hans mange bøker kommet ut: Klassikeren «Orientalismen» (Cappelen 1994/2001), pamfletten «De intellektuelles ansvar» (Pax 1996) og selvbiografien «På feil sted» (Fritt og vilt 2001). På engelsk foreligger det en rekke viktige og lesverdige essaysamlinger fra hans hånd.

26. september 2003
Syphilia Morgenstierne

EDWARD SAID

Nekrolog ved Ali Abunimah, Arjan El Fassed, Laurie King-Irani, Nigel Parry, stifterne av Electronic Intifada (www.electronicIntifada.net)

Den forferdelig sørgelige meldingen har kommet: Professor Edward Said er død. Vår dypeste medfølelse går til Edward Saids familie, og sammen med dem deler vi tapet og tomheten etter ham med de mange og ulike miljøene som satte så stor pris på ham.

Professor Saids sluttet aldri å engasjere seg dypt og kompromissløst i mennesker, kultur og politikk verden over, selv ikke i de siste ukene av sin mer enn ti år lange kamp mot sykdommen.

Hele verden forbinder Edward Saids navn med en offentlig intellektuell, og det er få områder i den intellektuelle offentligheten som ikke er berørt av hans navn. Som akademiker var han både produktiv og nyskapende, og han bidro til å omskape både humaniora og samfunnsvitenskapene. Men hans engasjement strakte seg langt ut over det akademiske. Said var også en modig og utrettelig aktivist for rettferdighet, som fryktløst talte makten midt imot.

Når bildene og beretningene fra den palestinske kampen ble forvrengt, karikert og stereotypisert, sto Said der i årevis som den mest effektive – ofte den eneste – offentlige talsmann for å bringe sannheten fram og sette større fokus på palestinernes sak i USA. Han ble stadig utsatt for harde personlige angrep i form av rene svertekampanjer. Men han vek aldri fra sin visjon om fred mellom israelere og palestinere – en fred som måtte bygge på begge parters gjensidige anerkjennelse av den andre parts historie og bakgrunn og gjensidige respekt og absolutte likeverd. Hos en ny generasjon aktivister innprentet og inspirerte han til klarhet og sannhetssøken uten hensyn til hva det måtte koste eller hvem som måtte bli støtt.

Opp gjennom 1990-årene dannet Saids aviskommentarer en konstant kritikk av Oslo-avtalen som med sin uhyrlige skjevhet, løgnaktighet og totale ubalanse bare førte til at palestinerne i enda større grad ble drevet bort fra landet sitt, et fryktelig svik mot den visjonen om gjenforening og rettferdighet som han kjempet for. Said var blant de aller første som forsto og ga uttrykk for hvordan denne ”fredsprosessen” nødvendigvis ville føre til den katastrofale situasjonen vi har nå: Den videreførte jo bare en voldsom ubalanse og urett mellom israelere og palestinere. Han unnlot heller aldri å kritisere de palestinske lederne, som bidro til katastrofen.

Tidlig på 1990-tallet reiste Said tilbake til stedet i Palestina hvor han ble født, etter nesten et helt liv i eksil. Med dette hjalp han mange palestinere å forsone seg med sin egen opplevelse av eksil og personlig tap, og det mange ble oppmuntret til å gjøre en tilsvarende reise hjem. Saids bøker, deriblant ”The Question of Palestine”, ”After the Last Sky”, ”The Politics of Disposession”, og selvbiografien fra oppvekstårene, ”På feil sted”, blir stående som skapende og inspirerende litteratur der palestinernes ulykkelige situasjon blir gjort menneskelig og personlig, samtidig som den blir satt inn i en politisk ramme. I selvbiografien kommer hans dype personlige mot fram når han åpent og ærlig møter seg selv, sin fortid og sine omgivelser med et kritisk blikk.

Selv om tilstanden i Palestina bare ble verre, mistet Said personlig aldri motet. Helt til det siste var han aktivt engasjert i Palestinian National Initiativ, en bevegelse med formål å mobilisere energien i hele befolkningen til en ikkevoldelig kamp for fred og frigjøring.

