©
Per Helge Berrefjord
Forlaget
Fritt og vilt
Inntil 10 sider kan
skrives ut i ett eksemplar til eget bruk. Utskriving/nedlasting av mer
enn 10 sider til eget bruk er å betrakte som shareware; tillatelse
vil bli tilsendt når.
kr. 200 er innbetalt til
giro 1640 20 08087,
Per Helge Berrefjord
Grønsundåsen 55
N-1394 Nesbru
Ved ønske om videredistribusjon, kopiering, linking etc. vennligst klarer denne bruken med berrefjord@vitex.no
OBS: Forlaget selger klassesett av boken til redusert pris.
DIALOG:
Ved innspill
til innholdet på denne
side vennligst oppgi
"kapittel 1 del 9",
og siter den delen
av teksten du har
tilføyelser til.
IKKE
sendt vedlegg,
Legg all tekst i
meldingsfeltet og
"mail" til:
femte@vitex.no
OVERBLIKK
|
Surfende subkultur
Også som ferske, surfende abonnenter opplever vi en rus i møtet med informasjonskaskadene på nettet. Men hvis man ikke tilhører meget bestemte miljøer, der dataskjermen nærmest er en del av påkledningen, fortar også denne interessen seg etter noen uker. Som de vitebegjærlige mediekonsumenter journalister er, oppdager vi fort hvor mye lengre tid det er mellom «drammene» her enn i en godt redigert avis. Som lesere selv får vi en ny kjærlighet til de gamle medienes fortrinn, særlig hvis de er redaksjonelle kvalitetsprodukter – som det imidlertid blir færre og færre av, viser det seg – når vi flykter «hjem igjen» til bladkioskene, radioen og TV-kroken.
Så lenge antallet nettabonnenter er i kraftig vekst, kan de store skarer med ferske omstreifere lett gi et feilaktig inntrykk av hvor viktig den enkelte «nettblekke» er. Mye overdimensjonert og/eller feiltolket statistikk ble servert av disse i starten. Nå bør det være klart at en «hit» – det at noen har hentet ned forsiden og sett på den – ikke kan sidestilles med noe annet enn et avstandsblikk på bladene i hyllene hos Narvesen.
De samme faglige instinkter som lokker en journalist til dette mediet, vil raskt avdekke at et stort offentlig, innholdsbasert fellesrom ikke er å finne på internettet. Her rår nettkulturens eget «språk» til fortrengsel for dem som måtte prøve seg med noe annerledes. Hva enten stoffet formidles via nettsteder, diskusjonsgrupper eller e-postlister, er formen som fungerer gjerne av typen «privat prat». Ikke så rart, siden mediets nærmeste slektning er telefonen.
I en normalt fungerende nyhetsredaksjon finnes det effektive filtre for prate- og privat-stoffet, nå for tiden med unntak av stoff som faller innenfor kjendiskategorien. Når det gjelder den gode vinkling og form i nettstedene, kan det ta lang tid å innarbeide en faglig reflektert journalistisk kultur, og skape større, innholdsbaserte offentlige fellesrom.
«Krysspublisering» av journalistisk produksjon fra andre medier og nettaviser drevet over samme journalistiske mal som trykte publikasjoner – eller radio – er vel og bra. Men det handler mest om betjening av publikumsnisjer og arkivering i elektronisk form. Det kan være kjekt for den selvstendig tenkende og søkende del av publikum, men kanskje mindre greit i lengden å arbeide med for den enkelte journalist. Slik stoffet presenteres i dag malert redaksjonene seg nedover en trapp, med en maling som aldri tørker.
Alt som er anført ovenfor til tross: Flere typer nettsteder er allerede oppe i knestående som publikasjoner, og absolutt «liv laga». Det kan være at «krysspubliseringen» ikke koster så mye, at målgruppen på nettet er stor nok eller at tjenesten faktisk har funnet et brukbart format sett i forhold til innholdet. Enkelte såkalte målgrupper har heller ingen motvilje mot å fly opp og ned trapper med våt maling på trinnene. Frustrasjonen blant medarbeiderne med journalistbakgrunn er likevel stor.
NESTE SIDE
FORRIGE SIDE
INNHOLD
Henvisninger
på
denne side: