© Per Helge Berrefjord
Forlaget Fritt og vilt

Inntil 10 sider kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru

Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no

OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.

Bokbestilling

DIALOG: Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 2 del 3",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.

IKKE sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no

Samfunnets konstituerende rom

Massemediene – slik de har utviklet seg etter at trykkefriheten fikk medvind for et par hundre år siden – er samfunnets konstituerende virtuelle rom, eller scene. Det er her det moderne samfunns offentlige samtale foregår. I dag styres denne samtalen for en stor del av journaliststandens medlemmer, som antas å ha de fremste faglige forutsetninger. Men dette kan altså fort endre seg hvis ikke journalistene gjør noe med seg selv og sitt fag.

To begreper som særlig peker ut hvor utfordringene for journalistikken i dag ligger, er relativt nylig satt i omløp i den faglige debatt: Samfunnsoppdraget og Journalismen.

Samfunnsoppdraget

Samfunnsoppdraget er en vri på den gamle diskusjonen om pressen som den fjerde statsmakt. Når et slikt nytt begrep bringes inn i yrkesdebatten av journalistene selv (slik det for eksempel skjedde på Norsk Journalistlags landsmøte i 1999), er dette et uttrykk for at stadig større deler av pressen definerer seg over i en annen samfunnssfære og hengir seg til andre oppgaver enn å være verdige og ansvarlige representanter for den fjerde statsmakt. Mer eller mindre bevisst har journalistene i disse mediene gått over i underholdningsindustrien. De kaller seg fortsatt journalister, men deres lesere/lyttere/seere opplever og vet at de ikke lenger er det.

Journalistene som rammes av denne kritikken har glemt at de ikke først og fremst skal tekke eller forlyste. Men det er dette alle deres faglige bestrebelser nå har som mål. Pressen og journalisten skal (som den fjerde statsmakt) sørge for at vi alle lever i et best mulig samfunnsmessig felleskap. Det er dette som er deres samfunnsoppdrag. Faget har gjennom de siste hundre år utviklet en del arbeidsoppdrag og -metoder som både journalister og og folk flest oppfatter som en vesentlig del av samfunnet som institusjon.

Samfunnsoppdraget i år 2000 er innskjerpet. Vi er på vei over til «den globale landsby», hvor massemediene får enda større instrumentell betydning, ifølge filosofer og medievitere.

Medieakademikerne bygger sine betraktninger rundt den «kommunikative grunnmodell». Som journalist selv, med faget så å si klistret til kropp og sjel, har jeg lett for å avskrive slike teorier og deres teoretikere.

For meg er det lett å se hvor livsfjernt de ytrer seg i litteratur og på seminarer. Deres omgang med ord som «journalist» og «journalistikk» tilhører en annen verden enn den virkelighet jeg kjenner. Det ser også ut til at teorilitteraturen tar journalistikk og journalister som noe nærmest naturgitt, at det er en evig bestanddel i den kommunikative grunnmodell. Der tar de feil. Mange av dem ser ut til å ha glemt at journalistfaget bare er noen få generasjoner gammelt.

Teoretikerne snakker og skriver ikke om journalistikk og presse slik dens representanter opplever den i virkelighetens verden. Det er institusjonen, slik den opptrer i deres samfunnsviterske formler, som omtales. Medieakademikernes verden er den ideelle, de bryr seg egentlig bare om de mer fundamentale, samfunnsmessige konsekvenser av arbeidet mitt. Journalistikkens ideelle bidrag er de tidligere nevnte to: Fornuft og ærlighet. Hvis massemediene mangler disse to elementene, faller den kommunikative grunnmodell sammen, og samfunnet med den.

For teoretikerne er massemediene og pressen som samfunnsbærende institusjon det egentlige tema. Vi kan legge pressens og journalistikkens stadig hulere fagprat til side og dukke dypere ned. Ved nærmere undersøkelse må jeg konstatere: Journalistfagets idealer er så godt som borte i massemediene!

NESTE SIDE – FORRIGE SIDE - INNHOLD