Kan redaktører
tenke?
Kapittel 6
18. juli 2001:
OPPHAVSRETTEN SOM BLE
BORTE
Del I: Hvorfor NorskJjournalistlag
ikke vil høre snakk om
individuell opphavsrett for sine medlemer
Jeg kjenner Norsk Journalistlag. Etter mer en 30 års medlemskap,
og flere år som tillitsvalgt, mener jeg å ha belegg for
å si at den er en forsteinet klubb for fast ansatte avisjournalister,
med stivt blikk på lønningsposene i disse bedriftene og
liten horisont ellers.
Norsk Journalistlag hadde landsmøte i Sandefjord denne våren
(2001). Det var to år siden forrige. Det er mange år siden
disse begivenhetene var noe mer spennende for delegatene enn en hei
dundrende fest. Men likevel det er lov å håpe:
Så, et par måneder i forveien førsøkte NJ-veteran
Stein Ove Grønsund nok engang, gjennom stort oppslåtte
intervjuer i Journalisten, å vekke til live en gammel hjertesak:
Journalister og fotografers opphavsrett til det de produserer. Det ble
et forferdelig spetakkel, i kortversjon følgende (fra et innlegg
i Journalisten signert undertegnede):
Stein Ove Grønsund dro fram en femten år gammel
avtaleformulering som ga journalistene retten til selv å disponere
sine produkter på annen måte enn der de først ble
publisert i arbeidgiverens organ. En i og for seg åpenbar
rett om man følger åndsverksloven, hvor kjøperen
av et manus eller bilde kun får retten til å bruke det
til eksemplarfremstilling, vanligvis i ett enkelt nærmere avtalt
opplag.
Retten til videresalg av journalisters arbeid har tradisjonelt tilhørt
journalisten eller fotografen. Dersom for eksempel et ukeblad tenner
på en sak i en lokalavis er det den som har byline som blir
kontaktet og som tjener noen ekstra slanter eller er det det,
fremdeles?
Jammen hadde ikke NJs sekretariat og tillitsvalgte unisont forlagt
og eller misforstått den formuleringen Grønsund var så
opptatt av, og som han i år etter år hadde minnet NJ-sekretariat
og -ledere om, muntlig såvel som skriftlig. I 2001 fantes ikke
spor av saken i arkivet.
Grønsunds påpekninger av svak forståelse og tapt
terreng i opphavsrettssaken ble etter litt summing internt i den nåværende
ledelse møtt med en meget aggressiv, men argumentløs
tilbakevisning. Siden de ikke kunne finne noen papirer om den eksisterte
den ikke. Slik kunne saken legges død foran det kommende landsmøtet.
Grønsund ble for sikkerhets skyld hengt ut som useriøs
og med en uverdig holdning til hvordan partene i arbeidslivet skal
drive forhandlinger. Her hersker i dag tydeligvis de reneste Tornerose-tilstander,
hvor man nøye forklarer motparten hva den kan tape når
forslag til nye avtaleparagrafer legges på forhandlingbordet.
Med grunnlag i Grønsunds formulering i et intervju, der han
ble sitert på å ha sagt at NJ i 1986 «nærmest
forsøkte å lure inn den aktuelle formulering»,
ble han lugget kraftig i håret. «Den slags kjeltringstreker
driver ikke NJ med», svarte faglig sekretær og nåværende
forhandligsleder i NJ Bente Sabel.
Og så dro de «alle» til Sandefjord.
To uker før selve møtet skrev jeg dette i en mail til
Stein Ove:
«
det jeg vil karakterisere som «hegemoniet»
i Norsk Journalistlag, et korps av stadig mer velbeslåtte dagspresseansatte
på fast lønn, faktisk av det mindre kreative slaget og
som derfor ikke tilhører noen voksende del av faget. Det er
folk som sjelden har sett på sitt daglige arbeid som noe åndsverk,
som snarere sikter på mellomleder- og lederstatus. Litt ekstra
i lønningsposen for at arbeidsgiveren skal kunne slippe dagsproduksjonen
ut på nettet, det er alt hva de forstår av opphavsrettens
vesen. Mange av dem er i praksis redaksjonelle gribber på en
arbeidsgivers vegne.
I skrivende stund er det ennå snaue to uker til NJ-landsmøtet
2001, så det kan jo hende det snur seg rundt, til en mer velvillig,
åpen og aller viktigst: framtidsrettet holdning til debatten
om opphavsrett. Heller ikke på 80-tallet var det mulig å
overse at denne måtte ledes inn på det nye mediet: Databasen.
Juristene og bibliotekarene var i full fyr om emnet allerede på
70-tallet. Nå er databasen primærmediet. Det vet i hvert
fall aviseierne, som har et lett spill med NJ-sekratariatets folk,
om det ikke skjer noe radikalt i Sandefjord.
[Men] Jeg skal våge en påstand her og nå: NJ-hegemoniet
kjører videre etter oppsatt skjema. I dette ligger innbakt
at databaseierne skal få hånd og hanke med innholdet der.
Det tradisjonelle syn på journalistikk som åndsverk selges
ut for en liten ekstra påskjønnelse til de fast ansatte.
»
Og slik gikk det. På NJ-landsmøtet i Sandefjord var det
kun én delegat som tok ordet i saken, og kritiserte NJ for å
være opphavsrettsamatører. Innlegget ble ikke besvart,
ikke engang heiet på av salens frilansere. Landsstyret hadde i
sitt møte dagen før selve landsmøtet til
overmål gjort vedtak om å lyse Grønsund i
bann.
Men det er mer! Sekretariatet har sin skjulte agenda! Vi følger
PENGESPORET!
© Per Helge Berrefjord,
juli 2001
NESTE
KAPITTEL FORRIGE kapittel
START