Kan redaktører
tenke? 12
Kapittel 12 –
3. august 2001
Den
femte statsmakts metode:
DIALOG med synlig METAPERSPEKTIV
Den femte statsmakt vil
ikke begynne å svinge skikkelig før journalist og redaktør
praktiserer de klassiske journalistiske ferdigheter, og kombinerer
dette med nye verktøy som knapt er skapt – ennå.
To stikkord peker på hvor disse verktøy er å finne
for utviklere:
DIALOG og METAPERSPEKTIV
For å understøtte og skape dialog med leserne finnes flere
nettstedverktøy. Men det er stort sett automatisert e-post slik
vi finner det i nyhetsgruppene, uten redaksjonell verkshøyde.
Dog, det fines altså verktøy, som følgelig kan modifiseres
og videreutvikles når man finner bedre redaksjonelle grep. Her
handler det mest om å skape ny redaksjonell kultur og kompetanse
for å kommme videre.
Når det gjelder rask formidling av metaperspektivene derimot
eksisterer så godt som ingen redaksjonell innovasjon i mediebedriftenes
nettsteder - foreløpig. Metaperspektivet representeres inntil
videre av enkeltpersoner med «nettfot». På egne nettsteder
eller gjennom weblogs kompletterer de nyhetsbildet på måter
som i bokstavelig forstand overgår dinosaurene i medielandskapet
(les = enveismedienes redaksjoner). Men heller ikke de beste kommenterende
«metasitene» legger for dagen annet enn helt tradisjonell
nettdesign, med samme type skjermbilder som dinusaurene. Igjen er det
datanerdene som styrer butikken med sine ferdigsydde redaksjonelle systemer.
DIALOGEN
Det er e-post som er internett-revolusjonen så langt, det helt
klare kommunikasjonsmessige gjennombrudd som internettet allerede
har sørget for. Hittil handler det – for en journalist –
dog mest om å skaffe seg og pleie sine kilder på det rent
personlige plan.
Drudge Report, Thelka
og de andre nettstedene med liv utnytter e-posten svært så
intenst. Men teknisk sett ikke på noen annen måte enn alle
andre som bruker e-post. Journalistisk ligger de imidlertid foran laugsbrødrene
i den fjerde statsmakt (som stort sett fremdeles bruker enten beina
eller telefonen – og opplever e-posten som en naturkatastrofe).
Det er massevis av rom for REDAKSJONELL utvikling av e-postverktøyet.
Av en bedre e-postkultur, av både måten å uttrykke
seg på, måten å spisse «samtalene» på
tematisk og når det gjelder å presentere kommunikasjonen
for offentligheten.
Vi ser innovative nettsteder i dette feltet (som Plastic,
Metafilter) dukke opp. Mange
weblogs og fagblader har også kommentarskjema og kommentarsider
som kan leses som debatten på en e-postliste. Men skjebnen til
disse og mange lignende steder er usikker – av organisatoriske,
administrative, redaksjonelle og økonomiske grunner. Medarbeiderne
på slike nettsteder får gjerne fryktelig dårlig betalt.
Og ofte mangler:
METAPERSPEKTIVET
Enkeltbidragene som denne typen tjenester bringer, er forfriskende nye
og interessante, sett i forhold til det den tradisjonelle presse har
å by på. Men man drukner fort i detaljer. Slik sett er avisens
daglige tilrettelegging av smått og stort langt å foretrekke.
Men det er også bare foreløpig, til nettavisens presentasjonsform
er like god – og trolig blir bedre.
Det langt mer virksomme element som kommer – som foreløpig
bare tilhører IT-spesialistene – er (den teknisk tilrettelagte)
dialogen med databaser – mellom redaksjonens database og hvilke
som helst andre (tekniske kilder) som lar seg oppdrive via nettet.
Dette kan for eksempel være den store strøm av informasjon
som flyter inn på nettsteder som Plastic og Metafilter. Dog ikke
slik nettredaksjonene i dag gjør det, med «weblogs»
eller rett og slett kopiering av stoffet på egne sider.
