Kan redaktører
tenke?
Kapittel
7 – 18. juli 2001:
OPPHAVSRETTEN SOM BLE
BORTE
Del II: PENGESPORET
NJ-sekretariatet har sin
skjulte agenda i opphavsrettssaken!
Den lukter penger – store penger – som NJ lever fett på.
Det følgende er et utdrag av et fordrag jeg holdt på
Media 2000 i Bergen 6. juni 2001:
Journalistorganisasjonens tillitvalgte og fast ansatte er fra gammelt
av – gjennom de personlige nettverk – en velintegrert del
av det jeg vil kalle «den gamle presses forening», det
vil si dagsavisenes indre sirkel av redaksjonelle ledere. I de senere
år er de i tillegg blitt sveiset sammen i et nytt interessefelleskap
– KOPINOR-sfæren.
NJ-ansatte og -tillitsvalgte, like mye som de andre KOPINOR-finansierte,
reiseglade sekretariatsfolk i denne kretsen, reiser verden rundt på
konferanser. Men til tross for mye snakk både om frilansere,
opphavsrett, presse- og ytringsfrihet – er dette i realiteten
et laug, som er villig til å gjøre hva som helst for
å holde på sine privilegier. Frilanserne i NJ er tilsynelatende
tatt inn i den fagorganiserte varme. Men realitetene taler tydelig
nok: Honorarsatser og betingelser ellers er i de senere år bare
blitt verre og verre på dette markedet.
Prinsippet i opphavsretten er klart som blekk. Vi kan se på
den som en navlestreng som aldri kan kuttes. Produktet forblir journalistens
og fotografens eiendom. Salget skjer etter nærmere avtale, normalt
med både fysiske og tidsmessige begrensninger for kjøperen.
Nettmediene vil oppheve mange av disse begrensningene, det har flere
av oss – deriblant Grønsund – vært klar over
siden rundt 1980. Men dette opphever ikke samtidig prisippet om at
åndsarbeid må forbli en personlig eiendom – dersom
det i det hele tatt skal være noen vits i å utføre
slikt arbeid.
Poenget med å ta opp det opphavsrettslige i et foredrag med
fokus på den femte statsmakt er at hvis ikke journalistene tviholder
på dette prinsipp, så har journalistikken heller ingen
sjanser som verdiskapende instans på nettet. Det blir
gjenbruk alle veier, og ingen som ser seg tjent med å legge
ut uavhengig, orginalt arbeid.
Skal den femte statsmakt komme på fote, og nettet bli det demokratiske
verktøy som kan avløse en allerede liggende fjerde statsmakt,
må prinsdippet i opphavsretten rendyrkes – ikke somles
bort av et sovende NJ-sekretariat.
Skjønt – er de nå så uskyldige her –
i NJ-sekretariatet – som de later som?
Om opphavsretten skulle gå fløyten for den enkelte utøver
av faget, er det selvsagt mange som vil være tilfreds. Journalistorganisasjonene
i mange land ikke minst – i særdeleshet i NORGE! Her er
flere om beinet når det gjelder å forsyne seg av «gjenbrukspotten».
Jeg tenker selvfølgelig på KOPINOR, hvis mange millioner
i årlig tilskudd NJ ville vært helt fortapt uten.
Et sidespor i denne historien går til «opphavsrettsbyrået»
LINO og til NFF (Norsk faglitterær forfatterforening). Hva i all
verden planla de som banket LINO opp av jorda for fire, fem år
siden (i realiteten sekretariatet i NFF), bortsett fra å komme
KOPINOR i forkjøpet til den digitaliserte «gjenbrukspotten»
– når kopimaskinenes tid om litt er over.
Når LINO om en stund blir avviklet, har general(sekretær)ene
– som har brukt flere millioner på prosjektet – et forklaringsproblem
på sine respektive lands- og årsmøter, særlig
NFFs.
Om NJs sekretariat har en lunken holdning til sine medlemmers individuelle
rettigheter, så er dette ingen ting sammenlignet med LINO-fadder
NFFs. Der er det forhandlingsmotpartens folk som styrer, også
når det gjelder bruken av KOPINOR-pengene. Dokumentasjon kommer.
Medieindustrien
er hovedmotpart
Likevel: Det viktigste har hele tiden vært å holde mediehusene
unna opphavsretten.
Disse har forlengst sett hva den er verdt for en elektronisk, nettbasert
medieindustri, og hatt blikket stivt festet på feltet like lenge
som Grønsund har sett dette.
I de fleste andre land har mediehusene allerede vunnet slaget.
Noe som burde være et varsko for såvel de sekretariatsansatte
i KOPINOR-sfæren som de fastlønnende politikere på
Stortinget.
Det er kun dersom vår mer klassiske opphavsrettsforståelse
kommer til heder og verdighet på internasjonalt rettslig plan,
at såvel KOPINOR som NJ og den enkelte journalist kan gjøre
seg noe håp om i all fremtid å hente inn kroner ut over
engangshonorarene.
Lauget står for fall!
© Per Helge Berrefjord,
juli 2001
NESTE
KAPITTEL – FORRIGE kapittel
– START
