Den britiske politisjefen på besøk hos sin venn
godseieren i Egypt i 1940-årene ble forskrekket over at
det ikke fantes bøker i hele huset. «Skulle du
ikke gjerne ha hygget deg på verandaen om kvelden med
en god bok,» spurte han. Hvorpå vennen svarte: «Du
tror da vel ikke at en godseier kan sitte på verandaen
om kvelden med lyset skinnende over hodet på seg og ikke
bli skutt?!»
På denne tiden satt fortsatt britene med verdensherredømmets
stafettpinne. I dag er den hos USA. Why do they hate us? er
refrenget blant mange amerikanere i dag, og det «they»
de sikter til, øker i antall. Snart er det bare noen
få vasallstater som går verdensmakten frivillig
til hånde, og som en kommentator i avisa The Guardian
bemerket nylig, «er det vel like før de (som Romerriket)
må sende ut legionærer til alle land».
Man kan spørre om de ikke allerede har gjort det. Mens
dette skrives, kommer nyheten om at amerikansk terrorpoliti
har fått bortimot frie hender i Norge.
Det følger nødvendigvis mye paranoia med rollen
som verdensmakt. Det er ikke rart, for alle – venner og
fiender – vet at makten før eller siden må
skifte hender. Samtidig er makt noe de færreste gir fra
seg frivillig.
Det er dette temaet, med sine stadige repetisjoner og variasjoner,
verdenshistorien handler om. Jo høyere fugleperspektiv
man får, jo mer forskrekket må man bli over all
den energien som er gått og stadig går med bare
for at noen skal kunne herse med flest mulig andre. Nesten like
forskrekket kan man bli over at «hvite» kan bevege
seg over store deler av verden uten fare for øyeblikkelig
å bli skutt etter all den smerte vår verdensdel
har påført så godt som hele resten av verden
i hundrevis, ja etter hvert i tusenvis av år.
Verdenshistorien – kort og godt gir oss imidlertid flere
perspektiver enn dette. Særlig utforsker den to forhold
som de fleste langt tykkere verdenshistorier har hoppet lett
over. Det ene er den rollen kvinnene har spilt i historien.
Det kommer knapt som noe stort sjokk på lesere i dag,
men tradisjonelle historieskrivere har ikke vært tilbøyelige
til å rapportere om slike ting som at de store greske
filosofene hadde en kvinne som lærer.
Men enda mer slående er bokas vekt på det globale.
Dette er ikke Europas og USAs historie, slik de fleste «verdenshistorier»
i realiteten er skrevet. Det er heller ikke en «tredjeverdenshistorie».
Det er hele verdens historie. Den minner for eksempel om at
boktrykkerkunsten forlengst var oppfunnet av kineserne og kruttet
av inderne da europeerne gjorde sine gjenoppfinnelser. At inderne
opplevde en stor opplysningstid mens Europa lå i mørke.
At folk hadde reist over Atlanterhavet lenge før Columbus,
ikke bare fra Norden, men også fra Afrika. Og at det var
store kristne kulturer i Afrika lenge før misjonærene
kom og eliminerte dem. Den minner om at store deler av den europeiske
kulturen kommer fra andre verdensdeler – ikke omvendt.
Samtidig får vi en forfriskende ny gjennomgåelse
av skolepensum, for avgjørende deler av verdens historie
har tross alt utspilt seg i Europa.
Verdenshistorien blir nesten alltid lest som en lang rekke
møysommelige trinn mot nye oppdagelser og oppfinnelser
som skal forbedre menneskenes kår. Men leser man historien
slik, fører det ofte til at man tror den er en eneste
lang utviklingslinje oppover der vi selv – nåtiden
– danner den fullkomne topp. Et slikt syn er problematisk
hvis man snur seg og ser røyken som fremdeles siver opp
av historiens massegraver. Mens vi leser, graves det stadig
flere. Likevel er denne verdenshistorien oppløftende.
Det er fordi den midt oppi det hele tror på mennesket.
Forfatteren, Chris Brazier, er internasjonal politisk journalist
tilknyttet redaksjonen i New Internationalist. Han har tidligere
bl.a. skrevet en bok om Vietnamkrigen og bidratt til Unicefs
årlige hovedrapport, «The State of the World’s
Children».