Enkeltsakene skal i første rekke hentes inn for å bli
sammenstilt med andre informasjoner, slik at det kan skapes nye innsikter
– og nyheter. Dernest skal de selvsagt gå til arkivering
slik at de kan komme til nytte senere.
Vel så interessante da er de harde fakta som lar seg finne i
de «upersonlige rom» på nettet:
Nettet er et offentlig rom hvor prinsippene om åpenhet og innsyn
selvsagt betyr at informasjon som skal være offentlig tilgjengelig
også skal være det i digital form. Den femte statsmakt skal
skape en forståelsesramme rundt slike informasjoner.
Det betyr å bruke metaperspektivet til å samle inn
data fra så mange relevante kilder som mulig – i en kontinuerlig
overvåkning av disse kildene, personlige såvel som upersonlige.
Tjenester som driver bransjemessig spesialovervåkning gjør
dette allerede – for store honorarer. Den femte statsmakt kommer
til å banke på hos en rekke databaser og gjøre det
samme – i demokratiets tjeneste.
Denne metoden er opplagt enklere og mer effektiv enn fysisk å
tråkke ned offentlige kontorer for å finne papirbaserte
journaler og arkivmateriale.
VERKTØYENE
Hvis vi journalister skal henge med her må vi kjenne programmerernes
verden like godt som vi i dag kjenner typografens eller programingeniørens
eller fotografens eller filmfotografens knep og grep. Vi skal være
i stand til å formulere både en bestillingsseddel og en
redigeringsanvisning til redaksjonens internettingeniører og
designere.
Men vi skal ikke gi slipp på de klassiske dyder innen journalistikken,
de som kan sammenfattes i det ene ordet sannhet, det vil si alt
som kan oppdrives av undersøkende ærlighet og upartiske
holdninger. Når den fjerde statsmakt gir slipp på disse
krav, oftest fordi «det koster så mye», får
de sin renessanse i den femte. Hit kommer både medarbeidere og
teknologi av dertil egnede støpning.
Kommende generasjoner er allerede igang med å utvikle helt andre
forståelsesrammer og fingerferdigheter enn de som brukes av «voksne
folk» i det offentlige rom i dag. Jeg tenker ikke minst på
de mindreårige som i dag ustanselig kommuniserer med hverandre
via SMS-meldinger på sine mobiltelefoner.
---
Et apropos til ovenforteksten
– og det underlige faktum at de støre mediebedriftenes nettsteder
gjør som de gjør, fortsatt
I E-Media Tidbits 10.
januar 2003 skriver:
Steve
Outing on
the nature of Internet media
The San Jose Mercury News' Dan Gillmor has published some gems of wisdom
this week, both in his eJournal weblog (http://weblog.siliconvalley.com/column/dangillmor/)
and in an essay (http://www.cjr.org/year/03/1/gillmor.asp)
in Columbia Journalism Review
about "We Media." A couple of my favorite quotes: "The
Internet is
Read-Write, not Read-Only." And, "Journalism is evolving away
from its
lecture mode -- here's the news, and you buy it or you don't -- to include
a conversation. Interactive technology -- and the mostly young readers
and viewers who use and understand it -- are the catalysts." While
those aren't new thoughts, it still amazes me that more news executives
don't grasp the concept. Or maybe they do, but can't bring themselves
to shift their media sites to become places of conversation. It is a
big change, and few traditional-media publishers seem to have the guts
to invite the public in in a big way; mostly what you see at news sites
are some discussion forums and chats, but seldom conversations attached
to each story or the kinds of online community represented by SlashDot
(http://www.slashdot.org). Gillmor
is right: the public knows more than we journalists; the Internet is
where we can tap that knowledge and be the ones to lead the conversation.
© Per Helge Berrefjord,
august 2001
NESTE KAPITTEL – FORRIGE
kapittel – START
