©
Per Helge Berrefjord
Ved enhver bruk av
innhold på denne siden:
|
Virkeligheter, kontrollbehov og skilsmisserNår vi kommer til mediene selv hva er bakgrunnen for de hvite feltene i kronikklandskapet? Min teori er at feltet er for tett innpå redaksjonsansattes egen hverdag og fremtid, og et virkelighetsbilde som ikke skal forstyrres. Journalismens kontrollbehov er en interessant materie for stipendiater. Enda mer om vi vender oss til «journalistikk og kronikk» rundt fjorårets stortingsvalg. Sammenstillingen viser at ansvarlige politikere og politiske journalister snakker forbi hverandre i det offentlige rom. En sosiologisk vinklet analyse vil trolig tilføye: tilsynelatende forbi hverandre. Det var flusst med folkevalgte prominenser på kronikkplass før valget. Ap-ministrene hadde tydelig delt de to avisene mellom seg og laget stafett. Likevel klandrer de nå pressens valgmedarbeidere for å ha sviktet innholdet i politikken. De kan ha mye rett i det, så ensporet likt journalismen i «alle kanaler» nå arbeider. Likevel er politikerne og den fjerde statsmakt fra lang tid tilbake kulturelle buksevenner. De har en gammel (mellom seg dårligere og dårligere kommunisert) affære gående når det gjelder «styringen av landet». Det er tid for skilsmisse. Flere kronikker tok opp «det demokratiske underskudd» i fjor. Den fjerde statsmakt bidrar til dette. Derfor heller nettet. Hos den femte statsmakt finnes virkelige verktøy for dialog.
Bomfri soneKronikken er altså det mest seriøse bidrag i det allmenne offentlige rom. Den har størst tematisk bredde og er en bærebjelke i opplysningssamfunnet. Kan den overlates ene og alene til virksomheter som betrakter det offentlige rom som sin egen private eiendom? Snart kommmer aviser som Dagbladet og Aftenposten til å ta seg betalt for adgangen til de elektroniske versjonene av kronikkene. Det er neppe flesteparten av de kronikkskrivende glade for. Så hvorfor ikke skrive direkte for nettet? Og la det strømme ut i det offentlige rom slik at ingen tar seg betalt for det? Slike modeller for ny medievirksomhet finnes. Ja virkelig! Det er på høy tid med en snuoperasjon på vegne av oss alle. Føydale fotsoldater har erobret terreng langt innenfor felleskapets gamle grenser. Nye bomstasjoner spretter opp daglig, selv inne på Rådhuset. Snart må hvert eneste individ, selv i Norge, betale stykkpris for alt av nødvendigheter, vei, vann, sykestell og luft («eteren» som inneholder vårt pusterom i dobbelt forstand) til privateide virksomheter. Hvorfor ikke gjøre enkle endringer i lovverket? Den lovbestemte pliktavleveringen skal ikke bare skje på papir, til katakombene i Mo i Rana. Legg kronikkene ut på nettet i bomfri sone med kopirett til alle! Dette er det minste vi kan forlange av aviser og blader som får statsstøtte, direkte eller gjennom momsfritak. Det skal gjelde stoff som kommer fra allmuen, det være seg i form av leserbrev, debatt eller kronikker. TILFØYELSER OG DIALOGSISTE Dette er den første større sak i et norsk nettmagasin med kopirett til alle! Hva KOPIRETT i denne nye betydningen er, presenterer vi HER. tid for skilsmisse handler om politikeres tilstedeværelse og medvirkning i en stadig mer privatfokusert, kommersiell presse. Mye av det de selv ytrer seg om for å ha en plass i offentligheten bør de holde tett med. Mange av medienes initiativ (intervjuer og programformer med underholdningssiktemål) bør de si nei takk til. De er under deres verdighet som våre folkevalgte. Det er politikerne og vi som taper mest. Derfor er det politikerne som bør ta initiativ til skilsmissen. ©
Opphavsretten/Copyright til dette åndsverk tilhører Per Helge
Berrefjord og forlaget Fritt og vilt AS. |
|