© Per Helge Berrefjord
Forlaget Fritt og vilt

Inntil 10 sider kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru

Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no

OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.

Bokbestilling

DIALOG: Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 2 del 10",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.

IKKE sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no

De nye eierne

Adspredelser trenger vi dog. Det er like legitimt for pressen å bidra til dem som for andre: Brød og sirkus, «küche und kirche» osv. Trolig er det andre faktorer enn de som ligger innenfor journalistikken selv, som har ført oss inn i journalismen. Tar vi kritikken mot journalsimen fatt som journalister, må vi se nærmere på de senere utviklingstrekk i mediebedriftene. Her kan det være minst like interessant å analysere utgiverne – eierne av virksomhetene – som å granske seg selv.

Blant utgiverne har det skjedd en mentalitetsendring. For en stor del er de faktisk borte, det vil si skiftet ut. Helt vanlige spekulanter og forretningsdrivende har i de siste par tiår strømmet til «informasjons- og medietidsalderens» bedrifter og produkter. Nå ser utgiverne mediene mer og mer som de varer de (også) er. Produktene betraktes som et hvilket som helst annet tilbud i butikken. Formål og formler er dermed enklere enn for den gamle typen presse, slik den i tidligere tider så på seg selv som den fjerde statsmakt. Nå gjelder det kun, med minst mulig innsats av økonomisk/menneskelig kapital, å gjøre inntektene størst mulig. Om det er brus, tannpasta, en avis eller en TV-kanal – for utgiverne er det ett fett.

Da oppkjøpsbølgen startet på 70-tallet, var de nye eierne svært høytidelige i sine løfter om å respektere den redaksjonelle frihet og å være seg sitt samfunnsansvar bevisst. I dag uttaler de samme menneskene uten blygsel at det eneste som teller er overskudd. Konkurransen er flyttet fra spaltene til den kapitalkrevende eier-arena. Der heter spillet «kongen på haugen». Noen redaksjon har disse eierne knapt bruk for, når de først har vunnet i sitt kapitalistiske spill og er alene på haugen. Vi lever i en tid der det blir mer og mer vanlig at vinneren tar alt. I sine annonsørbetalte mediekanaler – inklusive dagspressens aviser – legger de opp en «stoffmix» som er akkurat nok, eller «riktig», for å holde folks oppmerksomhet fangen.

Journaliststanden har gitt det nye presseregimet betegnelsen «profesjonelle eiere». Det låter som en honnør, men her finnes undertoner. De gamle eierne kunne nok ofte være uproffe når de rett som det var reagerte på det som «kom på trykk» og ville blande seg inn i redaksjonelle vurderinger. Rendyrket økonomisk grådige var de derimot sjelden. De også la, i alle fall verbalt, stor vekt på sin samfunnsoppgave.

For journalistikkens del, så lenge den har sjel og egenverd, vil den ene eller andre type eiere være et praktisk spørsmål, en daglig mer eller mindre krevende kamp og balansegang rundt desken. Gradvis har eiermentaliteten endret seg, og journalistikkens balansekunster med dette. Profesjonelle eiere kan i dag bli for profesjonelle, på samme måte som det gamle regimet kunne bli for opphengt i hva som skulle eller ikke skulle skrives.

Avisene og det frie ord

Aftenposten 3. februar 1979.
Hans H. Riddervold døde i 1986 og ble i sine siste år en outsider blant de stadig mer kommersielt tenkende avisledere. En fremsynt, men litt naiv uttalelse, må vi vel kunne si at dette var. Den er tidstypisk, i den forstand at også Orklas avisoppkjøpende talsmenn den gang måtte holde seg innenfor en slik politisk-kulturell ramme.

Avis- og bladledere blir USA-inspirert

I dag betrakter Orkla sine dagsaviser som en hvilken som helst pøsebod (man har skaffet seg for å tjene penger). I løpet av de vel 20 årene siden slutten av 70-tallet har norske aviseiere og deres tjenestemenn nærmet seg tenkesettet til sine forbilder i USA i en særdeles betenkelig grad.
Ikke så overraskende, siden reisekåte og lærevillige avis- og bladledere rett som det er taues «over dammen» i flokk og følge, så også i år:

Dagspressen nr. 9 - 2000 bringer på side 15 årets klassebilde av redaktører på STUP-reise i USA. «De 13 [mannlige] deltagerne har i løpet av tre uker ... besøkt en rekke avisredaksjoner, TV-stasjoner, nettutgaver og bedrifter, og fått et spenende innblikk i det som må kalles en rivende utvikling på mediefronten.»

Men hva fikk de med seg av det deprimerende innsyn i USA-pressen som serveres på http://www.fair.org ?

NESTE SIDE – FORRIGE SIDE - INNHOLD

• Hjem igjen til pølseboden: Reiseglade avis- og bladledere på inspirasjonsturer til USA
  
  
• http://www.fair.org