Kan redaktører
tenke?
Kapittel 9–
23. juli 2001:
Redaktører med
hodet i sanden
Norsk Redaktørforenings leder Tor Axelsen (han ble gjenvalgt
på NRs årmøte i 2001), fortalte i et foredrag for
NJ-frilanserne i 2000 at foreningen hans ikke har noen frilanspolitikk.
Faksimilen over er fra Frilansjournalisten.
Axelsen fortsatte dog med å fortelle at «det er markedet
som bestemmer prisen». Han kunne også berette at det er
frilansbudsjettene som er redaktørenes første saldringspost
i trange tider.
En redaksjon uten tilgang på frilansstoff er det få redaktører
som kjenner seg igjen i. Det hadde Axelsen også funnet ut ved
å spørre noen av sine kolleger i foreningen da han gjorde
research før møtet.
Jeg vil anbefale Redaktørforeningen snarest å skaffe seg
en bedre frilanspolitikk. Går det som i en del andre europeiske
land, der noen få store mediehus har hånd om hele pressen,
kan Axelsen og hans kolleger bli temmelig ensomme i redaksjonene, og
ha bare knapper og glansbilder å tilby frilanserne.
De (den fjerde statsmakt) er på full fart mot å bli generaler
uten soldater. Og nesten uten at de selv ser det, blir uniformene deres
byttet ut med kelnerjakke. Dette merkes tydeligst utover i landet, i
distrikts- og lokalpressen – når én avis får
dominerende posisjon.
Kjøp for eksempel en regions- eller lokalavis i Frankrike. De
må være A-pressens, Schibsteds og Orklas drøm. Det
er tildels pene aviser med mye annonser.
På førstesiden finner vi litt syndikalisert nyhetsstoff
med ett stort fargebilde – døgnets nasjonale «nyhetslogo»,
som regel en større ulykke, naturkatastrofe, kriminalsak eller
sportsbegivenhet. Resten av innholdet i denne distrikts- eller lokalavisen
er det leserne selv som lager,
Det blir svært mange hyggelige referater fra basarer og velforeningsmøter,
samt den vanlige strøm av pressemeldinger og butikkåpninger.
Det franske journalistforbundet har, som nevnt i forrige
kapittel, heller ingen frilanspolitikk. Redaktørene har heller
ingen profesjonelle frilansere som kan lage vanlige avisreportasjer.
Å skrive noe originalt og undersøkende selv har de avisredigerende
redaktører og journalister tydeligvis hverken lyst eller tid
til.
Bare så det er sagt: Det er langt igjen til franske tilstander
i Norge. Den virkelighet vi kan utforske på Norsk
Redaktørforenings nettsted og nettstedet
til Dagspressen (avisutgivernes fagblad) begynner imidlertid å
bli svært spesiell sammenlignet med andre vesteuropeiske land.
Og selv på disse nettstedene får man en viss fornemmelse
av nasjonaldag framfor hverdag.
For de hovedstadsbaserte og gjerne mer regjerings- og (i Norge ikke
minst!) kongehusnære redaktører
(den kategori Axelsen selv tilhører), er situasjonen for den
fjerde statsmakt mindre preget av nasjonale støtteordninger.
Her truer markedets lov på en helt
annen måte.
© Per Helge Berrefjord,
juli 2001
NESTE
KAPITTEL – FORRIGE kapittel
– START
START