På samme nettside som utsnittet over er hentet fra fortells det
stolt (under overskriftern «Mot lovfesting»):
Skrevet i desember 2000. Først publisert
i /KULTURSKRIFT nr. 4.0, mars 2001 (www.localmotives.com),
der dette også kan leses i pdf-format.
Vårt offentlige rom:
Fjerde statsmakt ligger brakk,
femte statsmakt er blakk
- De tradisjonelle nyhetsmediene speiler ikke lenger virkeligheten
de gir ikke svar på de spøsmål folk naturlig
stiller seg som de har god grunn til å stille
seg, i det samfunn de lever i.
- Blir internett-redaksjonene; den femte statsmakt, den hardt
tiltrengte redning for en offentlighet som er brutt sammen?
- Om så skjer: Det vil ta lang tid før den er ordentlig
på bena. Kanskje er vi nærmere utopien om fri flyt av
informasjon i dag enn vi noen gang vil komme.
Av Per Helge Berrefjord
Artikkelforfatteren
ga i fjor sommer ut boken «Den femte statsmakt Journalistikkens
rolle og metoder i et digitalt, nettbasert mediebilde». Den finnes
også som nettutgave, på http://www.vitex.no/femtestatsmakt/nettbok.
Her er videre utdyping og lenker til andre kilder, både når
det gjelder bokens innhold og flere av de spørsmål som
reises i denne artikkel, ikke minst de politiske utfordringer som påpekes
mot slutten.
Pressen avisene, tidsskriftene, radio og fjernsyn, med andre
ord enveismediene har gitt opp å være «den
fjerde statsmakt». I sak etter sak, i Norge som i andre nasjoner
med «fri presse», viser redaksjonene med få
unntak sin manglende vilje til å forsyne befolkningen
med grunnleggende fakta. Fra Mette-Marit-rykter
til USAs presidentvalg og palestinernes
triste skjebne: De store nyhetskanalenes journalister og redaktører
nikker og bukker til pressetalsmenn og -kvinner, de springer mellom
møter og konferanser der de lar seg fóre med med ferdige
manus for dagens begivenheter. Et tallrikt korps av fotografer, mikrofonbærere
og folk som kaller seg journalister lager et innhold med stadig mindre
variasjon, og stadig større forutsigbarhet.
Ekspertisen på hva som er en mediebegivenhet
ut over de helt opplagte som naturkatastrofer, massedødsulykker
og mord har pressen gitt fra seg til konsulenter og medierådgivere
i og utenfor redaksjonene. Journalistenes jobb er gått fra å
stille verden stadig nye spøsmål til å følge
en oppskrift, en «formel», for hvordan deres avis, radio-
eller TV-program skal være satt sammen hver gang.
Dermed er den fjerde statsmakt lagt brakk trolig for godt.
1900-tallets journalistikk i enveismediene lar seg neppe pløye
opp på nytt, der den nå er gjerdet inne av industrimagnatene.
Vi er ved et medieteknologisk vannskille. Den femte statsmakt, internettets
toveismediets offentlige rom, er allerede langt mer
politisk potent. Det er hit alle som ikke orker underholdningsnyhetene
nå søker hen. Det er her man finner fakta som er fortrengt
eller oversett av nyhetsindustrien.
Mette-Marit-saken, slik den utspant seg høsten 2000,
er et skoleeksempel, både når det gjelder den norske redaktørstands
blindhet for egen tradisjon og rolle i samfunnet og for hvor
kortkommen, og hvor blakk, den femte statsmakt ennå er.
Opp Slottsbakken toget de en solblank høstdag i år 2000
hovedstadsredaktørene i sine fineste 17. mai-frakker.
Tilbake i sine respektive redaksjoner hadde de kun én knallhard
nyhet, og den forble intern: De nedla totalforbud mot mer Mette-Marit-stoff!
med unntak selvsagt av de offisielle meddelelser fra Slottet.
På den tiden kunne disse være underholdning nok i seg
selv, men helt på siden av hva denne saken dypest sett handler
om for pressen, for monarkiet og statsformen, og for det norske
folk. Mette-Marit var av pressen i forveien konstatert å bli
landets dronning ved neste kongeskifte. Samtidig hadde pressen godt
kjennskap til et knippe svært grove historier som sirkulerte
om henne.
Mange dypt analyserende forskere kommer til å gå tilbake
og studere hver minste detalj i dette begivenhetsforløp. Det
vil bli levert tekst i milevis om Mette-Marit og hennes vei inn i
den kongelige familie. Alle som fra en eller annen vinkel har tatt
for seg de fenomener som blir kalt postmoderne, historikere, samfunsvitere
av alle slag, prester og psykologer, vil utrede og analysere dypt
og seriøst. Atter andre vil gjøre det mindre seriøst.
De vil neppe heller gjøre det spesielt kort, eller kun for
den ene gangen.
