Kan redaktører
tenke?
Kapittel 2
3. juli 2001:
Den journalistiske frihet og behandlingen av offentlige personer
i gamle medier
«Den journalistiske frihet» er en bærebjelke i faget,
ikke er så ulik den kunstneriske: Det er lov å prøve
og feile! Man skal se stort på det! Virkeligheten er aldri helt
den samme når den er sett gjennom mer enn to øyne.
En journalist kjenner fagets ytre og indre demoner i så måte,
og strategiene for å holde dem i sjakk. I og med at nettet nå
tilbyr sine tjenester, kan den journalistiske frihet praktiseres på
andre måter enn før. Ikke minst gjelder dette omtale/bruk
av «offentlige personer».
Først om den journalistiske frihet hva den går ut
på for den som skriver og den som blir «utlagt». I
programheftets intro til fordraget jeg holdt i Bergen sto det blant
annet noe om det påtroppende medlem av kongefamilien, Mette-Marit,
og om en viss FrP'er bosatt i havgapet like utenfor byen. Her hadde
programredaktøren tatt seg noen journalistiske friheter.
Greit nok innenfor denne frihets rammer. Jeg brukte Mette-Marit-ryktene
som eksempel på redaktørstandens bortkommenhet i artikkelen
jeg skrev for kulturmagasinet Localmotives rundt juletider i fjor. Men
et år er snart gått siden redaktørene toget ned fra
Slottet, og det virker bare masete å dra disse begivenhetene fram
igjen. Hva angår «mitt engasjement» i tilfellet Søviknes,
må dette helt og holdent tilskrives redaktørens egen omtanke
for lokale størrelser.
Begge deler kan jeg leve med. Jeg svelger også at programredaktøren
tilla meg det synspunkt at «norske redaktører er feige».
Men, jeg ville nok heller ha sagt at deres problem er at de «sover
i timen». Det er mange vel så viktige spørsmål
i samfunet som de vender ryggen til. Noen av dem kommer jeg tilbake
til.
Så til medienes omtale av viktige offentlige personer. Skal vi
diskutere journalistikkens fremtid for alvor, må vi tenke internasjonalt,
og vi må drepe mange av våre «babies».
Hverken tilfellet Søviknes eller Mette-Marit kvalifiserer da.
Ex-president Bill Clintons skjebne i mediene etter fratredelsen er et
mye bedre eksempel, både på klassiske demoner og den nye
mediesituasjonen.
Klippet i midten (på illustrasjonen øverst på siden)
er hentet fra Guardian Weekly, en avis hvis redaksjon jeg har høy
respekt for. Dessverre viser dette klippet ikke den verste karrikaturen
av Clinton som ble servert i spaltene her etter nyttår. Den verste
saken var historien som ble kjørt tidligere i vinter om at Clinton
og hans familie skulle ha robbet Det Hvite Hus for verdigjenstander
og endog ramponert det fullstedig da de flyttet ut, samt strippet USA-prsidentens
offisielle fly, AirForce One, for alt inventar, fra sølvtøyet
til tannpastaen på badet.
Siden det var Guardian Weekly som brakte saken, trodde jeg fullt og
fast på den helt fram til 22. mai. Da mottok jeg en rapport
i e-posten der historien ble avslørt som rent oppspinn, en vandrehistorie
med utpring i Murdoch-eide Fox News. Millioner av mennesker verden over
tror fortsatt på historien. Få har sett noen korrigering
fra de enveismediene som kjørte den som om dette skulle være
fakta.
Jeg skammer meg på The Guardians og journaliststandens vegne.
Hva så med toveismediet nettstedene som også
var raske på labben? Se DET er en annen historie.
© Per Helge Berrefjord,
juli 2001
NESTE
KAPITTEL FORRIGE kapittel
START
Kill
your babies darling
En amerikaner som holdt skrivekurs på Institutt for Journalistikk
for noen år siden lanserte denne spesielle øvelsen for
skribenter med begrepet «kill your babies». Og siden har
det blitt hetende det blant norske journalister.
Uttrykket har imidlertid ikke noe å gjøre med å
drepe nyfødte barn, slik mange tror, men å drepe det som
er en kjærest. Det EGENTLIGE uttrykket er "kill your darlings",
som er blitt amerikanisert. Det henspiller på at skribenten blir
så forelsket i sine egne uttrykk, evt. opphengt i en bestemt vinkling,
en bestemt historie osv., at man blir blendet av kjærligheten.
Og det i teksten man forkjæler mest, er som regel det verste daukjøttet,
som derfor bør skrelles bort. Dette er noe av det vanskeligste
i skribentarbeidet.