DEN FEMTE STATSMAKT


Forlaget Fritt og vilt


Ved kopiering til flere enn deg selv, linking, videredistribusjon etc. ber jeg deg sende en mail med en orientering om denne bruken til
berrefjord@frittogvilt.no

Ved enhver bruk av innhold på denne siden:
1) oppgi sidens URL og
2) følg retningslinjene for videre publisering slik disse er beskrevet i
kopirett-betingelsene
(Copyleft på engelsk).

 

 

Journalisten

Troverdighetens marked

Om journalistikk, journalismen og «parnasset»

5. mars 2002.
Oppfølger til essay om dagspressens kronikkstoff

Fredrik Skavlan gikk i VG 23. februar i rette med noe som ble skrevet om ham i tidsskriftet Samtiden, i en artikkel av historiker og Fritt Ord-stipendiat Jon Hustad. Skavlan dokumenterer at Hustad har fantasert sin TV-virkelighet. Kontroversen illustrerer forholdet mellom tre beslektede, men likevel vesensforskjellige faglige kulturer, nærmere bestemt deres ulike metoder for å skaffe seg troverdighet. De tre er:

  1. Journalistikken ­ et redelig fag på vei ut.
  2. «Parnasset» ­ en svulstig akademisk subkultur, representert ved Samtiden.
  3. Journalismen ­ en ensporet nyhetsindustri på vei inn, representert ved nyhetsmedienes oppfølging av innholdet i siste utgave av Samtiden.

Vi har flere illustrerende fagkulturelle kollisjoner av samme type i relativt friskt minne. For eksempel:

  • Medieforskeres (det vil si parnassets) «analyse» av nyheter i TV, nettopp utgitt i bokform. Konklusjonene har fått medieoppslag signert journalister.
  • Sigurd Allerns kritikk av politiske journalisters bruk av såkalt anonyme kilder. Kunne knapt tas alvorlig.

Generelt kan vi konstatere at når medieforskerne i dag rykker ut i offentligheten med kritikk av dagens presse, så er det journalistene og journalistikken som får det glatte lag. Vi har endog en doktorgrad i vente der vi skal bli fortalt «at den journalistiske tenkemåten har blitt et formtyrrani».

Det ikke engang doktorgradsstipendiat og høyskolelektor Tom Arne Trippestad tar seg bryet med å nyansere, når han selv er i dette formtyrraniets makt, er at det ikke er journalistikken han mener, men journalismen. Hva er så forskjellene her?

Journalistikken

Det er snakket om «anonyme kilder» som skaper Allern-komikk i journalisters øyne, og forvirring hos publikum. Det handler ikke om å referere folk med finlandshette. For en vel innkjørt journalist er dette med å oppgi kilde basert på skjønn, og ikke minst en etikk som i våre dager synes avtagende. Man skal beskytte i og for seg velmenende sannhetsvitner mot seg selv.

Hvorfor er kildeangivelse et enten-eller for journalistene? Journalister er øyenvitner. De har vært der personlig. De har gjort undersøkelser på egen hånd. De trenger ikke oppgi kilder. Men de gjør det selvsagt hver gang det har betydning for selve historien, om ikke andre hensyn taler imot. Journalistene er her for å ta det som fortelles «på sin kappe». Bare én spektakulær glipp, og troverdigheten er ødelagt. Mindre feil er til å leve med. De kan korrigeres i neste utgave uten vesentlig tap av ære.

Parnasset

Det er parnasset Skavlan tar i skole, på vegne av journalistikken. Hva er så «parnasset»? Ordet var populært blant 60/70-tallets studentaktivister. Da var det et skjellsord, rettet mot det akademiske livs nedstøvede professorvelde. I dag sitter disse aktivistene på «parnasset» selv. Derfra styrer de en betydelig del av norsk offentlighet. Budsjettene deres er på milliarder, mye av det til publikasjoner. Sier de noe av betydning? Har de troverdighet?

