Å legge seg ut med den norske journalistens selvbilde er en
øvelse mange har gjort før meg. Responsen i fagbladet
vårt Journalisten, er ikke mer enn man kan vente seg.
Journalisten fikk «Den femte statsmakt» tilsendt for anmeldelse
før sommerferien. 22. september kommer så omsider en omtale,
i form av et kort leserinnlegg på side 4. (Det er ikke lagt ut
på Journalistens nettsted).
Innsenderen Sigvart Østrem er blant annet uenig i min behandling
av den omseggripende spaltismen. I samme utgave har Journalisten tre
tabloidsider om sjangeren. Så har redaksjonen kanskje tittet i
«Den femte statsmakt» likevel?
På denne nettsiden kommer den dialogen som måtte ustpille
seg i kjølvannet av det jeg velger å karakterisere som
«Journalistens ømme tær», slik de lar seg betrakte
i Journalisten 22/9/00.
For den som vil lese selv: Her er kapitteloversikten
hvor du kan gå inn i stoffet.
Innspill, synspunkter og kommentarer bes sendt som e-post til femte@vitex.no.
Spaltismen
I Østrems anmerkninger ser vi et dagligdags retorisk knep
i bruk. Beskrevet med en liten vri i Dagens Næringsliv i går
(side 10):
«Det er en velkjent sport i pressen at aktører forsøker
å dementere ting som ikke er skrevet, for å svekke avisers
troverdiget.»
Her dreier det seg altså om min troverdighet. Å fortelle
forfatter og lesere hva som heller skulle ha vært skrevet i boken,
uten at man tar ordentlig for seg det som faktisk står der, er
desverre alt for vanlig fra bokanmelderes side.
Det er ikke HVA disse spaltistkolleger skriver som er mitt poeng. De
kan skrive akkurat hva de vil for meg, og ofte (det vil si noen av dem)
leser jeg med utbytte. Problemet melder seg i og med at de er blitt
så MANGE. Det er redaktørenes bruk av denne måte
å fylle opp spaltene på, til fortrengsel for mer kostbare
journalistiske disipliner, som er skadelig for den fjerde statsmakts
omdømme på lengre sikt.
Den femte statsmakt går ikke i dybden på hva spaltismen
representerer i pressen som helhet.Det gjør heller ikke de tre
sidene i Journalisten. Skal vi gjøre det blir vi nødt
til å se kritisk på egeoene som publiserer sine dagbøker
på denne måten, analysere hva de bringer til torgs fra dag
til dag, og se dette i sammenheng med det øvrige stoffet. Hva
slags form for presse blir dette egentlig? De klokeste innen sjangeren
vil trolig være de første til å innrømme at
det kan bli for mye av det gode.