Den norske Boknatta (DnB)

På Boknatta i Fjærland 23.06.01 holdt Syphilia foredrag - som i løpet av 30 minutter taletid ga en redegjørelse for hvordan det står til i den norske bokbransjen. Den munner ut i friske spådommer og et forslag til folkeaksjon mot bokmonopolet. Her på Fritt og vilts nettsted kan du vandre inn og ut av Den norske Boknatta som du vil.

Del 1

• Forbryterne har navn og adresse
• Litteraturens landskap: Forfatteren
• Konsulenten
• Forlagsredaktøren

Del 2

• Salgsbestrebelsene:
  Dessverre ingen smal litteratur her
• Salgsbestrebelsene: 9% av kroner 9
• Forlagene:
  Prøver å drepe boken, men greier det ikke

Del 3

• Med buken i været
• Første oppskrift på å redde forlagene
• Andre oppskrift på å redde forlagene
• Eksempel: Kunnskapsforlaget

Del 4

• Tredje oppskrift på å redde forlagene
• Bokhandlerne, stakkar:
  Samme vei med dem som med urmakerne?

Del 5

• Biblioteket, vår kulturelle fellesarv: Snart for dyrt?

Del 6

• Øyenkontakt mellom forfatter og leser:
  Tilbake til start?
• Brølende Bokklubb

Del 7

• Fremtidens litteraturlandskap: Nyføydalismen
• Leserens makt mot bokklubbens: Et forslag

Del 1 – Neste

Forbryterne har navn og adresse

Tilstanden for den norske bok er langt mer alvorlig enn det en nylig avtroppet kulturrådsformann har gjentatt og gjentatt i sitt standardforedrag "Boken er død, leve boken".

For det første: Det er ikke teknologien som dreper boken - selv om det var teknologien som skapte den og det kanskje hadde vært på sin plass at boken en vakker dag ble avløst av noe enda bedre, for det fins forsåvidt alltid noe bedre, rent teknologisk. Men de som faktisk er i ferd med å drepe boken nå, de har ikke tid til å vente på at det kommer noe bedre. De vil drepe den mens den fremdeles er noe verdt.

Dette er et stykke med ekte skurker og helter. Og skurkene har navn og adresse (for å låne et uttrykk fra Günter Wallraff). Jeg skal her prøve å la være å avsløre skurkene før til slutt, men da skal dere til gjengjeld få både navn og adresse og telefonnummer på dem som er i ferd med å drepe boken og gjøre både lesere og forfattere til en utdødd rase, ja kanskje - hvis de lykkes uten motstand - fjerne alle spor av intellektuelle, av ettertenksomhet og av sannhetssøken - aktiviteter som har skriftkulturen som sin fremste arena.

Litteraturens landskap: Forfatteren

De tradisjonelt mest synlige i landskapet er forfatterne. Som bonden pløyer sin åker, sitter forfatteren der med sin skjerm og pløyer seg gjennom hauger av grunnlagsmateriale, kvister og stein og iblant noen arkeologiske verdier eller kanskje en gammel gullring, som straks kommer i avisa.

Jo: Den norske forfatter ligner småbonden mer enn noe annet. Det gjelder også i levekår. Og i det at det er andre som stikker av med pengene - hele tiden - i sinnrike overbygninger av sekundær- og tertiærnæringer som kontinuerlig suger livskraften ut av den trauste, primære taper.

For her er det mange om beinet!

Konsulenten

Først er det konsulenten. Han, og i økende grad hun, forkaster straks 90% av manuskriptene som kommer inn, og dette arbeidet er så tyngende at de ikke har tid til å se ordentlig på det de ikke forkaster.

Forlagsredaktøren

Over konsulentene rager forlagsredaktørene. De har det veldig travelt på kafeer, hvor de hele tiden skal oppdage nye talenter. Derfor har de dessverre ikke tid til å lese ordentlig gjennom manuskriptene og sørge for at det blir godt språk av det, eller at tankene henger sammen. Korrektur er noe som hører fortiden til. Men forfatterpleie er viktig. Og krevende! Jeg har selv hørt én norsk forlagsredaktør kalle det "tungpsykiatri".

Ikke rart da at man må kutte i språkvasken. Mange er forøvrig tilbøyelige til å mene at nå i dataalderen kan vel forfatterne ordne med korrekturen selv. De har nok ikke noe valg, for det er ingen andre som gjør det for dem lenger, om det så er Norges aller største og fineste forlag de måtte komme ut på.

Del 1 – Neste