© Per Helge Berrefjord
Forlaget Fritt og vilt

Inntil 10 sider kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru

Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no

OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.

Bokbestilling

DIALOG: Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 2 del 15",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.

IKKE sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no

Spesialiseringen

Evnen til å lytte, og evnen til å undre seg, kan være et personlig talent. Men det er også egenskaper man kan bli nødt til å tilegne seg dersom oppgavene man blir satt til å løse, krever det. Jo før i livet, dess bedre og enklere.

60- og 70-tallets journalistikk var en slik skole. Typisk for samfunnet rundt oss da – som det var journalistikkens oppgave å fortelle om – var den raske utviklingen av høyt spesialiserte og etter hvert faglig isolerte sektorer. De var ikke bare isolert av sitt eget fagspråk, men også av spesialiseringens mulighet til å opprette egne «kongedømmer». I alle fall i begynnelsen var mennene i flertall blant de maktbevisste lederne som ordnet og styrte på hvert sitt felt. Det ble vanskeligere og vanskeligere, og mer og mer tidkrevende, for pressen å trenge inn på disse områdene.

Undring, fantasi og den typen spørsmål som gutten stilte om keiseren uten klær, ble nødvendige arbeidsverktøy. Og dette ble faktisk respektert av omverdenen. Det var alltid nok av opplyste borgere som skjønte og verdsatte vårt samfunnsoppdrag såpass et det ga næring til fagets voksende selvbevissthet.

Noen må ta bryet med å gjøre seg dumme – det vil si avsløre sin egen uvitenhet – om vi skal overleve som samfunn. Undringen blir viktigere enn kunnskapen i seg selv for journalisten, som skal oppdage og formidle nyheter og utviklingstrekk som skjuler seg bak sektorgjerdene. Når historien er fortalt, er den kanskje ikke så interessant lenger. Journalisten kan ikke, som så mange andre andre fagfolk, leve av å fortelle den samme historien om og om igjen. De kunnskapene som tilfaller journalisten har kun varig verdi i et Hva så?-perspektiv.

For denne bokens tema – Internettet og journalistikken – er likevel en annen side av faget mer spennende enn hva som skjer med den journalistiske sjel. Hvis vi forutsetter at faget beholder sin sjel, og sin posisjon som viktigste formidlende og fornuftsskapende element i massemediene, er det et annet sett av faglige ferdigheter som det må jobbes intenst med: Formidlingens form.

Noe som ikke er så tydelig for folk utenfor de skapende yrker, er at formen man blir henvist til å formidle i, varierer veldig. I journalistikken kan den kreve svært ulike ferdigheter, og flere av disse er koblet til ulike former for talent. Form er ikke noe evigvarende. For den skapende person er form det samme som liv, og derfor fungerer den ikke lenger når den fryser fast og blir en uforanderlig, statisk formel. Form har ikke evig liv. «Formens død» er gradvis og relativ. Men ser vi det i et langt tidsperspektiv, er det tydelig: Den formen som en gang fungerte, og som var levebrød for tusener, er død og begravet.

NESTE SIDE – FORRIGE SIDE - INNHOLD