Men det viktigste bidraget fra Said er at han ikke bare var en enestående forkjemper for fred og rettferd i Palestina, men at han alltid plasserte denne kampen innenfor en langt større kamp for en visjon som var fullstendig universell og humanistisk, og som klart avviste all etnisk, nasjonalistisk og religiøs fanatisme. Han viste med eksemplets makt at man ikke trengte å vise blind lojalitet til ledere eller symbolmakt for å være trofast mot en sak. Det som trengtes var tvertimot stadige, åpne diskusjoner med en selvkritisk holdning. Med dette viste han også at hans engasjement i den arabiske verden og hans uopphørlige kritikk av tingenes tilstand der var like viktig for ham som å kommunisere i Vesten.

Edward Said var et oppkomme av menneskelighet, innlevelse, intellektuell rastløshet og skaperevne. I en tid da rå makt og fanatisme truer med å kvele all diskurs verden over, var det viktigere enn noensinne å kunne høre hans uerstattelige stemme.

Den beste hyllest til Edward Saids liv og arbeid er å fortsette kampen for den visjonen om større rettferdighet og menneskelighet som lå bak alt han gjorde, med enda større intensitet.

Gjengitt og oversatt med forfatternes tillatelse.

Said stadig mer aktuell og betydningfull forfatter

Siden utgivelsen av «På feil sted» i juni 2001 har utviklingen i Israel-Palestina-konflikten, og det tilspissede forholdet mellom «araberne» og den vestlige, rike og USA-dominerte del av verden, gjort Edward Said til en enda mer sentral intellektuell skikkelse. Dette understrekes blant annet av Maya Jaggi i Guardian Weekly 13/12 2001, i en anmeldelse av de to siste bøkene av/om Said som er utkomet: «Reflections on Exile and Other Literary and Cultural Essays» og «The Edward Said Reader».

Jaggi skriver blant annet dette om boken «På feil sted» (Out of Place):

Embedded in these two volumes
[«Reflections on Exile and Other Literary and Cultural Essays» og «The Edward Said Reader»]
are autobiographical nuggets, a vein mined most
concertedly in his 1999 memoir Out Of Place.

Og om Edward Said selv sier Jaggi:

These essays, [«Reflections on Exile and Other
Literary and Cultural Essays»] together with The Edward Said Reader, are a timely consolidation of the work of arguably the most influential intellectual of our time.

I Independent 15/12 skriver Joan Smith i et intervju med Said, «Edward Said: A visionary life under Western eyes»:

… - for many people - he remains simply the most famous Palestinian in the West.

Intervjuet er gjort i forbindelse med et nylig foredrag Said holdt i London:

Few academics are able to draw the kind of crowds that turn out for rock concerts. Edward Said, professor of English and comparative literature at Columbia University, is the exception. In London last week, when I interviewed him at the Apollo Theatre in Shaftesbury Avenue, the organisers had to throw open the doors and let in the crowd, regardless of whether they had tickets.

Det er en sliten og ikke så lite deprimert Said som møter Joan Smith. Økt nasjonalisme og skjerpede motsetninger mellom innbyggere og «fremmede» i USA gjør det til en lettelse for Said å tilbringe mye av tiden som kommer i England – til tross for at "New York [hvor han har bodd i en rekkke år] is the most interesting city in the world." Om situasjonen i Palestina er tonen i intervjuet også mørk:

"I'm basically powerless," he says, speaking about the frustrations of being an intellectual in a world "dominated by people giving advice to governments". His writing about Palestine, he says, "has the tone of a kind of witness to events that might otherwise go unrecorded".

Til sidetopp

Salman Rushdie: «På feil sted er et intenst gripende arbeid for å gjenvinne, å forstå. Det er et portrett av en flerkulturell og på mange måter smertefull oppvekst, fantastisk levende skrevet, og nådeløst ærlig. Når man leser den blir man like godt kjent med hans familie og ham selv i ungdommen, som med personer vi kjenner fra litteraturen. Og man får et nært og uforglemmelig inntrykk av hva det å være palestiner har betydd det siste halve hundreåret.»

Nadine Gordimer: «Said blir rettelig plassert blant de virkelig store intellektuelle skikkelser i vårt århundre. Han har her gransket sitt liv fra det samtidig tragiske og triumferende perspektivet av en uhelbredelig sykdom, og det er overdådig lesverdig. Jeg vet at jeg ikke kommer til å lese noen andre bøker som når opp mot denne i år, enn si på mange år.»

Osloavtalen har han kritisert fra første stund, og levert flengende analyser av i en årrekke.

