© Per Helge Berrefjord
Forlaget Fritt og vilt

Inntil 10 sider kan skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru

Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no

OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.

Bokbestilling

DIALOG: Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 2 del 1",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.

IKKE sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no

I 1997 kastet Norsk Journalistlag ut et hundretalls gamle medlemmer fordi de tilhørte andre arbeidsgivere enn de som bekjenner seg til redaktørplakaten. Deres faglige fartstid er knapt til å skjelne fra hvilken som helst journalists, men deres redaksjonelle ferdigheter blir brukt i en eller annen særlig hensikt. Ironisk er det at Journalistlaget dermed kvittet seg med de av sine kolleger som i dag – ideelt sett – holder den fjerde statsmakts fanesaker høyest, nemlig de offentlig ansatte informasjonsfolk.

Når vi om en del år lever i det nettbaserte informasjonssamfunn, og får øynene opp for «den femte statsmakt», da er redaktørenes og journalistenes faner fra den fjerde statsmakts epoke kanskje bare noen usle, tørre filler som henger på trærne i en gjengrodd og lite besøkt minnepark. Journalistene selv er for en stor del uorganiserte og underbetalte, og tjener til livets opphold hos spekulative foretak med én ting for øye: penger og profitt. Redaktørene er pengemaskiner på høy gasje, så lenge de skaper profitt. Journalistene leverer sine bidrag via et lurvete frilans- og kontraktørmarked. Men deres bidrag utgjør bare en mindre del av medieinnholdet, som nå i stor utstrekning settes sammen av redaksjonsroboter som henter påfyll fra andre kilder enn journalistikken.

Redaktørplakaten ble ennå i noen år brukt til å forsvare de stadig grovere presseetiske overtramp i profittens tjeneste. Men synonymiseringen med Trykkefrihet og Det frie ord låt hulere og hulere. Til slutt våget Stortinget seg ut på banen med noen ordentlige, radikale lover. Pressen forsøkte med alle midler å forsvare privilegiene sine, men demagogien rundt de foreldede honnørord ble avvist. Politikerne avviste sågar å stille opp i Kanossagang på TV6 og alle de andre bråkete diskusjonsprogrammene med journalistikkens verste kranglefanter i fokus. En ny informasjonslov ble vedatt i 2007. Den fjerde statsmakt hadde utspilt sin rolle.

I den nye loven er forslitte fraser som «trykkefrihet» og «det frie ord» konsekvent luket ut. Ytringsfrihet, fornuft og ærlighet er blant de sentrale begreper i en tekst som definerer det moderne samfunns kriterier for sannhet, anvendt på meddelelsene i det offentlige rom.

Hensikten er ikke å sensurere. Hvem som helst kan legge fra seg hva som helst på internett. Hensikten er å ha klare kriterier og verktøy som folk kan ha tillit til, som skiller klinten fra hveten i mediesamfunnet. For eksempel skille hva som blir lagt ut i underholdende og kommersiell hensikt fra ekte vare; genuint nyttige bidrag i en kontinuerlig utvikling av samfunnets kunnskapsbase.

Åpenhet og fri flyt av informasjon fra de politisk viktige institusjoner, til beste for den meningsdannende prosess via den femte statsmakt, blir nå garantert gjennom den nye lovens beskyttelse av informatørenes faglige integritet, og påbudet om at enhver offentlig og privat institusjon skal ha denne typen medarbeidere. Faktisk kan vi si at denne ordningen, gjennom en del stortingsbehandlede dokumenter, for det offentliges vedkommende til en viss grad allerede er på plass i år 2000!

Med andre ord: I dag er medieheltene – slik vi ser dem på film og i fjernsyn – journalister. I morgen er det den heltemodige informatør som holder dørene åpne for folk flest til maktens sentre. De sender ut informasjon i riktig øyeblikk – sett i lys av hvordan den femte statsmakt; det nettbaserte virtuelle offentlige rom, fungerer.

NESTE SIDE – FORRIGE SIDE - INNHOLD