|
©
Per Helge Berrefjord Inntil 10 sider kan
skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer
enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse
vil bli tilsendt når. Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris. DIALOG:
Ved innspill IKKE
sendt vedlegg,
|
Meddelelsen Selv da redaktøren skrev, satte og utga hele avisa alene, var han et team i seg selv. Han var et énmannsorkester, som etter hvert kunne mønstre skriveføre solister ved sin side. Han gjorde sine kunster i tråd med hva samfunnet ventet seg av presseinstitusjonen den gang. I spaltene finner vi den høytidelige meddelelsesjournalistikk, flammende retorikk fra store, sosiale og politiske begivenheter, kriger og revolusjoner, blomstrende beretninger fra en verden med underlige og eksotiske folkeslag på svært fjerne breddegrader.
Presseintitusjonens oppdrag har ikke endret seg fra forrige århundre til i dag. Det har derimot den kunnskapsmassen de fleste av oss besitter, og dermed kriteriene for fornuftig tenkning og handlemåte. Typisk for dagens journalister er at de inngår i meget omfattende redaksjonelle team. Likevel blir det stadig mindre god journalstikk.
Vi har fått et apeberg av journalister og fotografer rundt en rad med forutsigbare og repetitive begivenheter. Bak disse fagets fotsoldater sitter redaksjonenes produksjonsfolk, deskere og kusker i ulike ledd og nivåer. Det de driver med er søvngjengeri. Av og til glimter det i journalistisk kreativitet. Men resultatet blir ofte en ufrivillig parodi som bekrefter folks syn på pressefolk som en latterlig gjeng. Eller det kan skjære ut i grotesk retning når de etiske varsellys skrus av i jakten på sensasjonelle oppslag.
Vi må huske at de fleste nyhetssaker som pressen i dag flokker seg om, i realiteten er ferdig regisserte begivenheter som det skjuler seg lite bak. Det er bare det vi får se punktum. Journalistenes stedfortredende funksjon, som din utpekte iakttager, er blitt overflødig bortsett fra når de opptrer i rollen som kamera- og mikrofonbærere.
Er de da ikke mest irriterende i veien både for hverandre og tilskuerne? Ville det ikke være best med bare ett kamera? Prinser og prinsesser forlover og gifter seg, langrennsløpere sklir eller faller over mål, riktignok i stadig mer glorete skidresser, og de myrdedes familier sørger akkurat som før. Utviklingen ligger i at kameraene og spørsmålene blir mer og mer nærgående. Og at også eierne av begivenhetene tenker eller tilbys penger. Massemediene kjøper eneretten til å overvære og formidle hva det skal være, bare det er egnet til å tiltrekke seg massenes oppmerksomhet.
Det nye ved journalistikken, da den var ny, var disse mennene som sprang rundt og lyttet, refererte og stilte spørsmål. Ofte bare for at kildene skulle få hjelp til å fortelle en fullstendig historie. Teknikk og oppførsel i felten har det skjedd lite med, om vi justerer for endringene i takt og tone. Journalistene og spørsmålene er utenfra sett de samme. |
NESTE SIDE Henvisninger på denne side: |