|
PROSA 1995–1999
var et høydedrag i norsk kulturlandskap. Alle som ikke ble oppmerksomme
på dette tidsskriftet
før det var for sent, får her sjansen til å bli kjent
med det beste av det som sto på trykk der.
Her er sterke avsløringer
og kjenslevare portretter; ville visjoner, drepende dolkestøt og
overraskende synsmåter. 27 av landets fremste forfattere eksellerer
uten å legge bånd på seg av noe slag, akkompagnert av
mer enn 90 treffende illustrasjoner. Dette er leseboka du vil fryde deg
over!
Forfatterne i boka:
- Elsa Almås
- Øivind Andersen
- Tor Bomann-Larsen
- Gard Espeland
- Knut Fægri
- Niels Chr. Geelmuyden
- Dag Gundersen
- Christopher Hals Gylseth
- Jon Hellesnes
- Andreas Hompland
- Reidar Jensen
- Jacob Jervell
- Georg Johannesen
- Tom Lindstrøm
- Kåre Lunden
- Jesus Maria MacMuse-matte
- Magnar Mikkelsen
- Syphilia Morgenstierne
- Erling Sandmo
- Svein Sjøberg
- Jon-Hjalmar Smith
- Arild Stubhaug
- Bjørn Thommessen
- Bjørn Westlie
- Inger Østenstad
- Dag Østerberg
- Asbjørn Aarnes
Forlagssjef
Mari Tofts tale ved lanseringen:
PROSABOKA
Man kunne til nød ha kalt denne boka en antologi
– men det virker litt stivt. Kanskje en artikkelsamling –
men det blir litt for slapt. Den er egentlig noe midt imellom, og det
er derfor vi har kalt den en lesebok. Dette angir også tyngden
i vårt engasjement, som ligger hos leseren.
Det gjorde det også i tidsskriftet PROSA i perioden
fra 1995 frem til siste årsskifte, som denne boka dekker i den forstand
at den trekker fram de absolutte perlene for at de skal få skinne
mellom to ordentlige permer.
Det er og blir et faktum at de fleste som skriver, tenker
bare på seg selv og kanskje på rivalen, det vil si en annen
som ligner på en selv og som skriver om akkurat det samme. Sørgelig
få skjenker leseren en eneste tanke. Men det er ofte ikke av ond
vilje. Det er fordi de aldri er blitt oppmuntret til det eller belønnet
for det.
Mens jeg redigerte PROSA, støvsugde jeg fagmiljøene
etter folk som kunne skrive på en slik måte at de henvendte
seg direkte til en intelligent leser. Det var ikke lett! Men jeg fant
dem. Og straks disse gode menneskene skjønte at her kunne de boltre
seg fritt, og istedenfor å bli stilt foran en mur av peers
og konsulenter og komitévurdering, var det ett krav som ble stilt
til dem: "Skriv hva du vil, men skriv så det kan leses"
– straks de skjønte at dette var alvor, så veltet kvaliteten
ut av disse menneskene som ellers bare ble avkrevd drøvtygde meningsløsheter.
Dette er det vi vil feire med PROSABOKA. Vi vil feire den
skrivekunsten som gjør leseren klokere, sintere og kresnere. Ikke
nødvendligvis gladere, skjønt av og til, men lykkepillen
må de gå til andre for å få, f.eks. til kiosklitteraturen
eller bokklubbene, som forøvrig er svært vanskelige å
skjelne fra hverandre i disse dager.
Det er i disse tider, hvor folk nesten ikke får noe
annet enn stener for brød, og som åndsmennesker har de fleste
sultet i hjel for lengst – at vi mer enn noen gang trenger hjerneføde.
Den skal være spiselig, og den skal være næringsrik,
og den skal være en estetisk opplevelse. Alt dette på en gang
og intet mindre. Det er store krav, som bør stilles til dem som
skriver bøker, og til dem som utgir bøker. Et nytt lite
forlag som skal plassere seg, må stille disse kravene til seg selv
og må ikke nøle med å stille dem til sine forfattere
også.
Og hvilke forfattere! Her må jeg jo gladelig innrømme
at å utgi en slik bok som dette er å skumme fløten,
alt arbeidet er forlengst gjort, her er det bare å plukke i godsakene.
Nesten som bokklubbvirksomhet! Men i bokklubbene skor de seg på
andres redaksjonelle arbeid, her er tross alt en viss etisk og
estetisk dimensjon ivaretatt ved at den samme personen som redigerte tidsskriftet,
også har redigert boka. Og når jeg kunne gjøre det
så fryktløst, så er det fordi jeg kunne boltre meg
i 125 sterkt ulike og tildels meget fargesterke forfattere som hadde bidratt
til PROSA i de fem årene det dreier seg om.