I denne selvbiografien slipper han sine lesere uvanlig tett innpå seg. Han sparer ingen, aller minst seg selv. Men først og fremst gir han et innblikk i en flerkulturell verden som i dag er borte. Og den største gaven han gir leseren, er et vell av refleksjonsstoff omkring det å være «på feil sted».

Slik tenker en palestiner

Edward Said, den verdenskjente palestinsk-amerikaneren som har gjort seg til talsmann for en løsning der israelere og palestinere kan leve side om side – og som ikke har gitt opp håpet! – fikk i 1991 diagnosen leukemi. Som en terapeutisk øvelse under den smertefulle cellegiftbehandlingen begynte han å skrive sin selvbiografi. Aldri før hadde det streifet den feirede litteraturprofessor og musikkskribent, polemiker og Midt-Østen-analytiker å offentliggjøre sin egen oppvekst. Men det hadde også sammenheng med at hans mor var død et år før han fikk kreftdiagnosen. Først da var det mulig å tenke på å skrive sine memoarer, innrømmer han. Boken kom i Storbritannia og USA høsten 1999.

Fra enkelte hold har han fått kritikk for sitt uvanlig nærgående portrett av foreldrene, ikke alltid entydig til deres fordel, og det noen har hevdet er utleverende beskrivelser av hans søstre. "Jeg regnet med at jeg ville være død før boken kom ut," er hans frapperende ærlige svar.

Boken er anmeldt i alle de større engelskspråklige avisene, stort sett overstrømmende. Men han har også møtt motstand. Et amerikansk konservativt jødisk tidsskrift ved navn Commentary forsøkte å "avsløre" at han utga seg for palestiner uten å være det. Bladet stemplet ham som løgner, og fikk følge av en del av de mest konservative amerikanske dagsavisene. Alle påstandene ble i løpet av kort tid tilbakevist ikke bare av Said selv, men en rekke andre offentlige personer.

Den norske utgaven utkommer på det lille og ytterst kresne forlaget Fritt og vilt. Kulturrådet har gitt produksjonsstøtte til utgivelsen.

Den bør være ekstra aktuell for nordmenn, for her er mannen som entydig har kritisert Oslo-avtalen fra første dag – og som nektet å delta i "freds"-festlighetene i USA som skulle besegle det han karakteriserte som en katastrofe for det palestinske folket. I dag er det tydelig for alle at han hele tiden har hatt rett.

Fra boken

Forord

På feil sted er en fortelling om en verden som i alt vesentlig er tapt eller glemt. For en del år siden fikk jeg en diagnose som med stor sannsynlighet er dødelig. Det slo meg da at jeg måtte etterlate meg en personlig redegjørelse for det livet jeg hadde levd i den arabiske verden, hvor jeg ble født og tilbrakte mine grunnleggende år – og i USA, hvor jeg gikk på skole og universitet. Mange av de steder og mennesker jeg erindrer her, finnes ikke lenger. Men jeg ble ofte forbauset over hvor mye av dem jeg bar med meg i mitt indre, og ofte til minste og nesten uhyggelig konkrete detalj.
 Det å huske ble avgjørende for at jeg i det hele tatt kunne fungere i perioder med invalidiserende sykdom, behandling og uvisshet. Nesten hver dag tok jeg for meg dette manuskriptet – også mens jeg skrev andre ting – og det ga meg struktur og disiplin, glede og samtidig pliktoppfyllelse. Min øvrige skribentvirksomhet og undervisning sendte meg ofte langt bort fra de tilværelser og de opplevelser som hører denne boken til; det er ingen tvil om at hukommelsen fungerer bedre og friere når den ikke blir jaget effektivt i en bestemt retning. Derimot er det sannsynlig at mine politiske bøker og artikler om situasjonen i Palestina, mine studier av forholdet mellom politikk og estetikk, særlig opera og skjønnlitterær prosa, og min fascinasjon med temaet i en bok jeg har arbeidet med om nyere stil (med startpunkt i Beethoven og Adorno), i det skjulte har hentet næring fra dette minnearbeidet.

