Kan redaktører
tenke?
Kapittel 1 –
1. juli 2001:
Journalistikkens vei fra industrielt kvelertak til nye formater i nettmediene.
Hvorfor (kaller jeg det) «femte statsmakt»?
Stedet var Bergen 6. juni. Arrangementet hadde tre navn: MEDIA 2000
– Den norske mediefestivalen – Mediekonferansen 2001. Det
var på sistnevnte evenements første dag (av tre) at jeg
var invitert av Bergens Presseforening til å holde foredraget
med følgende tittel i programmet: «Nettet – journalistikkens
redning».
Bergenserne var nok blitt en smule pirret av en sak jeg skrev rundt
juletider i fjor, for kulturtidsskriftet Localmotives
(side 11 i PDF-filen) i Stavanger. Men jeg ville for all del ikke
komme med samme leksa en gang til. Arbeidstittelen for dette foredraget,
og et mer omfattende essay jeg har arbeidet på siden i april i
år, er «Kan redaktører tenke?»
I Bergen startet jeg med å legge på en undertittel: «Fra
den fjerde til den femte statsmakt». Den åpner et bredere
landskap, der vi ikke minst kan trekke inn de overordnede politiske
perspektiver, den typen spørsmål som Storting og Regjering
har ansvar for. Lenger ute kommer noen forslag myntet på disse
kretser.
For ordens skyld – og nok en gang: Min definisjon av den femte
statsmakt er: Informasjon, debatt og dialog som med utspring på
nettet blir drivkraften i den politiske prosess. Dette er den femte
statsmakt, som setter dagsorden. Om de som bidrar her kaller seg journalister,
er underordnet. Det er opp til journalistene selv om de vil være
med å sette dagsorden også i framtida.
Poenget med å bruke betegnelsen «femte statsmakt»
er at de redaksjoner som såvidt har begynt å etablere seg
med nettet som sitt primære offentlige rom, er like mye samfunnsinstitusjoner
som de eldre medieteknologiers enveismedier er det. MEN: På samme
måte som den fjerde statsmakt fikk sine rettigheter og rolle i
samfunnet institusjonalisert (jmf. for eksempel redaktørinstituttet),
i de fleste demokratiske lands lovverk, trenger den femte statsmakt
til en tilsvarende, men nokså forskjelligartet oppmersomhet fra
de lovgivere som ønsker MER demokrati, i motsetning til mindre.
Min påstand er at om journalistikken skal reddes, så må
det skje ved at den løsriver seg fra «den fjerde statsmakt»
og det som i dag kan karakteriseres som forrige århundres medieindustri.
Denne er en miljøkatastrofe av samme sort som det industrielle
landbruk: Suger kapital fra fellesskapet uten å gi bønder
og forbrukere det de helst vil ha: Trygghet for framtida. Til det er
ressursgrunnlaget, som er havnet hos industrielle forvaltere, allerede
for utarmet og forurenset.
Derfor ER nettet i ferd med å etablere seg som det mest egnede
forum hvor samfunnsengasjerte mennesker henter informasjon om politisk
relevante temaer. Hvis de anstrenger seg, kan de her også mye
enklere være med på å utvikle innsikten i disse temaene
videre. Hit beveger, nær sagt selvfølgelig, derfor også
den seriøse journalistikken seg.
MEN – dette kommer til å møte ulike former for motstand.
Ulikt fra land til land blir det såvel økonomiske som politiske
hindringer. Slikt ser vi mye av allerede.
Det er heller ikke gjort i en håndvending å utvikle journalistikkens
formater i helt nye teknologier – og skaffe dem plass i det offentlige
rom.
Et slikt utviklingsarbeid er imidlertid nødvendig for å
realisere to mål, der vi etter min mening nå har en historisk
sjanse. Blir de ikke fulgt opp på politisk bred basis, kan vi
se to katastrofer rett i øynene:
1. Målet om et åpent elektronisk informasjonssamfunn når
menneskeheten aldri.
2. Målet om et levende demokrati, såvel her i landet som
ellers i verden, kan skrinlegges for godt.
Journalistikken VAR essensen i forrige århundres fjerde statsmakt.
Den kan også bli essensen i det offentlige rom på nettet.
Men innen det skjer, har vi journalister mye å se opp for! Både
innenfra og utenfra.
© Per Helge Berrefjord,
juli 2001
NESTE
KAPITTEL – START
START
– NESTE
KAPITTEL