Hos de 27 forfatterne som har kommet med i boka, er det
56 års aldersforskjell mellom den eldste og den yngste. Henholdsvis
Knut Fægri, forlengst pensjonert men aldri egentlig avgått
og nå 91 år gammel botanikkprofessor, og kanskje Norges beste
popularisator av naturvitenskap gjennom tidene. Og Christopher Hals Gylseth,
en av de unge våkne, yrkesskribent, 35 år gammel og selv overrasket
over at han var den yngste bidragsyteren til denne boka, men dette er
en type litteratur som det ikke er mulig å sette seg ned og skrive
når man er 20.
Det dreier seg om en spennvidde i tematikk som man nesten
skulle tro var farlig å presse inn i en og samme bok. At det er
et visst slektskap mellom unge kvinners selvforståelse, som Christopher
skriver om, og nesten nyfødte barns opplevelse av de bøkene
som er ment for dem, som Andreas Hompland skriver bortimot selvopplevd
om, det kan man ikke benekte, men hva har skattebøker å gjøre
i denne sammenheng? Eller prinsgemal-litteraturen, som er en av de absolutte
perler fra avdøde Jon-Hjalmar Smiths hånd.
Hvis jeg skal trekke frem noen bestemte, måtte det
bli Jon Hellesnes' rystende sammenstilling av AKP og postmodernismen,
som ingen av dem kommer særlig gunstig ut av. Den burde alle lese.
Ellers er det knapt noen som er den samme etter å ha lest Georg
Johannesen. Hans meget lange og meget grundige, og utrolig underholdende,
artikkel om Rune Slagstads forfatterskap er forøvrig den eneste
av artiklene i boka som faktisk ikke har stått i PROSA. Men den
skulle ha stått der! Det var en beklagelig redaktøravskjedigelse
i januar som førte til at denne artikkelen i stedet ble sendt til
Nytt Norsk Tidsskrift, der Rune Slagstad øyeblikkelig sendte invektivene
om seg selv til trykkeriet.
Men tilbake til spennvidden. Hva har portrettintervjuets
forfallshistorie å gjøre med de forøvrig omsider begravde
o-fagsbøkene for barneskolen: Jo, det handler om selvforståelse,
for ikke å si selvransakelse, hos skribenter. Å gjøre
dette til opphøyet lesestoff for alle, er en kunst. Og slik kunst
er rikelig til stede i denne boka.
Det er jo de aller mest eminente fagfolk på forskjellige
områder som her boltrer seg. De gjør det faglig usensurert,
men under en skarp språklig kontroll.
Samlet står de for en slags kvalifisert oppriktighet,
som jeg kaller det i mangel av noe bedre uttrykk, et personlig mot hos
folk som har satt seg godt inn i sakene, enten på akademisk vis
eller mer selvlært, og det er dette som gjør boka til så
godt lesestoff.
Jeg håper det blir mange slike bøker.
Oslo, 17. august 2000
Mari Toft
Lesebok
Denne boka inneholder noe av det beste som har stått
på trykk i Norge over en femårsperiode. Det er ting som får
blodet til å koke og hjernen til å knake. Det er nye litterære
former (bokessayet og kortversjonen) og nye forståelser av gamle
(portrettet).
Alt sammen sto i tidsskriftet PROSA i perioden 1995–1999.
Men selv om det var jeg som redigerte bladet i denne perioden, skal jeg
ikke ta så mye av æren. Den tilkommer de 125 (!) ulike og
tildels meget fargerike personlighetene som skrev én eller flere
artikler i bladet i denne tiden, og som sammen gjorde det til den yrende
tumleplassen for skrivekunst som må til for at det skal være
moro å lese.
27 av disse forfatterne er representert her.
Bokessay
Bare den som liker å lese, kan lære å
skrive. Men en del lesing er bortkastet tid: det gir en ingenting. Dårlige
bøker er et problem. I Norge utkommer det fire tusen bøker
hvert eneste år, på norsk, de fleste skrevet av norske forfattere.
Mange av dem burde aldri ha vært utgitt. Andre burde vekke stor
oppsikt, men blir ikke lagt merke til i støyen fra alle de andre.
De nærmeste til å drøfte og kritisere
bøkene er skribentene selv. Skribenttidsskriftet PROSA drev nettopp
med dette. Bøker ble uopphørlig diskutert. I det utvalget
fra bladet som er samlet i denne boka, er mer enn 80 bøker anmeldt,
omtalt eller presentert, og minst like mange er nevnt i tillegg –
som referanser eller i forbifarten.
Det er stort sett i bokessayet at forfatterne boltrer
seg så ellevilt med bøkene. Formen stjal redaktøren
regelrett fra New York Review of Books og dets mange søstertidsskrifter
i de store språksamfunnene, hvor de ustoppelig mater sine lesere
med massive presentasjoner av hauger av bøker som på en eller
annen måte har noe med hverandre å gjøre og kan interessere
folk.
Fantastiske artikler å lese! Men nokså arbeidskrevende
for den som skriver dem. Det var derfor med lave forhåpninger jeg
i starten henvendte meg til skriveføre med spørsmål
om de kunne levere bokessay til PROSA.
De aller fleste ble veldig glade for å bli spurt.
Endelig kunne de fordype seg, og bringe sin lesning videre! Ingen hadde
bedt dem om det før. Resultatet røper gleden deres.
Noen få syntes det var for mye slit. Nesten alle
disse var kvinner. De orket ikke skrive bokessay, sa de, fordi de var
så dobbeltarbeidende fra før.
Dette er litt merkelig i lys av at alle rapporter sier
det er kvinner som leser, og ikke menn. Men hvis det er så at damene
bruker tiden sin på bokklubblitteratur – vanligvis noe underlødig
kliss som ikke etterlater seg noe spor i en – mens gutta kaster seg
over sjelsutviklende faglitterære verk som om det var bilpoleringsmidler
og hobbysnekkerutstyr, da er det forståelig at bare ytterst få
av bokessayene i PROSA ble skrevet av kvinner, og at ingen av dem er representert
her.
Levende lesing
Den første boka som ble trykt og utgitt i Norge,
var almanakken for 1644. Innen 1730 kunne folk på den norske landsbygda
stort sett lese. Det er hundre år før de fleste forskerne
inntil nylig har ment; vi var like tidlig ute med allmennlesing som svenskene,
og oppsiktsvekkende langt forut for leseutviklingen lengre sør
i Europa. Dette kan med stor sannsynlighet ha sammenheng med den protestantiske
«inderliggjøringen» i nord: Det indre livet, den personlige
utviklingen så å si, spiller en sentral rolle. Dette stemmer
også med andre observasjoner av at i Norden står individualismen
ekstremt høyt sett i verdensmålestokk.
Den som har påvist dette, er forskeren Jostein Fet
i boka Lesande bønder, som kom i 1995. Bjørn Kvalsvik
Nicolaysen omtalte denne boka i PROSA 3/99, og beskrev den som «eit
retteleg storverk» som straks burde gjøres tilgjengelig på
et verdensspråk, slik at den kunne vekke rettmessig oppsikt i internasjonale
lesehistoriemiljøer.
Grunnen til at dette nevnes her, er følgende: Etter
å ha arbeidet med emnet i tyve år, utgir Jostein Fet et storverk
på høyt internasjonalt nivå som ikke blir omtalt
eller nevnt noe sted i norske aviser eller tidsskrifter før
Nicolaysens artikkel kommer på trykk i PROSA, og det endatil sterkt
forsinket og fire år etter utgivelsen. Boka har da gått hele
det lesende Norge hus forbi.
Man må være naiv for å tro at slikt ikke
skjer hele tiden.
Lese- og skrivekulturen kan bare holdes i hevd dersom folk
faktisk leser og skriver – vel å merke andre ting enn pene
masseutsendelser: De må lese og skrive de vanskelige tingene, de
som tar tid og som skaper motstand og uro. Verken de offentlige organene,
innkjøpsordningene eller organisasjonsapparatene er de rette instanser
til å holde en lese- og skrivekultur i live. Det kan bare de lesende
og skrivende gjøre selv, ved å føre en vedvarende
samtale.
Gode hjelpere
Når det gjelder organisasjonsapparatet og PROSA, skal
det ikke sies et vondt ord: Det var Norsk faglitterær forfatter-
og oversetterforening NFF som – ved å finansiere utgivelsen
og gi redaktøren frie tøyler i fem år – gjorde
det mulig å utgi noe så særegent og intellektuelt livskraftig,
men økonomisk umulig som PROSA. Jeg hadde også gleden av
å kunne gå på «talentjakt» blant de nesten
5000 forfattere av alle slag som var oppført i medlemsregisteret,
og å ha dem som våkne lesere.
Den lesende og skrivende offentligheten i Norge kan tallfestes
til om lag 10.000 personer. Det er alle kategorier mennesker fra den ensomme
dikter på sin fysiske eller mentale ø, via den strevsomme
biblioteksjefen i bygda, til universitets- og distriktshøyskolelæreren
og kanskje en og annen slenger i et departement. De fleste av dem vil
gjerne delta. De bør få lov til det. Men da må det
være noe de kan delta i.
Kråkene
En som deltok i PROSA helt fra starten i 1995, er den eminente
illustratør og kråketegner Eivind Falk-Svensen. Kråka
har vært PROSAs høye beskytter og symbol. Som altetende åtselfugl
med høyere intelligens enn moral – individualist om sommeren,
men flokkdyr om vinteren med støyende kråketing – gir
denne fuglen et meget treffende og dekkende bilde av den norske forfatter.
Asker, august 2000
Mari Toft |
