©
Per Helge Berrefjord
Forlaget
Fritt og vilt
Inntil 10 sider kan
skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer
enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse
vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru
Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no
OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.
DIALOG:
Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 3 del 3",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.
IKKE
sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no
INTERNETTET
|
En enkel visjon
Visjonen om internettet er enkel. Den er like enkel som at hvert telefonapparat i dag har sitt eget, unike nummer, uansett hvor i verden det befinner seg. Forskjellen blir at nummeret refererer seg til en internett-tilknytning som er apparatuavhengig og som krever en eller annen identifikasjon av brukeren – som privatperson, som virksomhetstilknyttet, ja med hvilke identiteter som helst, og gjerne alle på en gang.
Vi som har operert en stund på nettet er vant til å ha flere e-postadresser, både som følge av våre diverse «hatter» i samfunnslivet og på grunn av internettbransjens mange firmafusjoner (med påfølgende overflytting av e-postabonnenter til nye adresser, mens de gamle lever videre ute på nettet). Snart vil vi også være koblet opp med en lang rad ulike typer identiteter.
Du kan bruke nettet til e-post og ha flere «jeg» – eller «hatter». Du kan ha fjernkontakt, blant annet fra din mobiltelefon, med ulike innretninger i boligen, hytta eller bedriften; med lås- og alarmsystemet, med et videokamera ved inngangsdøra eller i soverommet, med strømmåleren eller med oppvarmingen. Alle dine «representanter» kan være virtuelt til stede både her og der. For at nettet skal vite hvem du er, kan du ha magnetkort med kode, legge fingeren på en sensor eller stirre inn i en linse som gjenkjenner din unike iris. Dermed er du presentert og klar til å delta i nettsamfunnet, og ta i bruk de tjenester og identiteter du måtte ønske og trenge der og da.
Du bør også kunne velge hvor synlig og tilgjengelig du skal være for andre. Hvem som skal ha verktøy (av typen cookies – se nedenfor) som kan titte deg over skulderen og finne fram til deg og ditt uten å være invitert, er imidlertid et åpent spørsmål i det ennå relativt lovløse globale, virtuelle samfunn.
Cookies
Så godt som alle nettaviser innvaderer sine leseres datamaskiner i påloggingsøyeblikket og planter såkalte cookies, som blir værende på de besøkendes egen harddisk. Disse skjulte fortøyningene er ofte slurvete utført, og kan i verste fall ende med at datamaskinen krasjer.
Men fremfor alt skaper cookies et vell av informasjon om enkeltpersoner som det er helt umulig for disse å holde rede på selv, eller kontrollere spredningen av. Hvis én slik skjult sladrehank kobles med opplysninger du har gitt om deg selv til en datamaskin på nettet, for eksempel for å bli godtatt innenfor gjerdet hos en portal, er overvåkingen av deg igang.
Cookies er ikke noe man må akseptere. Det er en funksjon man i prinsippet kan skru helt av, eller ta stilling til én etter én. Men de aller, aller fleste lar dem strømme inn på harddisken usett. Det er alt for brysomt å la være. En enkelt side på et nettsted sender deg ofte mer enn et dusin cookies.
Debatten om denne typen teknologi har hittil vært alt for dårlig. Når det med tiden forhåpentlig går opp for lovgiverne hva samfunnet her står overfor, må vi håpe at det blir forbudt helt og holdent.
At bankene gjør det umulig å benytte nettbaktjenester hvis man ikke godtar cookies, forteller for eksempel hvor bevisstløse de ansvarlige i disse bankene er.