Retten til å brenne brev

Har ikke alle en innlysende rett til å brenne sine brev ç om de er aldri så kongelige? Eller for eksempel frihet til å destruere uheldige fotografier av seg selv ç med eller uten Tveitagjengen?

Selvsagt har de det.

Men i et merkelig og litt lummert innlegg i Aftenposten vil de to forfatterne Knut Olav Åmås og Ingar Sletten Kolloen ta fra folk denne soleklare rett. De er jo nemlig biografer! Blendet av biografisjangerens makt til å definere, og muligens også drevet av trang til å markedsføre sin nye forening Norsk Biografisk Selskap, ønsker de full adgang til andres privatliv ç iallfall de kongeliges privatliv, og andre nasjonale størrelser. Ola og Kari kan sannsynligvis få beholde sine brevsamlinger for seg selv så lenge de ikke er inngiftet i kongefamilien. For det er det "historisk interessante" som interesserer biografene. De ønsker at biograflauget ç sannsynligvis sammenfallende med medlemmene i deres nye forening ç skal få tilgang til det de kaller "seriøs bruk av relevant materiale". (Hvem skal foreta avgrensningen mot det useriøse, irrelevante og historisk uinteressante? Riktig gjettet. Norsk Biografisk Selskap.)

Gjennomsiktige dovegger

I de par døgn som foreløpig har gått etter at Aftenposten trykte den artikkelen der de retorisk spør om kongelige "suverent" kan bestemme at brevene deres skal brennes!! ç har lederskribent etter lederskribent hivd seg på kravet om at hva nå enn Olav skrev til Ragnhild gjennom 47 år, så har offentligheten rett til å vite det.

Stopp nå litt. For det første har ikke offentligheten noen slik rett. Det er og blir et skille mellom det offentlige og det private, hvor dårlig biografer, historikere og journalister enn måtte like det. Ennå er ikke telefonavlytting, brevsensur og gjennomsiktige dovegger en naturlig del av vårt liv ç kongelige eller ikke.

Enkel test

For det andre burde det være uhyre enkelt for biografene, uansett hvor omtåket av offentlighet de måtte være, å trekke et skille basert på følgende meget enkle oppskrift: Sett deg selv i den andres sted. Hva om det var dine brev som skulle være gjenstand for offentlig konfiskasjon og skandaleomsuste bokutgivelser. De aller hemmeligste av dine mest intime brev. Svaret er opplagt. "Seriøs bruk"? Å, hold opp.

Skålder Sonja

Uansett kan man gjette seg til det meste. Olav pludrer litt om været, skålder Sonja, forteller kanskje om hvor vanskelig det er å arrangere hemmelige møter med fru Astrid Blesvig, tidligere kjolesyerske, skålder igjen Sonja, tidligere kjolesyerske, og uttrykker seg generelt nedsettende om sosialdemokratene i regjeringen sin. Dette ukentlige skvalderet vedvarer altså i et halvt århundre.

Postmoderne etikk

Nå pleier det aldri å være noe problem for biografer å juge fritt og uhemmet om brev og samtaler og endog de innerste tanker til dem de skriver om. Nylig har vi til overmål fått en bastard-sjanger som kalles "faction", på norsk biografiske romaner eller skjønnlitterære biografier. Ting som kunne ha skjedd, kan ha skjedd ... kan jo like gjerne ha skjedd; ja, det må nærmest anses å ha skjedd. Det hele er veldig postmoderne. Enten de har kilder eller ikke, er det blitt en vane blant biografer å dikte fritt.

Man kunne naturligvis ha håpet at den nye foreningen til Åmås og Kolloen tok sikte på å sette en stopper for slikt, men de går litt langt når de forlanger full utlevering av folks privatliv selv om de skulle hevde at det var av hensyn til en slags yrkesetikk. Og det har de overhodet ikke sneiet inn på i sin argumentasjon.

sph 08.08.2001

Søpla til Kåre og Gro, 1981:
Jeg angrer ... litt

Med hvilken rett blander jeg meg inn i debatten om de brente brev?

Vel: Som biograf har jeg gått lenger enn de fleste. Sant å si har jeg gjort atskillig verre ting enn å forlange offentlige personers brevsamlinger utlevert. Og jeg angrer ... litt.

For tyve år siden ç nøyaktig! ç laget jeg en reportasje for Gateavisa. Sammen med tre anonyme menn dro jeg i 2-3-tiden en augustnatt i 1981 først til Bestum, deretter til Bygdøy i en mørk varebil. Der stjal vi de fulle søppelsekkene fra stativene til henholdsvis opposisjonsleder Kåre Willoch og statsminister Gro Harlem Brundtland. Etterpå bar det hjem til huset der to av oss bodde, for å tømme søpla utover, sortere og analysere den. Det var jeg som fikk jobben å skrive ned alt sammen.

Reportasjen befinner seg i den såkalte ironiske sjanger. Med kvasivitenskapelig grundighet later den som om den avslører personligheten til Kåre og Gro ved å spre søpla deres ut over et bord.

Men de to hovedelementene og de mest "avslørende" enkeltfunnene i de to søppelhaugene ville i dag uten videre vært begjært beslaglagt av Norsk Biografisk Selskap:

Det er to skriftdokumenter. Slankediagrammet til Gro, og det ubehjelpelige manuskriptet til vertens tale som Kåre slet med.

Begge skulle være strengt private. I stedet falt de i hendene på uvedkommende ç som var frekke nok til å offentliggjøre dem med kommentarer, teorier og det hele.

Dette er etisk på kanten, og jeg var med på det.

Jeg har vaklet veldig i min selvkritikk. Var ikke Gro & Kåre Norges mest ultra-offentlige personer i valgåret 1981, og måtte de ikke finne seg i verre ting enn dette? Vi representerte dessuten en anarkistisk opposisjon, og var det ikke vår rett å tegne deres personlighet med virkemidler som ingen andre ville eller våget å bruke?

Argumentene holder ikke. Det er riktignok opp til enhver journalist, historiker og biograf å grafse og grave så mye en makter i eksisterende, noenlunde åpne kilder. Men det går en grense, og den går vel omtrent ved tyveri og ulike former for svindel. Man skal ikke gjøre seg til skurk for å kunne fortelle noe sensasjonelt om en kjendis. Hele den gule presse og atskillige moderne biografer vil stille seg helt uforstående til en slik fintfølelse. Dessverre er det mangelen på fintfølelse og musikalitet som råder i dag på områdene for journalistikk, biografi og historieskrivning.

Likevel ... Jeg vakler fremdeles. Både Gro og Kåre dannet for oss anarkistiske ungdommer en mur av dobbeltmoralsk skinnrespektabilitet, to drevne politikere som forførte folket.

Og jeg er ikke bedre menneske jeg heller enn at når jeg angrer litt på det jeg gjorde ... så er det med et flir.

sph 08.08.2001

LINKER:

Les reportasjen om søpla til Kåre og Gro!

Knut Olav Åmås og Ingar Sletten Kolloens Kronikk i Aftenposten