Som et eksempel på pressens knefall
er det som skjedde likevel kort forklart: Den fjerde statsmakt
svikter sin leserkontrakt når den ikke stiller de spørsmål
folk flest stiller seg om vesentlige og/eller iøynefallende
fenomener i det offentlige rom. Mette-Marit-ryktene både var
og er et slikt fenomen. Samfunnet har krav på, kongefamilen
også, at pressen sjekker såpass sterkt stoff sjekker
det ut av historien ryktemessig og inn som de fakta det måtte
være. Når pressen ikke gjør det, mister den troverdighet
som fjerde statsmakt. Med tiden mister den også sine lesere,
som vil vende seg andre steder for å holde seg orientert. I
våre dager betyr det å sjekke hva de kan finne om saken
på internett.
Og de fant! Men det var kun et snaut døgn at nettstedet Jetzet
i en kort oppsummering kunne berette om det materiale som sirkulerte
i redaksjonenes nærhet. Dog: På noen timer (men etter
at titusenvis hadde lest saken) var nettstedets eier truet til taushet,
blakk som han straks var blitt. En liten bekreftelse, blant mange,
på den fundamentale sannhet om nettøkonomien: Det finnes
ikke egenkapital blant internettgründerne, som i lang tid kommer
til å måtte lene seg på tradisjonelle mediers penger,
arbeid og tenkemåte.
Jeg har en tilleggsteori om hvorfor
det gikk så galt med pressens utsendte på Slottet. Den
har å gjøre med at pressens forfall forlengst har inntrådt.
Hvorfor tedde de alle seg så pinlig uansvarlig, sett på
bakgrunn av begivenhetens karakter?
Jo, som andre samfunnsinstitusjoner har den fjerde statsmakt, personifisert
gjennom sine redaktører og journalister, en kollektiv psyke.
Ryggmargsrefleksen de tidligere har livnært seg på, er
vekk. En normalt utrustet redaktør ville, konfontert med de
grove historier om Mette-Marit, vel vitende at hun ligger an til med
tiden å bli Norges dronning:
A)
Blitt sjokkert,
B)
Forlangt å få materialet grundig sjekket, enten gjennom
egne kanaler eller ved å gi det til politiet.
C)
Dernest, når fakta var bragt på det rene, stilt spørsmålet
om hva som kan eller bør publiseres om disse ryktene.
På trinn C vil det være avgjørende for redaktøren
hvilke samfunnslag og -institusjoner som er involvert, og hvilken
offentlig interesse eller relevans de fakta man finner, dermed har,
nå og i et historisk perpektiv. Først i aller siste fase
må redaktøren ta stilling til selve framstillingen; hvilke
ord og eventuelt bilder som skal brukes, hvordan det man har å
bringe til torgs skal «sies».
Ryggmargsrefleksen hos de dominerende nyhetsredaktører i dagens
presse er ikke lenger fordomsfritt og uten tabuer å undersøke
og finne fakta selv. Ryggmargsrefleksen deres er å bevege seg
så tett og spekulativt opp til kjendisstoffets grenser som mulig.
Når de på forhånd visste at det ikke ville være
sømmelig i «det norske hus» å brette ut detaljene
i Mette-Marit-ryktene uansett hvort løgnaktige eller
sanne de måtte være så snudde de ryggen til.
Vi lever i den postmoderne tidsepoke,
og har følgelig både en postmoderne presse og et postmoderne
kongehus. Det betyr slik jeg tolker postmodernitetens positive
sider at man kan leve som offentlig person med hva som helst
av fortid. Vel å merke som fortid, det vil si levned som i alt
vesentlig er redegjort for og dermed avsluttet.
Så lenge redaktørene i norsk presse ikke har gjort jobben
sin når det gjelder ryktene om Mette-Marit, så forblir
disse ryktene nåtid. For hva «vet» vel ikke «folk
flest» stadig vekk? Bare spør Tron Øgrim. Han
og jeg deltok i en paneldebatt utpå høsten i fjor. Han
var langt mer informert enn meg om innholdet i Mette-Marit-porteføljen,
og mest bekymret for at vår kommende dronning skulle bli utsatt
for utpressere! Likevel var han full av forståelse for at redaktørene
snudde ryggen til «en så ekkel sak».
Hva slags skinnhellighet er det
som rir redaktørene (og Tron Øgrim)? Den i forkant
anonyme hvemsomhelst blir stadig oftere utlevert av sensasjonsjagende
redaksjoner. Når de lar være å omtale denne typen
rykter om virkelig prominente mennesker, annet enn i antydningens
form, er det i folkets sfære ensbetydende med å bekrefte
«det alle vet».
Mitt standpunkt er dette: Mette-Marit er ikke en samfunnstaper, og
kommer aldri til å bli det, hva som enn vil åpenbare seg
om hennes fortid. Når vår kommende dronnings fortid ikke
lenger er en rykteflom på folkemunne, men tørr tale og
beslag av eventuelle unevneligheter, blir det i alle fall en lettelse
i forhold til mulige utpressere. Det vil også bli et vern mot
den spekulative bruk som nok vil komme, dersom materialet er slik
Tron beskrev for meg i baren, etter vår medvirkning i paneldebatten
på NRK-journalistenes årsmøte.
