TEMA: FEMTE STATSMAKT – REDAKTØRENE og KONGESTATEN  


Fritt og vilt
STARTSIDE

FORLAGET
SYPHILIA
FEMTE STATSMAKT
GALLERI

ENGLISH


 
  Oppdatert 24.07.2001
   
TEMASIDER (knipper)

Nettikk
Redaksjonell etikk i nettredaksjoner – derfor «nettikk»

Modellmaktverktøy. Verktøy som gjør det mulig for oss som journalister å åpne og sammenstille kildene på nettet

Bokbransjens kannibaler:
Bokklubbeierne

Amerikaniseringen av norsk presse
«Avis etter pølsebodprinsippet» og Aftenposten - en gratisavis

«DubyaWatch»
USAs nye president og journalistikken i de amerikanske mediene

HELSE & MILJØ
Norges beste nettsted på
medisinsk info m.m.

NRKs krampetrekninger
før NRK-lisensens fall

Monsteret Microsoft:
lurer penger fra en hel verden og får utdankede nasjoner og teleselskaper til å gi labb

E-bok
Mange slags rare kjøredoninger fantes det også i bilens barndom

Mac er bedre
...enn Windows. Få syn for saken

BØRS og katedral
Journalisters tynnslitte troverdighet

Web-TV – starten på global stalinisme
Hvordan et programvaremonopol plutselig kan bli et mediemonopol

 

24. juli 2001:
Norsk Redaktørforenings ikke helt ryddige, framesbaserte nettsted (mye uleselig liten skrift og tekst fra ulike kilder som er rotet sammen) bekrefter nå ytterligere (se artikkel nedenfor) at den organiserte, norske redaktørstand betrakter seg selv som et serviceapparat for det norske kongehus. OG, mer enn antydes det, ønsker NR nå laugsbeskyttelse ved lov – som i Italia?

På samme nettside som utsnittet over er hentet fra fortells det stolt (under overskriftern «Mot lovfesting»):

«Både statsminister Jens Stoltenberg og kulturminister Ellen Horn uttalte under NRs landsmøte 4. mai at regjeringen vil gjenoppta forslaget om å lovfeste prinsippene i Redaktørplakaten. Det er fortsatt uklart når og hvordan et slikt forslag vil bli fremmet. Saken strandet i sin tid etter at Justisdepartementets lovavdeling i en uttalelse mente at en lovfesting av den redaksjonelle uavhengigheten ville være i strid med grunnlovens §100.»

Slike hensyn er allerede satt til side andre steder i Europa.
Øyner vi en trend?



Skrevet i desember 2000. Først publisert i /KULTURSKRIFT nr. 4.0, mars 2001 (www.localmotives.com), der dette også kan leses i pdf-format.

Vårt offentlige rom:

Fjerde statsmakt ligger brakk,
femte statsmakt er blakk

  • De tradisjonelle nyhetsmediene speiler ikke lenger virkeligheten – de gir ikke svar på de spøsmål folk naturlig stiller seg – som de har god grunn til å stille seg, i det samfunn de lever i.
  • Blir internett-redaksjonene; den femte statsmakt, den hardt tiltrengte redning for en offentlighet som er brutt sammen?
  • Om så skjer: Det vil ta lang tid før den er ordentlig på bena. Kanskje er vi nærmere utopien om fri flyt av informasjon i dag enn vi noen gang vil komme.

Av Per Helge Berrefjord


Artikkelforfatteren ga i fjor sommer ut boken «Den femte statsmakt – Journalistikkens rolle og metoder i et digitalt, nettbasert mediebilde». Den finnes også som nettutgave, på  http://www.vitex.no/femtestatsmakt/nettbok. Her er videre utdyping og lenker til andre kilder, både når det gjelder bokens innhold og flere av de spørsmål som reises i denne artikkel, ikke minst de politiske utfordringer som påpekes mot slutten.

Pressen – avisene, tidsskriftene, radio og fjernsyn, med andre ord enveismediene – har gitt opp å være «den fjerde statsmakt». I sak etter sak, i Norge som i andre nasjoner med «fri presse», viser redaksjonene – med få unntak – sin manglende vilje til å forsyne befolkningen med grunnleggende fakta. Fra Mette-Marit-rykter til USAs presidentvalg og palestinernes triste skjebne: De store nyhetskanalenes journalister og redaktører nikker og bukker til pressetalsmenn og -kvinner, de springer mellom møter og konferanser der de lar seg fóre med med ferdige manus for dagens begivenheter. Et tallrikt korps av fotografer, mikrofonbærere og folk som kaller seg journalister lager et innhold med stadig mindre variasjon, og stadig større forutsigbarhet.

