©
Per Helge Berrefjord
Forlaget
Fritt og vilt
Inntil 10 sider kan
skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer
enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse
vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru
Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no
OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.
DIALOG:
Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 2 del 2",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.
IKKE
sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no
JOURNALISTIKK
|
Devaluering
Avgjørende for journalistikkens skjebne blir journalistenes egen faglige utvikling, selvforståelse og yrkesetikk. Det er jo dette som er journalistikk. Utviklingen kan «gå av seg selv» – eller styres mer bevisst via faglige organisasjoner og fora. Uansett vil prosessen bli drevet fram av endringene i samfunnet som helhet, teknologiske og andre.
De nye mediene, med sitt mylder av nye distribusjons- og presentasjonsformene, som særlig internettet peker fram mot, vil slå kraftig ut som endringsfaktorer. Denne påvirkning skal vi komme tilbake til. Selv tror jeg det er minst like avgjørende hvordan folk flest ser på den sektor som kaller seg pressen. Derfor handler dette kapitlet om journalistikken slik den utøves og oppfattes av folk flest ved tusenårsskiftet. Blant «folk flest» regnes også journalistene. De kan ofte være de skarpeste og mest meningsberettigede av dagens kritikere.
Hovedproblemet er journalistikkens og pressens fremskredne devaluering i publikums bevissthet. Som jeg var inne på i innledningskapitlet: Poenget er fortsatt å bli regnet som journalister av et publikum –og dermed ha et publikum. Dette bør skje før ordet «journalist» har endret betydning. Hos lesere, lyttere og seere står det i fare for å bli synonymt med «blodsuger». Den mer og mer åpne og hensynsløse misbruk av enkeltmenneskers skjebne i journalistikkens navn blir lagt merke til.
De avisskadde og de medietrette
Antallet presseofre og «avisskadde» stiger. Mange av dem er rammet av «blindgjengere og streifskudd». Andre av massivt skyts i en situasjon som senere viste seg å være spurvejakt med kanon. Journalisten, som der og da bevisst undertrykte sin skepsis og lot være å undersøke saken nærmere, oppdaget ikke sammenhengen og sin egen rolle i det hele før etter deadline. Et oppslag må jo døgnet ha, og kanon må det være. Personforfølgende bøllejournalistikk har også i Norge vært medvirkende årsak til selvmord. Publikum på sin side får kjennskap til stadig flere presseofre, og det bidrar til devalueringen.
Det gjør også den voksende skare «medietrette» mennesker. De har simpelthen skrudd av. De opplever at «de store mediene» stjeler det eksistensielt mest kostbare de eier – tid.
Om dette rengjøringsarbeidet innenfor journalistikkens vegger ikke føles så viktig for pressens egne folk, der de til daglig er opptatt med seg og sitt og pengene, så har det avgjørende betydning for selve samfunnsprosjektet. Det har vi mange forfatteres ord for.
Journalistikkens utvekster
Dagbladets bruk av fotoet av en prostituert, i lærdress og med pisk – hentet fra en kontaktannonse i et pornoblad, sammen med annonseteksten(! ) – i førstesideoppslaget da kvinnen var drept, var for noen år siden (fredag 6. januar 1995) det maksimale etiske overtramp det er mulig å tenke seg: Med fullt navn under faksimilen i fire farger. Og ikke et hvilket som helst navn. Bare ni personer i Oslo-katalogen har samme etternavn. Jeg mener å huske at det offisielle Dagbladet fort innrømmet at dette var for grovt. Men jeg kan ikke huske at noen i staben sluttet i protest. I pressen som helhet trodde vel de fleste at noe slikt aldri ville komme på trykk en gang til, i alle fall ikke i en seriøs, norsk avis underlagt redaktørplakaten. Hva tror vi nå?