En journalists troverdighet handler om mer enn sannhet. Vel så mye handler den om relevans og nyhetsverdi. Folk må gidde å høre. Plattheter og dumskap er dømt til undergang. Her et eksempel fra parnasset:

En av de mest framtredende på parnasset er professor Helge Rønning ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK), Universitetet i Oslo. Han er også styreleder i pengebingen Kopinor. Forlagslobbyens statlige tilskuddsordninger, nå også med tilsig fra Fritt Ord-fondet, er også et nettverk der Rønning er sentral aktør og makthaver.

For noen dager siden lanserte han sin nye bok i NRK P2. Vi fikk såvidt vite at det var to forfattere til, men ikke navnene på dem. Professorer er fæle sånn. Boken bygger på en rapport fra et forskningsprosjekt. Lederen for prosjektet er professor Ragnar Waldahl. I tillegg til ham og Rønning har førsteamanuensis Michael Bruun Andersen og vit.ass. Lars Nermoen, alle ved IMK, medvirket i prosjektet, som har kostet Rådet for anvendt medieforskning 286.000 kroner. Vit.ass Nermoen fikk ikke navnet sitt på omslaget til boka.

Det er fint at noen setter seg ned og ser på TV med et forskende blikk. Jeg tipper det er Nermoen som har hatt de lengste øktene. Men resultatet lukter ikke akkurat av doktorgrader ­ snarere av ungdomsskolestil. Viktigste konklusjon: «Det er blitt flere timer med nyheter i TV enn det var før!»

Helge Rønning var nøye med å understreke betydningen av denne oppdagelsen da han uttalte seg til P2. Hvis stemmeleiet kan formidle utropstegn, var det omtrent fem stykker. Denne vitenskapelige konklusjonen minner mest om Arve Opsahls: «Her i marinen undersøker dem ikke aua lenger, de bare teller'em.»

At parnasset bruker mye penger på å publisere motepreget drøvtygging og plattheter, får så være. Skavlan kaller Samtiden en «pretensiøs publikasjon». En naturlig karakteristikk sett med en journalists blikk. Tidsskriftet er en del av en større subkultur i dagens Norge, en deloffentlighet med egen økonomi, egne suksesskriterier, og fremfor alt egne nettverk for innflytelse.

Journalismen

Problemet for den seriøse samfunnsdebatten er at platthetene gjentas i nyhetsmediene, med fast ansatte journalister som mikrofonstativ. Vi snakker her om saksområder hvor det i høyeste grad er behov for nytenkning og innspill med aktualitet.

«Journalismen» er et stereotypt, forenklet tenkesett i nyhetsmediene. I de mest kommersielle av disse er den ekte journalist i dag like truet av oppsigelser som typografene har vært i ti-femten år nå. Journalismen handler blant annet om krympende fortellerformer, kjendisfokusering og et stadig snevrere utvalg av begivenheter. Det er ikke sjelden å se tusen reportere på ett sted, mens antallet journalister i nyhetsindustrien er på vei ned!

P2-innslaget med Helge Rønning fortalte også: «Undersøkelsen viser ... at utenriksdekningen i NRK er mer grundig og mer informert enn den er i TV2». Opp mot dette fikk utenriksredaktør Tomm Kristiansen i NRK så uttale til slutt: «Vi har fått bestått og det er jeg glad for.»

Bestått? Gad vite med hvilken karakter og i hvilken divisjon man stilte til start.


Verdens Gang legger ikke ut kronikkstoff på nettet. Siden som har de mest kronikklignende innsendte bidrag heter forøvrig «innlegg». Det var her Fredrik Skavlan tok opp hansken 23/2 2002.

Doktorgradsstipendiat og høyskolelektor Tom Arne Trippestad ble intervjuet i P2s Kulturnytt 4. mars 2002.

Tilbake til kronikkessay


© Opphavsretten/Copyright til dette åndsverk tilhører Per Helge Berrefjord og forlaget Fritt og vilt AS.
BRUKEN AV DET ER GRATIS. Det kan kopieres, distribueres og/eller redigeres i henhold til betingelsene som er nedfelt i DSL (Design Science License). Norsk bearbeidelse finner du på http://www.frittogvilt.no/kopirett

Nettstedet «Den femte statsmakt»