Ekspertisen på hva som er en mediebegivenhet
– ut over de helt opplagte som naturkatastrofer, massedødsulykker og mord – har pressen gitt fra seg til konsulenter og medierådgivere i og utenfor redaksjonene. Journalistenes jobb er gått fra å stille verden stadig nye spøsmål til å følge en oppskrift, en «formel», for hvordan deres avis, radio- eller TV-program skal være satt sammen – hver gang. 

Dermed er den fjerde statsmakt lagt brakk – trolig for godt. 1900-tallets journalistikk i enveismediene lar seg neppe pløye opp på nytt, der den nå er gjerdet inne av industrimagnatene. Vi er ved et medieteknologisk vannskille. Den femte statsmakt, internettets – toveismediets – offentlige rom, er allerede langt mer politisk potent. Det er hit alle som ikke orker underholdningsnyhetene nå søker hen. Det er her man finner fakta som er fortrengt eller oversett av nyhetsindustrien.

Mette-Marit-saken, slik den utspant seg høsten 2000,
er et skoleeksempel, både når det gjelder den norske redaktørstands blindhet for egen tradisjon og rolle i samfunnet – og for hvor kortkommen, og hvor blakk, den femte statsmakt ennå er.

Opp Slottsbakken toget de en solblank høstdag i år 2000 – hovedstadsredaktørene i sine fineste 17. mai-frakker. Tilbake i sine respektive redaksjoner hadde de kun én knallhard nyhet, og den forble intern: De nedla totalforbud mot mer Mette-Marit-stoff! – med unntak selvsagt av de offisielle meddelelser fra Slottet. På den tiden kunne disse være underholdning nok i seg selv, men helt på siden av hva denne saken dypest sett handler om – for pressen, for monarkiet og statsformen, og for det norske folk. Mette-Marit var av pressen i forveien konstatert å bli landets dronning ved neste kongeskifte. Samtidig hadde pressen godt kjennskap til et knippe svært grove historier som sirkulerte om henne. 

Mange dypt analyserende forskere kommer til å gå tilbake og studere hver minste detalj i dette begivenhetsforløp. Det vil bli levert tekst i milevis om Mette-Marit og hennes vei inn i den kongelige familie. Alle som fra en eller annen vinkel har tatt for seg de fenomener som blir kalt postmoderne, historikere, samfunsvitere av alle slag, prester og psykologer, vil utrede og analysere dypt og seriøst. Atter andre vil gjøre det mindre seriøst. De vil neppe heller gjøre det spesielt kort, eller kun for den ene gangen. 

Som et eksempel på pressens knefall
er det som skjedde likevel kort forklart: Den fjerde statsmakt svikter sin leserkontrakt når den ikke stiller de spørsmål folk flest stiller seg – om vesentlige og/eller iøynefallende fenomener i det offentlige rom. Mette-Marit-ryktene både var og er et slikt fenomen. Samfunnet har krav på, kongefamilen også, at pressen sjekker såpass sterkt stoff – sjekker det ut av historien ryktemessig og inn som de fakta det måtte være. Når pressen ikke gjør det, mister den troverdighet som fjerde statsmakt. Med tiden mister den også sine lesere, som vil vende seg andre steder for å holde seg orientert. I våre dager betyr det å sjekke hva de kan finne om saken på internett. 

Og de fant! Men det var kun et snaut døgn at nettstedet Jetzet i en kort oppsummering kunne berette om det materiale som sirkulerte i redaksjonenes nærhet. Dog: På noen timer (men etter at titusenvis hadde lest saken) var nettstedets eier truet til taushet, blakk som han straks var blitt. En liten bekreftelse, blant mange, på den fundamentale sannhet om nettøkonomien: Det finnes ikke egenkapital blant internettgründerne, som i lang tid kommer til å måtte lene seg på tradisjonelle mediers penger, arbeid og tenkemåte.