 Etter at jeg var ferdig med manuskriptet, reiste jeg til Jerusalem og deretter til Kairo i november 1998. Jeg bodde i Jerusalem mens jeg deltok i et Palestina-seminar i Ben Zeit, og tok en tur til Egypt for å delta i doktordisputasen til en av mine mest begavede studenter, som er lærer ved universitetet i Tanta, åtte mil nord for Kairo. Her oppdaget jeg enda en gang at det som hadde vært et nettverk av byer og landsbyer der hele min store familie en gang hadde bodd, var blitt til en rad med israelske byer: Jerusalem, Haifa, Tiberias, Nasaret og Acre. Overalt bodde det nå palestinske minoriteter under israelsk styre. På deler av Vestbredden og Gaza hadde palestinerne selvstyre eller autonomi, men den israelske hæren hadde hånd om all overordnet sikkerhetskontroll, og aller mest synlig var dette ved grensene, grensepostene og flyplassene. Et av de rutinemessige spørsmål jeg fikk fra israelske tjenestemenn (fordi det sto i mitt amerikanske pass at jeg var født i Jerusalem), var nøyaktig når jeg hadde flyttet fra Israel. Jeg svarte at jeg hadde flyttet fra Palestina i desember 1947, og la sterk trykk på ordet Palestina. «Har du noen slektninger her?» var neste spørsmål, og hver gang jeg svarte «nei» på dette, kom det en slik plutselig følelse av sorg og savn over meg at jeg ble forskrekket. For tidlig på våren 1948 var hele storfamilien min blitt jaget fra stedet, og etter det har den alltid vært i eksil. I 1992 kunne jeg for første gang siden utreisen i 1947 besøke det huset hvor jeg var født og som familien min hadde eid i Vest-Jerusalem, og også huset i Nasaret der min mor vokste opp, og min onkels hus i Safad, og så videre. Alle husene hadde nye beboere nå, og dette fylte meg med så enorme hemninger og uspesifiserbare følelser at jeg overhodet ikke klarte å gå inn i husene igjen, ikke engang bare for å kikke.

Mens jeg var i Kairo i november 1998 dro jeg for å besøke våre gamle naboer Nadia og Huda, og deres mor fru Gindy. I mange år hadde de bodd tre etasjer under oss, i tredje etasje i Sharia Aziz Osman nr 1. De fortalte meg at vår gamle leilighet, nummer 20l, var ledig og til salgs. Kanskje jeg ville kjøpe den? Etter å ha tenkt meg litt om kjente jeg ingen begeistring ved tanken på å gjenerverve meg et sted vi hadde forlatt nesten førti år tidligere. I neste øyeblikk sa Nadia og Huda at det var en som satt og ventet i kjøkkenet i håp om å treffe meg før vi spiste lunsj, om jeg kunne tenke meg å snakke med ham? En liten mann med stritt grått hår, i mørk kappe og turban av den typen bondestanden i øvre Egypt bruker som søndagsantrekk, kom inn i rommet. Da han fikk vite at dette var den Edward som han så tålmodig hadde ventet på å møte, rygget han tilbake og ristet på hodet. «Nei, Edward var høy og hadde briller. Dette er ikke Edward.» Etter nesten tredve år kjente jeg straks igjen Ahmed Hamed, vår suffragi (hushovmester). Denne ironiske, fanatisk ærlige og lojale mannen hadde vært som et familiemedlem. Jeg prøvde å overbevise ham om at det faktisk var meg, og at forandringene skyldtes sykdom og alder og åtteogtredve års fravær. Ikke lenge etter falt vi om halsen på hverandre og gråt av gjenforeningens lykke og sorgen over ugjenkallelige år. Han fortalte hvordan han hadde båret meg på skuldrene, hvordan vi hadde pratet sammen på kjøkkenet, hvordan familien feiret jul og nyttår, og videre i det uendelige. Det var utrolig hvor nøyaktig Ahmed husket ikke bare oss syv – foreldre og fem barn – men også alle tantene mine, onklene, søskenbarna og bestemor, og flere av familiens omgangsvenner. Og mens fortiden rant ut av denne gamle mannen, som nå var blitt pensjonist i den avsidesliggende byen Edfu, i nærheten av Aswan – skjønte jeg igjen hvor sårbar, verdifull og samtidig flyktig den var, denne historien og disse hendelsene som ikke bare var borte for alltid, men også stort sett var uten nedtegnelser og uten minner, unntatt i form av assosiasjoner fra en og annen vilkårlig samtale.

