© Per Helge Berrefjord
Forlaget Fritt og vilt

Inntil 10 sider kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru

Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no

OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.

Bokbestilling

DIALOG: Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 2 del 16",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.

IKKE sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no

Romanens død

En form som ligger journalistikken nær er romanformen. Utviklingsmessig dreier det seg om bror og søster. Begge hadde sin vugge i avisens spalter. Romanen er allerede steindød i sin opprinnelige form – avisføljetongen. I dag er romanen enten talerør for ubegripelige, privatfilosofiske finurligheter – eller det er triviallitteratur.

Det siste er det fortsatt penger i å produsere. Men for den offentlige samtale er den uten betydning, og derfor i prinsippet død. Mellom bokens permer lukter triviallitteraturen nå bare hva forfatterne klarer å dikte fram av kjønn og kjønnserstatninger. Bortsett fra triviallitteraturens massasje av velstandsmenneskers sjels- og kjønnsliv: Det kommer ikke flere bidrag fra romanen til samfunnets store dannelsesprosjekt.

Journalistikken viste seg å ha en mye friere og mer medieuavhengig form enn skjønnlitteraturen. Intens jobbing med form er følgelig et markant trekk ved moderne journalistikk. Ikke alle driver med det til daglig. Men vi skal ikke bla så mange årganger bakover før vi ser det. De formale kreftene og talentene bak journalistikken hentes fra flere «formfamilier»: språk, bilder, musikk, dans. Det handler blant annet om formuleringsevne og rytmesans. Å være dokumentert talentfull på alle disse feltene er likevel ikke avgjørende for en journalist. Å være i besittelse av et lysende talent kan tvert imot bli en formidabel snublesten. Det viktigste, som ikke kan unnværes, er undringen og viljen til å formidle.

Journalister lærer raskt å beherske de formale krav. Det er tradisjon i faget for å hive medarbeidere ut på dypt vann fra første dag. Det blir garantert tøffe tak i starten. Å være ung er en fordel. Da er energi og fleksibilitet på topp, og man glir raskt inn i det redaksjonelle mønster. Faren ligger naturligvis i at man senere kan få vansker med å tilpasse seg nye formale krav.

Men journalister må hele tiden holde øye med utviklingen og være sultne på å forsøke nye former. Dette er ikke et fag for sedate. Rastløshet er en av nissene som følger med på lasset etter innkjøringsfasen. Langt fra all sjelelig ballast faget bringer med seg er helsefremmende.

«Hva så?» – når det gjelder formen det journalistiske budskap skal formidles i, i tidene som kommer?

Vi må tenke over hvor mye ressurskrevende undersøkende arbeid et «Hva så»-spørsmål i dag kan avstedkomme før en historie kan fortelles. Og samtidig: Selve formidlingen av resultatet kan gjerne skje på tilfredsstillende måte i en setning. Slike nyheter får vi for eksempel hver dag servert i tekst-TV.

Bak en enkel, ekte nyhet kan det ligge tonnevis med undersøkelser. Spørsmålet blir hvordan massemediene i det nettbaserte toveismediet skal klare det.

Skjønnlitteraturens utdifferensiering
– det vil si død

En «månedens forfatter», amerikaneren Tristan Egolf, slik en av våre bokklubber mener han bør presenteres for det romanlesende publikum. Til høyre, et portrett trolig fra en tidlig fase i karrieren. Under, etter at markedsføringsideologien, reklamebyrå, stylist og studiofotograf har fått gjøre sitt med produktet (Dagens Bøker 8/2000).

Bokklubbenes oppblomstring kom på samme tid som lokalavisene rundt om i landet sluttet å trykke romanener i føljetong. Det var ikke mange som protesterte når samme roman – med ny tittel – ble trykt på nytt etter en del år. Derimot var det mang en leser, spesielt blant den eldre garde, som følte seg dumpet da føljetongen ble borte fra avisene. Og bokbransjen så sitt snitt.

Bokklubbenes påkostede pleie av sitt aldrende kjernepublikum truer nå pressen fra en annen kant. Sitat fra et innlegg TV-vert og tidligere forbrukerprogramredaktør Arve Juritzen hadde i Journalisten 5. mai 2000:

«Hvem kan jeg stole på? Anne Grosvold som kulturjournalist i NRK eller Anne Grosvold som bokpusher for Bokklubben Nye Bøker? ... Ansiktet i reklametrykksaken er jo det samme som i NRKs kulturprogram?»

Juritzen henter fram sitater som ikke levner tvil om den markeds(for)førende hensikt bak både Anne Grosvolds og en annen NRK-journalists bidrag til samme blad, og undrer til slutt: «Kanskje har jeg misforstått. Er det bokselger jeg er?»

En ting er i alle fall sikkert i bokklubbkommersialismens kjølvann:

Ord blir fattige!

NESTE SIDE – FORRIGE SIDE - INNHOLD