Gjøvik er ikke seg selv lenger. Den store fabrikken
Mustad har (våren 2003) dels sagt opp, dels varslet
oppsigelse av 255 ansatte av i alt 430. Tjue prosent av de
som er igjen, klarer ikke gå på jobben. Oppland
Arbeiderblad opplyser at det høye sykefraværet
skyldes «dårlig psykososialt arbeidsmiljø,
knyttet til reduksjoner i arbeisdsstyrken og usikkerhet om
arbeidsplasser etter vedtaket om å bygge fabrikk i Kina».
Kina!?! Jada ... Bedriftsledelsen har funnet ut at det er
lønnsommere å produsere i Kina. Kina har lave
lønninger, null demokrati og ingen seriøse fagforeninger.
Men det er ikke enkelt å etablere seg i utlandet. Derfor
har Mustad-ledelsen fått 5,6 millioner kroner i hjelp
fra NORAD!
LOs representanter i Gjøvik sier at de ikke har noe
imot at den tredje verden blir hjulpet med industri. Men de
har noe imot at smarte investeringer i land med undertrykkelse
og ufrihet skal ta bort livsgrunnlaget til dem som over skatteseddelen
faktisk betaler for disse investeringene.
Internasjonalt har fagforeningene lenge kjempet for arbeidernes
rett til å organisere seg i alle land. Denne kampen
har de ikke vunnet. Derimot kan arbeidsgiverne fritt flytte
virksomheten til land som er mer bekvemme for dem – land
hvor de ikke trenger å betale noe særlig for arbeidet,
land hvor de ikke risikerer noen motstand fordi kontrollen
er total.
Situasjonen minner om galskap.
Galskapen har flere sider. Mange av de matvarene vi liker
best, kommer fra den tredje verden. Hvorfor blir da disse
landene hele tiden fattigere, mens de som kjøper varene
av dem, bare blir rikere? Det stemmer ikke med noen av økonomiens
læresetninger. Men det stemmer godt med det en del motstandere
av markedsøkonomien har påpekt: At i dette systemet
får de rike alltid mest og de fattige ingenting.
Vil vi ha det slik?
Problemet er uhyre sammensatt (noe særlig politikere
og næringslivsfolk aldri unnlater å gjøre
oppmerksom på). Men det finnes løsninger, også
for et komplekst og moderne samfunn, som ikke nødvendigvis
går ut over dem som stiller svakest fra før.
Denne boka peker på slike løsninger. Tittelen,
Rettferdig handel, sier litt om at de løsningene den
antyder, kan være like gode for Gjøvik som for
Kina.
Er man ute etter løsninger som gavner flest mulig
mennesker og samtidig tar hensyn til miljøet, må
man utelukke markedsøkonomiske modeller helt. De er
verken menneskelige eller miljøvennlige. Med markedsøkonomien
har verden kommet inn i et blindspor som ikke bare fører
til stagnasjon og sammenbrudd i økonomien, men også
skaper stor menneskelig ulykke.
Men dermed står vi friere i våre valg. Istedenfor
å stirre oss blinde på tall og spørre hva
vi tjener mest på, kan vi ordne vår økonomiske
virksomhet etter andre mål: Hvordan få flest mulig
til å trives? Skape best mulig helse? Best samspill
med miljøet? Og så videre.
Denne boka er optimistisk. Den retter blikket mot hva som
kan gjøres for å minske skjevhetene.
Boka er én av en serie bøker som belyser viktige
samfunnsspørsmål med et friskt blikk. Kort og
godt.
Forfatteren, David Ransom, er internasjonal politisk journalist
tilknyttet redaksjonen i New Internationalist, med bakgrunn
bl.a. som universitetslærer i Latin-Amerika og sosialarbeider
i Londons fattigkvarterer.