Dette tilfeldige møtet fikk meg til å oppleve enda sterkere at denne boken kunne ha en viss verdi som en uoffisiell, personlig beretning om den stormfulle perioden i Midt-Østen som falt sammen med de årene jeg har fortalt så mye jeg kan om – fra jeg ble født i 1935 til 1962 da jeg tok doktorgraden. Historien er preget av sin bakgrunn i den annen verdenskrig, tapet av Palestina og opprettelsen av staten Israel, slutten på Egypts monarki, Nasser-årene, krigen i 1967, begynnelsen på den palestinske frigjøringsbevegelsen, borgerkrigen i Libanon og prosessen som ledet til Osloavtalen. Disse tingene er bare indirekte til stede i mine memoarer, selv om man nok kan oppleve at de dukker opp og blir konkrete her og der.

For meg som forfatter var det mer interessant at jeg alltid så ut til å skulle oversette opplevelser jeg hadde hatt ikke bare til fremmede omgivelser, men også til et annet språk. Alle lever sitt liv på et bestemt språk. Dermed vil alle absorbere og huske sine egne erfaringer på dette språket. Den store splittelsen i mitt liv var splittelsen mellom arabisk – som er morsmålet mitt – og engelsk, som jeg er utdannet i og senere har uttrykt meg i som lærer og akademiker. Jeg måtte skape fortellingen om det ene i språket til det andre. I tillegg måtte jeg hele tiden følge med på hvordan språkene blandet seg for meg og krysset hverandre. Det har vært vanskelig på engelsk å forklare de faktiske verbale distinksjonene (og de rike assosiasjonene) som araberne bruker for å differensiere mellom for eksempel onkler på mors- og farssiden. Men fordi slike nyanser spilte en avgjørende rolle i de første årene av mitt liv, måtte jeg prøve å gjenskape dem her.

I tillegg til språket kommer geografien, særlig i den form for forflytninger som har preg av forvisninger – det være seg i avreise, ankomst, eksil, nostalgi, hjemlengsel, tilhørighet, og så selve reisen, som er kjernen i mine minner fra tidlige år. Alle de stedene jeg har bodd – Jerusalem, Kairo, Libanon og USA – har et tett og komplisert nett av berøringer og forbindelser som i høy grad var en del av det å vokse opp, få en identitet, danne en bevissthet om meg selv og andre. Og alle steder har skolen en fremtredende plass i historien; mikroversjoner av de byene der foreldrene mine fant fram til disse skolene og plasserte meg i dem. Ettersom jeg i dag arbeider med andres utdannelse, er det bare naturlig at jeg har sett det som særlig verdifullt å fortelle om skoleomgivelsene fra oppveksten. Men jeg visste ikke på forhånd hvor mye jeg faktisk husket av institusjonene fra den tidligste barndom, og hvor mye viktigere mine venner og kamerater derfra har vært for meg senere, enn vennene fra studiedagene og studenthyblene i USA. En av de ting jeg prøvde å utforske implisitt, er hvilket grep de tidligste skoleopplevelsene har hatt på meg, hvorfor dette grepet fortsatt er der, og hvorfor jeg finner dem så fascinerende og interessante at jeg vil fortelle det til andre femti år etter.

Men hovedårsaken til at denne erindringen foreligger, er naturligvis mitt eget behov for å bygge en bro over avstanden i tid og sted mellom livet den gang og livet i dag. Jeg vil bare nevne dette som noe opplagt, ikke forsøke å behandle eller drøfte det, bare si at ett av resultatene er en viss distanse, en viss ironi, som har oppstått mens jeg prøvde å rekonstruere fjerne tider og opplevelser. Mange av de menneskene jeg forteller om her, lever fremdeles og vil antakelig ha vondt for å godta mine beskrivelser av dem og andre. Selv om jeg ikke har noe ønske om å såre følelsene til noen, har jeg ikke først og fremst skrevet dette for å være hyggelig, men for å være tro mot mine egne kanskje litt pussige minner, opplevelser og følelser. Det er bare jeg selv som står ansvarlig for hva jeg ser og husker, ingen andre fra fortiden – de kunne jo ikke vite hvilket inntrykk de etterlot hos meg. Jeg håper det også fremgår med all ønskelig klarhet at jeg, i egenskap av både forteller og objekt, heller ikke bevisst har spart på ironien eller de pinlige avsløringene når det gjelder meg selv.

