PER HESS «DOWN TO BUSINESS»
Galleri LNM 2004


Utstillingen varer fra 6. mars til 28. mars 2004.
Galleri LNM ligger i Kongensgate 2 i Oslo.

Per Hess om utstillingen «DOWN TO BUSINESS»:

En utstilling om maleriet som hore. Om maleri som kunstobjekt og som pengeobjekt, om verdier og determinisme.

Utstillingen tar opp en flertydighet som rammer maleriet som kunstform. Maleriet kan oppfattes både som kunstobjekt og salgsvare. Tittelen på utstillingen, DOWN TO BUSINESS, kan oversettes med ”la oss komme til saken”, maleriet som kunst. Men tittelen peker også mot begrepet BUSINESS som handel og forretning, et område hvor determinisme råder. Et verdisystem vi ikke kommer fri fra, men som tvert imot grådig fortærer andre verdier som er viktige for oss.

De vakre bildenes delikate hvithet forsterker det foruroligende ved situasjonen. Stillheten i det minimale formspråket formidler hvor klinisk en dramatisk hendelse kan være. Jeg hat ratt utgangspunkt i tekster, grafer og fremstillingskurver. Grafene visualiserer både kjølige vitenskapelige metoder og suggestive emosjonelle utfoldelser som et påstått bilde på en sann tilstand. En graf kan både avbilde en aksjes verdistigning/fall og reaksjonen på dette gjennom puls.

Utstillingen DOWN TO BUSINESS er en fortsettelse av min utstilling WHITE BORDER (2000) og omfatter malerier på plate, lerret og digitalt bearbeidede fotografier.

Utstillingen er tilpasset Galleri LNMs lokaler. At DOWN TO BUSINESS vises i Galleri LNM har også sammenheng med galleriets uavhengige non-profit drift som gir mulighet for å vise verker som ikke er laget for salg. At de likevel kan kjøpes er en annen sak.


Med dette innlegget ville Syphilia Morgenstierne hedre kunstneren i anledning utstillingsåpningen:


Markedsøkonomien har drept flere mennesker i verden enn kommunismen og nazismen til sammen. Den sukrer sin dødelige pille med tulleord som «frihandel» og skjuler sin egentlige hensikt, som er alt annet enn frihet, bak liksom-nøytrale henvisninger til en slags «naturrett». Markedsøkonomien eller turbokapitalismen har vunnet alle ideologiske idrettskonkurranser. Den må ha jukset veldig. Det fins ikke lenger noe annet igjen. I seiersrusen har den utropt seg selv til religion. Hvis du ikke ber til markedet, er du fortapt.

Det ser i øyeblikket ikke ut til at det er noe som kan stoppe den. Den komplett idiotiske læresetningen «Markedet bestemmer» har erobret verden fullstendig. Den har erobret sinnene til rike mennesker i Vesten, og tatt resten av verden med makt. Det er pengenes makt, og den er så sterk, at hele den fattige del av verden må bøye seg og godta sin egen smertefulle utslettelse for at de rike skal kunne bruke hele verden som lekeplass.

Men la oss nå ikke nødvendigvis se på hele verden på en gang. Det er for mye å se på. La oss se på ett selskap. La oss kalle det White World Enterprise Unlimited. White World er ute etter én ting: Å øke sine markedsandeler. White World er ikke lykkelig så lenge det fins markedsandeler som ikke tilhører White World. Hver dag kjefter toppledelsen i White World på alle under seg fordi inntjeningen aldri blir god nok. Hver dag må alle de ansatte i White World slepe seg til jobben og oppleve nye krenkelser, ydmykelser, fornærmelser og urimelige krav fra sine eiere. Eneste måte å greie kravet på er å krenke og ydmyke alle under seg minst like hardt – inntil den dagen kommer at det ikke er flere markedsandeler igjen å erobre.

Det er altså ikke nok å være markedsleder. Det egentlige målet er å utradere alle konkurrenter og oppnå fullt monopol. Bak enhver tilhenger av fri konkurranse skjuler det seg en innbitt monopolist, en forspist, overvektig odelsgutt, hvis eneste gjenværende instinkt er å feie alle andre av banen.

Når ett selskap oppnår monopol, og det skjer en gang iblant, da inntreffer det en slags sovjetisk tilstand. Denne tilstand er markedsøkonomenes heteste drøm. Det er en tom ørken, der jeg eier alt og ingen truer meg. Dette er markedsliberalismens nirvana, paradis, tusenårsrike og nullpunkt, den ubevegelige fullkommenhet som ligger i at det ikke eksisterer noen andre enn en selv. Alt annet og alle andre er lagt døde ... og maktesløse.

Galskapen er så langtkommen at Jens Stoltenberg i disse dager fremstår som en høyregutt som prøver å få beste karakter i markedsliberalisme når han rekker opp handa og sier at det ikke er noen rike som ikke av hele sitt hjerte vil at de fattige også skal bli rike! At det beint fram lønner seg å bekjempe fattigdom! Derfor er det helt sikkert at fattigdommen kommer til å bli bekjempet. Fordi det lønner seg!

Da ligger det jo nær å spørre hvorfor fattigdommen ikke er bekjempet forlengst. Børssystemet er tross alt tre hundre år gammelt.

Den såkalte frihandelen fremstiller seg selv som nøktern matematikk, noe naturnødvendig nøytralt som det bare er latterlig å kjempe imot. En markedsøkonom vil fremstille det slik:

Hvis en enslig mor i et fattig land tjener 12 kroner dagen ved å jobbe i ti timer i en klesfabrikk, et beløp hun ikke på noen måte kan fø verken seg selv eller ungene på, så er det egentlig selve den kapitalistiske drøm som er gått i oppfyllelse for denne dama, sier markedsøkonomen, fordi alternativet hadde vært å gå rundt på søppelfyllinga hele dagen og kanskje tjene bare 4 kroner istedenfor 12. Derfor, sier markedsøkonomen, bør hun i virkeligheten takke oss fordi vi har etablert oss i landet hennes og latt henne få en sånn framifrå slavejobb hvor hun er ødelagt i løpet av 2–3 år bare for at vi skal kunne bruke mindre penger på klær og mer på andre ting.

Det han glemmer å opplyse, når han forteller dette, er at det er han selv og vennene hans som har sørget for at dama ikke har noen alternativer. De har så mye makt at de egenhendig har formet de økonomiske strukturene i landet hennes. Det landet er sandkassa deres. De har stilt krav. Fjernet ordninger. Skapt et paradis for seg selv, som dessverre for denne dama betyr at hun og barna må dø en langsom, uverdig og unaturlig død.

Forskjellen mellom den tyske nazismen og den moderne, globale kapitalismen, er at tyskerne var mer ideologiske enn praktiske. De samlet sammen folk de ikke likte og stekte dem i forbrenningsovner. Den globale kapitalismen ville ikke drømme om å kaste bort energi på den måten. Dessuten opererer den ikke med begreper som «like» eller «ikke like». Den er hevet over slikt. Den vil utnytte arbeidskraften til folk før de kreperer. Dette er den eneste forskjellen mellom de to systemene.

Markedsøkonomien har ingen farge. Den er blottet for sjel og ånd, ja for menneskelighet overhodet.

Den river ned alt det åndsmennesker har prøvd å bygge opp på alle nivåer i samfunnet, til alle tider.

I tillegg myrder den for fote og annekterer alt som kommer i dens vei.

Hvis noen har noen ideer om hvordan vi kan stanse dette uhyret, som nå er i ferd med å kvele hele verden, da skal jeg være den første til å stoppe og lytte.

Fritt og vilt GALLERI
Til toppen