Kan redaktører
tenke?
Kapittel 8–
19. juli 2001:
Journalistlaugets tvilsomhet
– og endelight
Det ligger i laugets natur at mentaliteten blant medlemmene ikke lar
seg rokke før på dødens rand. Før det er
de villige til all verdens kompromissser. Men døden kommer uansett.
1. Politiske
nikkedukker
Vi skal ikke lenger enn til Italia før vi har klare allianser
mellom samfunnets mektige, det vil si staten og næringslivet,
og journalistene – som laug: Ingen andre enn de organiserte journalister
skal får ytre seg fritt i mediene – inklusive nettmediene!
I Italia er dette lov – vedtatt av den nasjonale lovgivende forsamling!
I Italia trues ergo nettredaktører og -journalister med bøter
og fengselstraffer, hvis de legger stoff ut på nettet uten
å være medlemmer av journalistforbundet. Dette er i Italia
til overmål en klubb kun for fast ansatte i den etablerte presse.
Og gjett hvem som er hersker der, etter at Berlusconi ble landets president!
Her er det kun lovlig med nettaviser i
den snevre forstand: Gammeldagse avisers nettsteder.
Italienske journalister vokter på sine laugsprivilegier. Det
gjør også de franske. Da European Federation of Journalists
våren 2001 hadde møte i Italia, stemte den franske delegasjonen
mot hele EFJs "handlingsprogram" fordi det inneholdt punkter
om frilansjournalistene. De franske utsendingene ga tydelig uttrykk
for at de kun er interessert i å arbeide for de fast ansattes
rettigheter. Trolig er de også tilhengere av den typen lovgivning
som er vedtatt i italia.
Våre utmerkede kultur- og mediepolitikere må straks få
fart på sitt engasjement for de opphavsrettslige prinsipper. Hvis
ikke vil de snart våkne opp til «Big Brother» på
alle typer skjermteknologi de måtte omgi seg med.
Via laugets enerett er veien kort til et mediesamfunn der en mediebaron
eller to har hånd om det hele, ikke ved hjelp av et markedsmekanismer
– men rett og slett gjennom knebling av yttringsfriheten. Tar politikerne
i landene lenger nord ikke opp hansken nå, kan de risikere å
møte lex Berlusconi – i form av et EU-direktiv – neste
gang mediepolitikken skal opp til nasjonal behandling.
Spanske lovgivere har signalisert stor sans for den italienske vrien
på medielovgivning, som er nokså lik den vi for eksempel
finner i Malaysia – der den fjerde statsmakt virkelig er
død og begravet.
2. Redaktørene
og filleproletariatet
Mediehusene har strategiene klare. Får de grep om opphavsretten,
vil det for de aller, aller fleste utøvende journalister bli
takk og farvel til dagens status og lønn. Det ser vi tydelig
nok på hvordan forholdet mellom fast ansatte og frilansere har
utviklet seg, for eksempel i en nasjon som Tyskland. Her råder
nå forhold som raskt kan slå inn hos oss – i en «konvertgenstid».
Et raskt synkende antall fast ansatte redaktører og redigerere
hersker i Tyskland over et økende filleproletariat av arbeidsløse
journalister, nå frilansmedarbeidere, som må møte
opp daglig og spørre om det er noe å gjøre –
eller de må gå hjem igjen uten inntekter den dagen.
50 prosent av de tyske journalistene er frilansere. I det tidligere
Øst-Tyskland er tallet 80 prosent. Det sier seg selv at mye av
det disse leverer er av høy kvalitet, at de får svært
dårlig betalt, og har liten mulighet til å si nei til de
oppdragsgivere som forlanger alle rettigheter til videre bruk av det
stoffet de leverer.
Av det samlede antall tyske journalister er kun 65 prosent fagorganisert.
Journalistorganisasjonene her har mistet medlemmer i tusentall hvert
år – forholdsmessig trolig ikke så forskjellig fra
utviklingen i Norsk Journalistlag.
Fast ansatte pressefolk i etablerte medier blir mer og mer redaktører.
Utenfor står filleproletariatet. Nå har de tyske journalistorganisasjonene
begynt å tenke på frilanserne. Frilanssatsingen i EFJ er
ikke minst kommet istand på grunn av de mange frilansere og manglende
organisering blant disse i Tyskland. Svenskene har, som vanlig, en mer
progressiv linje. Der har en frilanser nettopp blittvalgt til leder
i journalistforbundet. Men medieindustrien er det likevel andre som
styrer.
De som har rede på hvilke betingelser man i dag må godta
som leverandør av frilansstoff, såvel i Norge som i våre
naboland og lenger ute i verden, skjønner hva som er på
vei.
I USA vant frilanserne nylig en prinsippsak om opphavsretten i landets
høyeste rettsinstans, bare for å bli møtt med yrkesforbud
om de valgte å stå på sin lovlige rett. De skulle
værsågod fraskrive seg retten til gjenbrukshonorarer for
all tid om det skulle bli noe mer innkjøp av stoffet deres!
I Sverige forlanger Expressen at stoffet de kjøper inn kan gå
på trykk i flere andre aviser, og videreformidles i digital form
i ubegrenset tid – uten ekstra betaling til de som har produsert
det. Norske riksaviser er på samme kjøret overfor sine
frilansere.
Etter hvert som antallet fast ansatte i pressen går ned, hvem
skal redaktørene henvende seg til for å fylle sin daglige
«sendeflate»? Det finnes det mange svar på. Uansett
er det medie-eierne som dikterer hva og for hvor mye, særlig når
redaktørene selv er uten politikk på dette feltet (neste
kapittels tema).
Oppdatering 24. juli 2001:
Ikke bare fengsel og bøter – men køller og slag!
Italian police raid Genoa online journalist collective
------------------------------------------------------
Police staged a brutal Saturday night raid on the Independent Media
Center in Genoa and the Genoa Social Forum, and Indymedia first-person
accounts say staff were kicked and clubbed by the police.
The Forum said around 40 people were injured in the raid, but Genoa
police have disputed the figure. One man with a huge bruise on his cheek
said policemen continued to club and kick people on the ground even
when
an officer shouted at them to stop.
Officers were looking for film and photographs of the anti-Group of
Eight, or G-8, protests, which have resulted in one death and many
people wounded in clashes with security forces.
On the Indymedia Italy Web site, five European MPs have denounced the
action as illegal.
Source: Media
Channel / Yahoo
© Per Helge Berrefjord,
juli 2001
NESTE
KAPITTEL – FORRIGE kapittel
– START