Av og om Edward Said:
Artikler, kommentarer, intervjuer, bibliografier, biografier, biblioteksamlinger, søk og søkemotorer

• Først og fremst er alle Saids egne artikler å finne i "The Edward Said Archive": http://tesa.leb.net
  Her finner man også innleggene i "historikerstriden" (se egen sak nedenfor).
  
  
• I Al-Ahram, den internasjonale arabiske ukeavisen, har Said en regelmessig kommentar. http://www.ahram.org.eg/weekly
  
  
• Den radikale nettavisen CounterPunch har referert og kommentert historikerstriden:
  http://www.counterpunch.org/said1.html og http://www.counterpunch.org/said2.html

• London Review of Books har nylig trykt flere sentrale artikler av Said: http://www.lrb.co.uk
  
  
• En av Saids artikler i London Review of Books, der han skisserer en mulig fremtid hvor israelere og palestinere kan leve side om side: http://www.lrb.co.uk/v21/n01/said2101.htm
  
  
• Et dybdeintervju med Said, foretatt av en israelsk jøde. Uhyre sterke konfrontasjoner, som løser seg opp i inspirerte humanistiske forslag til løsninger. "Fred i Midt-Østen er mulig – men ikke med Oslo-avtalen."
  http://www.theatlantic.com/unbound/interviews/ba990922.htm

STRIDEN OM SAID

En av de styggeste skittkastinger i den litterære og lærde verden i nyere tid, dreide seg om Edward Saids selvbiografi da den kom ut på engelsk høsten 1999.

Til "Observer" forteller Said at han en dag tilfeldigvis kjøpte Daily Telegraph på flyplassen i Salzburg, og der kunne han lese sin egen totalt ugjenkjennelige livshistorie, skrevet av en person han aldri hadde hørt navnet på. Der sto det at han ikke hadde bodd i Jerusalem som barn og ikke var blitt tvunget til å reise fra landet i 1947 – at han ikke hadde gått på den skolen han faktisk hadde vært elev ved – og at det ikke var palestinske flyktninger i hans familie. Kort og godt, at han var en løgner.

Daily Telegraph hadde i – i likhet med andre konservative aviser som Wall Street Journal og New York Post – sitert og viderebrakt en artikkel i det inntil da nokså ukjente, ekstremt konservative amerikansk-jødiske tidsskriftet Commentary. Der hevdet en medarbeider ved et israelsk forskningssenter, Justus Reid Weiner, at han i tre år hadde forsket i Edward Saids bakgrunn og kommet til at selvbiografien var full av løgner og at Said i virkeligheten ikke var den palestiner han utga seg for.

På spørsmål fra en avis om hvorfor han ikke på noe tidspunkt hadde gått direkte til kilden og kontaktet Said selv, når han hadde arbeidet med temaet i tre hele år, svarte Weiner at han en gang hadde lagt igjen en beskjed hos Saids sekretær. Dette hevder sekretæren er blank løgn. Uansett er det ikke vanskelig å nå frem til Said personlig på hans kontor i Columbia-universitetet.

Derimot hadde Weiner tatt kontakt med Saids fetter, som ga ham opplysninger som han senere lot være å bruke i sin artikkel. Dette gjør Weiner og ikke Said til løgner, hevder de mange som har kommet til for å forsvare Said.

Weiner hevder bl.a. at Saids selvbiografi er et forhastet forsøk fra Saids side på å imøtekomme hans avslørende forskning. Til det kommenterer Said: "Kontrakten (for boken) ble undertegnet i 1989. Jeg skrev den ferdig i 1997. Om Weiner hørte jeg for første gang i forrige uke."

Han forteller at "Commentary" har forfulgt ham også tidligere, og kalt ham slike ting som "Professor Terror". Han tror at tidsskriftet prøver å provosere ham til å gå til injuriesøksmål, og at hensikten er å tappe ham for finansielle og menneskelige ressurser hvis han skulle la seg lokke til å gå til et slikt søksmål. Bak Justus Weiner står et jødisk senter finansiert av Michael Milken (junkbond-dealeren som kom i fengsel i 1991 for innsidehandel).

Flere av Saids forsvarere har uttalt at Weiners artikkel kunne ha vært sølt sammen på noen minutter; det er utrolig at han skal ha brukt tre år. Flere anmeldere har lagt vekt på at hvis det er noe som karakteriserer Edward Saids selvbiografi spesielt, er det dens nærmest smertefulle ærlighet.