Jeg har en tilleggsteori om hvorfor
det gikk så galt med pressens utsendte på Slottet. Den har å gjøre med at pressens forfall forlengst har inntrådt. Hvorfor tedde de alle seg så pinlig uansvarlig, sett på bakgrunn av begivenhetens karakter? 

Jo, som andre samfunnsinstitusjoner har den fjerde statsmakt, personifisert gjennom sine redaktører og journalister, en kollektiv psyke. Ryggmargsrefleksen de tidligere har livnært seg på, er vekk. En normalt utrustet redaktør ville, konfontert med de grove historier om Mette-Marit, vel vitende at hun ligger an til med tiden å bli Norges dronning: 

A)
Blitt sjokkert, 

B)
Forlangt å få materialet grundig sjekket, enten gjennom egne kanaler – eller ved å gi det til politiet. 

C)
Dernest, når fakta var bragt på det rene, stilt spørsmålet om hva som kan eller bør publiseres om disse ryktene. 

På trinn C vil det være avgjørende for redaktøren hvilke samfunnslag og -institusjoner som er involvert, og hvilken offentlig interesse eller relevans de fakta man finner, dermed har, nå og i et historisk perpektiv. Først i aller siste fase må redaktøren ta stilling til selve framstillingen; hvilke ord og eventuelt bilder som skal brukes, hvordan det man har å bringe til torgs skal «sies».

Ryggmargsrefleksen hos de dominerende nyhetsredaktører i dagens presse er ikke lenger fordomsfritt og uten tabuer å undersøke og finne fakta selv. Ryggmargsrefleksen deres er å bevege seg så tett og spekulativt opp til kjendisstoffets grenser som mulig. Når de på forhånd visste at det ikke ville være sømmelig i «det norske hus» å brette ut detaljene i Mette-Marit-ryktene – uansett hvort løgnaktige eller sanne de måtte være – så snudde de ryggen til.

Vi lever i den postmoderne tidsepoke,
og har følgelig både en postmoderne presse og et postmoderne kongehus. Det betyr – slik jeg tolker postmodernitetens positive sider – at man kan leve som offentlig person med hva som helst av fortid. Vel å merke som fortid, det vil si levned som i alt vesentlig er redegjort for og dermed avsluttet. 

Så lenge redaktørene i norsk presse ikke har gjort jobben sin når det gjelder ryktene om Mette-Marit, så forblir disse ryktene nåtid. For hva «vet» vel ikke «folk flest» stadig vekk? Bare spør Tron Øgrim. Han og jeg deltok i en paneldebatt utpå høsten i fjor. Han var langt mer informert enn meg om innholdet i Mette-Marit-porteføljen, og mest bekymret for at vår kommende dronning skulle bli utsatt for utpressere! Likevel var han full av forståelse for at redaktørene snudde ryggen til «en så ekkel sak».

Hva slags skinnhellighet er det
som rir redaktørene (og Tron Øgrim)? Den i forkant anonyme hvemsomhelst blir stadig oftere utlevert av sensasjonsjagende redaksjoner. Når de lar være å omtale denne typen rykter om virkelig prominente mennesker, annet enn i antydningens form, er det i folkets sfære ensbetydende med å bekrefte «det alle vet».

Mitt standpunkt er dette: Mette-Marit er ikke en samfunnstaper, og kommer aldri til å bli det, hva som enn vil åpenbare seg om hennes fortid. Når vår kommende dronnings fortid ikke lenger er en rykteflom på folkemunne, men tørr tale og beslag av eventuelle unevneligheter, blir det i alle fall en lettelse i forhold til mulige utpressere. Det vil også bli et vern mot den spekulative bruk som nok vil komme, dersom materialet er slik Tron beskrev for meg i baren, etter vår medvirkning i paneldebatten på NRK-journalistenes årsmøte.

Et prominent historisk skille og eksempel? Ja.
Nytt i samme gate er det at TV-mediet – med de andre mediene på slep – utsetter flere og flere vanlige, helt ordinære menneskeskjebner for de verste fornedrelser, i mer og mer utspekulerte former. Noen blir lokket med mot betaling og utsikten til et øyeblikks berømmelse. Vanlige folk som på andre måter havner i medienes søkelys blir regelrett invadert – og utlevert.

I den fjerde statsmakts glansdager gjaldt anonymitetsvernet «mannen i gata», og den hadde også godt grep om fenomenet fortielse. I dag er begge deler borte. 

