© Per Helge Berrefjord
Forlaget Fritt og vilt

Inntil 10 sider kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse vil bli tilsendt når
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru

Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no

OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.

Bokbestilling

DIALOG: Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 3 del 23",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.

IKKE sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no

!!!

Side 13:

«Telenor er [i Teleloven] pålagt å ikke ha strategiske eierposisjoner i selskaper som driver med programvirksomhet. Bakgrunnen for dette er Telenors pososjon som eier av betydelige distribusjonsressurser i Norge. Utvalget foreslår at denne begrensning nå opphører, slik at Telenor kan eie andeler i foretak som driver med programvirksomhet.»

Her er utvalget på vei vekk fra et prinsipp som hittil har vært hellig i alle demokratiske land: Hold eierskap av infrastruktur og redaksjonelle ressurser fra hverandre. Blander vi dette sammen, er det duket for et mediemonopol med politisk makt av samme kaliber som vi finner i nasjoner med totalitært styre.

Det er fare for at utvalget her har latt seg påvirke og blitt lobbyister for NRK og Telenor. De har lenge presentert seg som et vakkert par i departementskorridorene, og gjør det kanskje fortsatt. Dette var en pen, men politisk ubetenksom måte å redde NRK over i en solid statsbedrift på, før lisensmodellen er fallitt.

Med Telenor på vei til børsen og internasjonale eiere, først på vaklende frierføtter i Sverige og til sist ubønnhørlig inn i en eller annen internasjonal gigant, er forslaget gått ut på dato. Og uansett: Hele denne blandingen av infrastruktur og mediebedrifter i ett eierskap er først og fremst prinsipielt gal.

Markedslogikkens store lov og selvoppfyllende profeti, at «vinneren tar alt», gjør det helt forkastelig at den eller de få som får hånd om den elektroniske infrastrukturen også får eie mediebedrifter. Ikke et eneste redaksjonelt grensesnitt, verken langt nede i de redaksjonelle dyp eller oppe på portalenes overflatemiks, må de få styre. Da har de et produkt som noen eller mange ikke kan være foruten, som de kan sile og tilpasse som de vil og holde andre nettoperatører ute fra. Det frie markedet med den hellige konkurransen er dermed eliminert, til glede for dem som eier virksomhetene.

Det samme hadde vært tilfelle om Postverket, som markedsledende og dominerende bud og leverandør av trykksaker på døren, skulle ha eierinteresser i de bransjene de går ærend for. Eller motsatt: Om Schibsted kjøpte Postverket av Staten. Slik den norske statskapitalismens korporative lurendreiere og/eller dumrianer på styrenivå i dag holder på, er det dessverre ikke noen helt utenkelig tanke.

Skal det i det hele tatt være lover og regler på dette området, er det eiermessige skillet mellom innhold og infrastruktur rett og slett selve fundamentet. Bare med et slikt instrument kan myndighetene pålegge den store eier av totalkanalen, uten å diskriminere noen, å være åpen for alle landets digitaliserte allmennkringkastere og andre små og store mediebedrifter. Dette er et prinsipp og en forordning vi ikke kan være foruten i en demokratisk anlagt fremtid.

NESTE SIDE – FORRIGE SIDE - INNHOLD