© Per Helge Berrefjord
Forlaget Fritt og vilt

Inntil 10 sider kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru

Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no

OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.

Bokbestilling

DIALOG: Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 2 del 7",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.

IKKE sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no

På psykopatens premisser

Journalismekritikken griper fatt i en type kommunikasjon som har forfalt til et innsnevret, selvsentrert verdensbilde. Mediene som rammes av kritikken er blitt scene for et fast oppsatt, forutsigbart drama med journalisten i helterollen – og den enkelte publikasjon som den virkelige hovedsak. Om vi ser det i fugleperspektiv, er det lett å avsløre. Mellom hvert sceneskift lyder det: «Se på oss», «se på oss».

Journalister som trekkes inn i journalismerollen er ikke nødvendigvis psykopater av legning. Men de dyttes inn i væremåten av noe de oppfatter som krav til profesjonalitet. De ser ikke selv at deres psykopatiske opptreden handler om å tilpasse seg den emballasjen de som faglige utøvere blir servert i. Dette må de litt lenger ute i livet ofte betale en høy menneskelig pris for.

Journalismen er preget av høy sigarføring, det vil si sterk fokusering på journalistens ego. Hun eller han kommer selv, som person, i sentrum for publikums oppmerksomhet. Journalismen er høyrøstet og støyende i formen, utarter fort i kampanjer og viser liten eller ingen respekt for andre individers verdighet og privatliv. I et samfunnsmessig perspektiv er innholdet som serveres helt uinteressant. Det oppdager vi gjerne når «showet er kjørt», og raskt er glemt eller fortrengt.

Med stadig mer oppblåst og forførende retorikk trekker nyhets- og underholdningsindustrien oss inn i sin enetale. Som samfunnsborgere får vi stener for brød. Det er forlengst avslørt at den politiske samtalen i det offentlige rom som massemediene tilbyr, er gått i oppløsning. Den eneste grunnen til at disse mediene ønsker vår oppmerksomhet, er at det blir klingende mynt av det – til dem; mest for å være påvirkningsagenter, formidlere av bakenforliggende kommersielle budskap.

For enkeltindividene er det ofte vanskelig å oppdage at de selv ikke har noen annen plass i journalismens og psykopatenes verdensbilde enn tilskuerens. Til tross for at de involveres og engasjeres heftig, viser det seg at de er helt uten påvirkningskraft dersom de skulle ha behov for noe annet enn det som tilbys. Når man endelig er gått lei, er det et langvarig prosjekt å finne metoder for å se en annen vei og selv komme til orde, stille spørsmål og få svar – slik det er mulig i toveismediene.

Journalismen gir oss en type informasjon vi rett og slett helst vil være foruten om vi tenker etter. Mest betegnende er at den dypere sett er uten nyhetsverdi. Vårt verdensbilde tilføres ikke noe egentlig nytt og blir ikke utvidet.

Verden/du er til for mediene/psykopaten, ikke omvendt. Til og med kriger, naturkatastrofer og bestialske galningers utagering anrettes innenfor en flat, forutsigbar og spekulativ formel. De er ingredienser disse mediene ikke kan greie seg uten, med den tabloide type nyhetsunderholdning alle kanaler benytter. Hvor kommer en slik «journalistikk» fra?

NESTE SIDE – FORRIGE SIDE - INNHOLD