Mette-Marit-stoffet vil opplagt fortsette som en fet og spektakulær føljetong. Inntil videre er det nok å vise fram det nyss forlovede par, som feirer jul og deltar i en og annen offisiell begivenhet sammen. Senere kommer nye kapitler med nye vinklinger. Hovedstadspresse og -politikere, embedsfolk og vanlige folk gleder seg allerede til høstens bryllupsfeiring, de som vil bli invitert på Slottet ikke minst. Men enda mer løssalgspressens førstesidekomponister

Men historisk sett er disse begivenheter likevel en parentes.
Den fjerde statsmakt, så falmet allerede, og monarkiets liv og levned, har ikke lenger noen fundamental forbindelse med opprettholdelsen av et levende demokrati og en levedyktig kultur. Snarere det motsatte, vil noen mene.

Storting og Regjering bør i det minste ikke la seg blende av de postmoderne faktene rundt Kongefamilien, men legge et sterkt, politisk engasjement i alt som kan berge og bygge den femte statsmakt – det vil si:

  1. Opprettholde dagens tekniske åpenhet og redaksjonelle frihet for absolutt alle på internettet, slik at
  2. Bruken av toveismediet kan kultiveres over en tilstrekkelig lang periode til å få den femte statsmakt skikkelig i siget, og en ny historisk epoke på bena. 

Fordelen med mediene på nettet er at de allerede har så ufattelig mye å by på. Ulempen er nettopp det.

Massevis av kvalitetsstoff til tross: Det vil ta år å komme forbi dagens innholdsmessige kaos og ikke minst den økonomiske mistrøstighet som hersker blant førstegenerasjonen av internett-ildsjeler. Det er fremdeles langt mellom godt synlige og samtidig nyskapende nettredaksjoner. Der de finnes, står det gjerne idealister eller drømmere bak.

Noen av dem drømmer om en bedre verden, andre om å tjene masse penger. Med dagens sammenbrudd for «den nye økonomien» blir det nok stadig færre å se av de siste. Men det viktigste er ikke til å ta feil av: Nettet taler der andre tier. Nettet gir i historiske øyeblikk og i de mest alvorlige samfunnsmessige spørsmål også den grundigste orientering.


Reklamebransjetidsskriftet Kampanje var blant de mange som utnyttet «Mette-Marit»-effekten på egen forside i fjor.

Et raskt blikk på denne forsiden: Det er helt korrekt at hun ble medienes mest salgsfremmende ikon-ansikt utover høsten. Kampanjes redaksjonelle knagg for å utnytte dette var å ringe rundt til en liten håndfull PR-folk og be dem uttale seg om Slottets håndtering av Mette-Marits forhold til Kronprisen. Det ble til førsteside-oppslaget «Kåret til årets PR-tabbe: Ingen slår Mette-Marit».

En litt merkelige vri på tittel/foto – dette var jo ikke Mette-Marits tabbe, men staben på Slottets, så det burde med andre ord vært et bilde av slottet her. Kampanjes hykelri slår likevel ikke den samlede presses.

Solid journalistikk på nettet: Flere av de beste redaksjonelle team i den internasjonale, engelskspråklige presse har også nettutgaver. Her finner du noen favoritter.

Mette-Marit-ryktene, slik de ble omtalt i nettavisen Propaganda 18. oktober og, 20.oktober

Edward Said, ledende USA-basert palestinsk forfatter, har nylig publisert en lengre tidsskriftartikkel om Israel/Palestina-konflikten. Her dokumenterer han blant annet hvor umulig det har vært å få internasjonal presse til å basere sine rapporter på historiske fakta. Dette er linken til artikkelen, «Palestinians under Siege», der den er å finne på nettstedet til London Review of Books. En eldre artikkel av Said om samme tema, «Unoccupied Territory», gir likeledes et for oss nytt og anderledes innblikk i Oslo-avtalens juks og formann Arafats forræderi mot sitt eget folk – og dermed forklaringen på hvorfor det går som det går i denne endeløse konflikten.

Massemediene i USA er en underholdningsidustr, med svært få «fjerde statsmakt-medarbeidere» igjen i første rekke. Dette var, og er, ekstra tydelig i forbindelse med presidentvalget i år 2000.

 

Til sidetopp
FORLAGET FRITT OG VILT, Grønsundåsen 55, 1394 Nesbru, Telefon +47 66 85 90 40