Et prominent historisk skille og eksempel? Ja.
Nytt i samme gate er det at TV-mediet med de andre mediene
på slep utsetter flere og flere vanlige, helt ordinære
menneskeskjebner for de verste fornedrelser, i mer og mer utspekulerte
former. Noen blir lokket med mot betaling og utsikten til et øyeblikks
berømmelse. Vanlige folk som på andre måter havner
i medienes søkelys blir regelrett invadert og utlevert.
I den fjerde statsmakts glansdager gjaldt anonymitetsvernet «mannen
i gata», og den hadde også godt grep om fenomenet fortielse.
I dag er begge deler borte.
Mette-Marit-stoffet vil opplagt fortsette som en fet og spektakulær
føljetong. Inntil videre er det nok å vise fram det nyss
forlovede par, som feirer jul og deltar i en og annen offisiell begivenhet
sammen. Senere kommer nye kapitler med nye vinklinger. Hovedstadspresse
og -politikere, embedsfolk og vanlige folk gleder seg allerede til
høstens bryllupsfeiring, de som vil bli invitert på Slottet
ikke minst. Men enda mer løssalgspressens førstesidekomponister.
Men historisk sett er disse begivenheter likevel en parentes.
Den fjerde statsmakt, så falmet allerede, og monarkiets liv
og levned, har ikke lenger noen fundamental forbindelse med opprettholdelsen
av et levende demokrati og en levedyktig kultur. Snarere det motsatte,
vil noen mene.
Storting og Regjering bør i det minste ikke la seg blende
av de postmoderne faktene rundt Kongefamilien, men legge et sterkt,
politisk engasjement i alt som kan berge og bygge den femte statsmakt
det vil si:
- Opprettholde dagens tekniske åpenhet og redaksjonelle frihet
for absolutt alle på internettet, slik at
- Bruken av toveismediet kan kultiveres over en tilstrekkelig lang
periode til å få den femte statsmakt skikkelig i siget,
og en ny historisk epoke på bena.
Fordelen med mediene på nettet er at de allerede har så
ufattelig mye å by på. Ulempen er nettopp det.
Massevis av kvalitetsstoff til tross: Det vil ta år å
komme forbi dagens innholdsmessige kaos og ikke minst den økonomiske
mistrøstighet som hersker blant førstegenerasjonen av
internett-ildsjeler. Det er fremdeles langt mellom godt synlige og
samtidig nyskapende nettredaksjoner. Der de finnes, står det
gjerne idealister eller drømmere bak.
Noen av dem drømmer om en bedre verden, andre om å tjene
masse penger. Med dagens sammenbrudd for «den nye økonomien»
blir det nok stadig færre å se av de siste. Men det viktigste
er ikke til å ta feil av: Nettet taler der andre tier. Nettet
gir i historiske øyeblikk og i de mest alvorlige samfunnsmessige
spørsmål også den grundigste orientering.
Reklamebransjetidsskriftet
Kampanje var blant de mange som utnyttet «Mette-Marit»-effekten
på egen forside i fjor.
Et raskt blikk på denne forsiden: Det er helt korrekt at hun
ble medienes mest salgsfremmende ikon-ansikt utover høsten.
Kampanjes redaksjonelle knagg for å utnytte dette var å
ringe rundt til en liten håndfull PR-folk og be dem uttale seg
om Slottets håndtering av Mette-Marits forhold til Kronprisen.
Det ble til førsteside-oppslaget «Kåret til årets
PR-tabbe: Ingen slår Mette-Marit».
En litt merkelige vri på tittel/foto dette var jo ikke
Mette-Marits tabbe, men staben på Slottets, så det burde
med andre ord vært et bilde av slottet her. Kampanjes hykelri
slår likevel ikke den samlede presses.
Solid journalistikk på nettet: Flere av
de beste redaksjonelle team i den internasjonale, engelskspråklige
presse har også nettutgaver. Her
finner du noen favoritter.
Mette-Marit-ryktene, slik de ble omtalt i nettavisen
Propaganda 18.
oktober og, 20.oktober
Edward Said, ledende USA-basert palestinsk forfatter,
har nylig publisert en lengre tidsskriftartikkel om Israel/Palestina-konflikten.
Her dokumenterer han blant annet hvor umulig det har vært å
få internasjonal presse til å basere sine rapporter på
historiske fakta. Dette
er linken til artikkelen, «Palestinians under Siege»,
der den er å finne på nettstedet til London
Review of Books. En eldre artikkel av Said om samme tema,
«Unoccupied Territory», gir likeledes et for oss nytt
og anderledes innblikk i Oslo-avtalens juks og formann Arafats forræderi
mot sitt eget folk og dermed forklaringen på hvorfor
det går som det går i denne endeløse konflikten.
Massemediene i USA er en underholdningsidustr,
med svært få «fjerde statsmakt-medarbeidere»
igjen i første rekke. Dette var, og er, ekstra tydelig i forbindelse
med presidentvalget
i år 2000.