Spørsmål
til avklaring
etter møtet i DONA 18. juni 2001
1. Hva er en
«nettavis»?
I Danmark viste dette begrepet seg å bety (de store papir)avisenes
nettsteder, altså bokstavelig talt gammeldagse avisers nettsteder.
Litt overrumplende på en nordmann, fordi: I Norge var Nettavisen
det andre nettsted for journalistisk egenproduserte nyheter, lansert
like etter digi.no (for ganske nøyaktig
fem år siden) – begge med en redaksjon skåret etter
tradisjonell modell, men som BARE kommer ut i nettutgave, begge med
forhenværende Computerworld Norge-redaktører som gründere.
Dog er den danske begrepsbruk fullt forståelig, utifra at i
det ledende WWW-land USA har (papir)aviseutgivernes forening , The
Newspaper Association of America, hånd om den årlige utdeling
av priser til de beste «nettavisene» (The
Best Online Newspapers)
Disse prisene går selvfølgelig til medlemmer – og
ergo kun til nettsteder med en parallell papirutgave.
Smart gjort av papirbransjen, i dubiøs forstand.
Men: Hva gjør juryen når rotasjonspresse-produktet forsvinner,
og nettavisen forblir?
Det er flere nettaviser der ute – allerede (se
Webby-vinnerne).
La oss i fortsettelsen gi ordet nettavis «face value».
Altså betyr «nettavis» en nettbasert journalistisk
tjeneste, og kun det.
Den hovedsakelige forskjell mellom de gamle medienes nettaviser og
de virksomheter som kun utgir nettaviser, ligger i den bakenforliggende
økonomi og redaksjonelle kultur og bemanning. Selv om dette ofte
preger deres nettutgaver, er det nettutgavens originalitet og selvstendige
utforming som er den langsiktige hovedsak – og vårt tema.
Hovedspørsmålet er ikke hvilke drager fra papiravisens
epoke som gjør noe lurt på nettet – noe som kan gavne
papirdragenes fortjeneste. Det interessante er hvilke journalistiske
presentasjonsformer og nettsteder som fungerer og hvorfor. Helt konkret
– hva som i tidens fylde kan oppfylle de nødvendige betingelser
for en blomstrende «femte statsmakt»: Hva som kan føre
til at journalistiske nettsteder setter dagsorden i storsamfunnet.
I akademisk terminologi handler dette i snevrere forstand om «Hypernews
and Coherence», en tittel hentet fra et essay av Martin Engebretsen,
som innledningsvis slår fast at disse formatene har knapt noen
sett ennå:
«This article focuses on a mass medial text genre scarcely
found today, but which might assume considerable importance within
a few years. It looks at hypernews, i.e. news written,
structured and distributed as hypertexts.»
I videre forstand er nettsteder med «hypernews» også
avhengig av sine teknologiske og samfunnsmessige rammebetingelser. En
femte statsmakt vil ikke bli en realitet uten en politisk
bevisst styring og videreutvikling av selve nettet – infrastrukturen
– og nye, mer hensiktsmessige teknologier på
plass hos borgerne i samfunnet.
Internettregulering
Manglende bevissthet blant politikere om nødvendigheten av internasjonalt
regelverk er en gjennomgangsmelodi på dette nettstedet:
Et globalt kommunikasjonssystem som skal være like tilgjengelig
og åpent for alle som telefoner, MÅ underlegges visse internasjonale
regelverk – om de skal bli enkle i bruk, og så rimelige at
hvem som helst har råd til å bruke dem, hvor som helst i
verden. Et slikt regelverk er også nødvendig for å
hindre at nettet blir et redskap for myndigheter og firmaer til å
krenke individets rettingheter.
Nylig har en forening som kaller seg «People For Internet Responsibility»(PFIR)
laget et utkast til en prinsipperklæring
som nettopp er ment å skulle dekke behovet for internasjonalt
regelverk for internettet.
LINKER:
