Kan redaktører
tenke?
Kapittel 11–
2. august 2001:
U-land viser vei
til bedre nettjournalistikk
Jo lenger unna vi kommer
«gamlelandet» jo bedre ser det ut til at eksemplene og
innsikten blir, når det gjelder å finne veien videre for
nettjournalistikken.
Best blir det om vi studerer hva som skjer på nettsteder med
utspring i den mindre industrialiserte del av verden, i land preget
av overbefolkning og analfabetisme.
Fra la Repubblica tar vi spranget videre
til India.
Den samme typen intellektuell skarphet og relevans for demokratiet
som la Repubblica oppebærer i Italia, har en ren nettavis skaffet
seg i India.
Thelka skapte regjeringskrise tidligere i
år, da de dokumenterte at de forholdsvis ferske ministrene, i
alle fall en av dem, en forsvarsminister og partiformann, var like bestikkelige
som forgjengerne.
Fortsatt var det de tradisjonelle massemediene som sørget for
den brede eksponeringen av reportasjen Thelka-redaksjonen laget. Vi
kan vel kalle det en slags «konvergens». Måten Thelka
og andre gode nettaviser skaffer seg og tilrettelegger sitt stoff på
er heller ikke særlig ny eller avansert – med tanke på
de muligheter nettet i prinsippet kan by på (se
neste kapittel).
MEN – Thelka-redaksjonen setter dagsorden i det offentlige rom
via sitt nettsted! Thelka tilfredsstiller derfor min definisjon av den
femte statsmakt.
Hvor får den pengene fra?
Thelka ser ut til å operere etter en slags innsamlingsfinansiert
public service-modell. (Det er den samme som i dag finansierer det beste
som produseres av uavhengig journalistikk i USA, og egentlig også
slike institusjoner som NRK og Danmarks Radio – bare at her i Skandinavia
er det staten som samler inn pengene mer tvangsmessig.)
Andre medieklimatiske forhold
For svært mange i «den tredje verden» er internettet
nå et kjærkomment og viktig offentlig rom. I Malaysia for
eksempel, hvor den fjerde statsmakt – det vil si enveismediene
– er helt i hendene på landets politiske elite, er det KUN
på nettet at det er mulig å utøve en viss grad av
normal, kritisk journalistikk. (Linken er til en artikkel i svenske
Journalisten).
Selv om journalister og redaktører i slike land må vokte
sine ord vel, når de jo er innenfor påtalemakt og politiets
rekkevidde, viser det seg at de i alle fall ikke er noe direkte propagandaapparat,
slik den fjerde statsmakt er blitt. På nettsteder med utspring
i nasjonalitet eller minoritet sirkuleres i dag verden over nyheter
og informasjon med meget stor gjennomslagskraft.
Et ferskt eksempel er portalen Nepal Home Page http://www.nepalhomepage.com/
som briljerte i sin dekning av massakren i den nepalesiske kongefamilie
ved hjelp av et stort arsenal av nettvennlige virkemidler, rapporterte
Børge Kristensen i juni.
«…virkemidler som vi desværre sjældent møder
på vore breddegrader. I forbindelse med tragedien suspenderer
sitet sin normale forside. De daglige portal-elementer er flyttet til
en midlertidig "side 2" med webkatalog, chat, telefonbogsopslag,
osv. http://www.nepalhomepage.com/firstpage/firstpage.php
Special-forsiden om den kongelige massakre benytter en helt anden skabelon
end den sædvanlige portal-forside».
Men ikke bare er de politiske, økonomiske, demografiske, infrastrukturmessige
og mediehistoriske forhold mindre hemmende på nettbaserte medier
i U-land – enn de ofte er for de kommersielle i den rike del av
verden. Selve blikket som den tredje verden har på oss vestlige
utøvere av journalistikkfaget, kan tjene som en kald avrivning.
Den trenger vi. Her er et eksempel:
I sverm ved Ganges
Det hjelper jo ikke akkurat på mangfoldet i den vestlige presse
når et apeberg av stoff–sankere svermer like tett rundt enkelte
begivenheter som når hinduene skal bade i Ganges under sin årlige
Maha Kumbh Mela-festival (24.
januar i år – 2001). I en slik sverm er det lett å
miste gangsynet og ikke få til noe som helst nytt eller originalt
– eller skjellsettende viktig.
Det viser erfaringen etter det digre oppbud av internasjonale pressefolk
ved den seneste festivalen ved Ganges. Antallet pilgrimer var større
enn noen sinne. Det fikk pressefolkene med seg. Nakne fakirer og svermer
av mennesker som strømmet ut i Ganges var en fest for fotografene.
Den store menneskemassen ble til og med fotografert fra satellitt i
geostasjonær bane.
Og så reiste alle hjem. Det vil si – ikke alle.
Nytt i år var at svært mange gamle damer ble tatt med dit
av sine familier, lurt med under foregivende av å bli med på
en pilgrimsreise til et hellig sted, hvor de så rett og slett
ble forlatt, dumpet i vrimmelen, uten penger og ofte ute av stand til
å gjøre rede for seg – forteller Urvashi Butalia,
en indisk skribent og forlegger i en artikkel i New Internationalist.
Ingen i det internasjonale pressekorps fanget opp dette, eller at det
ikke bare var fattige, men også middelklassefamiler og velstående
som løste sine omsorgsoppgaver på denne måten.
LINKER:
