Troverdighetens
marked
Om journalistikk,
journalismen og «parnasset»
5. mars
2002.
Oppfølger til essay om dagspressens
kronikkstoff
Fredrik Skavlan gikk i VG 23. februar i rette med
noe som ble skrevet om ham i tidsskriftet Samtiden, i en artikkel av
historiker og Fritt Ord-stipendiat Jon Hustad. Skavlan dokumenterer
at Hustad har fantasert sin TV-virkelighet. Kontroversen illustrerer
forholdet mellom tre beslektede, men likevel vesensforskjellige faglige
kulturer, nærmere bestemt deres ulike metoder for å
skaffe seg troverdighet. De tre er:
- Journalistikken
et redelig fag på vei ut.
- «Parnasset»
en svulstig akademisk subkultur, representert ved Samtiden.
- Journalismen
en ensporet nyhetsindustri på vei inn, representert ved
nyhetsmedienes oppfølging av innholdet i siste utgave av Samtiden.
Vi har flere illustrerende fagkulturelle kollisjoner av samme type
i relativt friskt minne. For eksempel:
- Medieforskeres (det vil si parnassets) «analyse» av
nyheter i TV, nettopp utgitt i bokform. Konklusjonene har fått
medieoppslag signert journalister.
- Sigurd Allerns kritikk av politiske journalisters bruk av såkalt
anonyme kilder. Kunne knapt tas alvorlig.
Generelt kan vi konstatere at når medieforskerne i dag rykker
ut i offentligheten med kritikk av dagens presse, så er det journalistene
og journalistikken som får det glatte lag. Vi har endog en
doktorgrad i vente der vi skal bli fortalt «at den journalistiske
tenkemåten har blitt et formtyrrani».
Det ikke engang doktorgradsstipendiat og høyskolelektor Tom
Arne Trippestad tar seg bryet med å nyansere, når
han selv er i dette formtyrraniets makt, er at det ikke er journalistikken
han mener, men journalismen. Hva er så forskjellene her?
Journalistikken
Det er snakket om «anonyme kilder» som skaper Allern-komikk
i journalisters øyne, og forvirring hos publikum. Det handler
ikke om å referere folk med finlandshette. For en vel innkjørt
journalist er dette med å oppgi kilde basert på skjønn,
og ikke minst en etikk som i våre dager synes avtagende. Man skal
beskytte i og for seg velmenende sannhetsvitner mot seg selv.
Hvorfor er kildeangivelse et enten-eller for journalistene? Journalister
er øyenvitner. De har vært der personlig. De har gjort
undersøkelser på egen hånd. De trenger ikke oppgi
kilder. Men de gjør det selvsagt hver gang det har betydning
for selve historien, om ikke andre hensyn taler imot. Journalistene
er her for å ta det som fortelles «på sin kappe».
Bare én spektakulær glipp, og troverdigheten er ødelagt.
Mindre feil er til å leve med. De kan korrigeres i neste utgave
uten vesentlig tap av ære.
Parnasset
Det er parnasset Skavlan tar i skole, på vegne av journalistikken.
Hva er så «parnasset»? Ordet var populært blant
60/70-tallets studentaktivister. Da var det et skjellsord, rettet mot
det akademiske livs nedstøvede professorvelde. I dag sitter disse
aktivistene på «parnasset» selv. Derfra styrer de en
betydelig del av norsk offentlighet. Budsjettene deres er på milliarder,
mye av det til publikasjoner. Sier de noe av betydning? Har de troverdighet?
En journalists troverdighet handler om mer enn sannhet. Vel så
mye handler den om relevans og nyhetsverdi. Folk må gidde å
høre. Plattheter og dumskap er dømt til undergang. Her
et eksempel fra parnasset:
En av de mest framtredende på parnasset er professor Helge Rønning
ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK), Universitetet i Oslo.
Han er også styreleder i pengebingen Kopinor. Forlagslobbyens
statlige tilskuddsordninger, nå også med tilsig fra Fritt
Ord-fondet, er også et nettverk der Rønning er sentral
aktør og makthaver.
For noen dager siden lanserte han sin nye bok i NRK P2. Vi fikk såvidt
vite at det var to forfattere til, men ikke navnene på dem. Professorer
er fæle sånn. Boken bygger på en rapport fra et forskningsprosjekt.
Lederen for prosjektet er professor Ragnar Waldahl. I tillegg til ham
og Rønning har førsteamanuensis Michael Bruun Andersen
og vit.ass. Lars Nermoen, alle ved IMK, medvirket i prosjektet, som
har kostet Rådet for anvendt medieforskning 286.000 kroner. Vit.ass
Nermoen fikk ikke navnet sitt på omslaget til boka.
Det er fint at noen setter seg ned og ser på TV med et forskende
blikk. Jeg tipper det er Nermoen som har hatt de lengste øktene.
Men resultatet lukter ikke akkurat av doktorgrader snarere av
ungdomsskolestil. Viktigste konklusjon: «Det er blitt flere timer
med nyheter i TV enn det var før!»
Helge Rønning var nøye med å understreke betydningen
av denne oppdagelsen da han uttalte seg til P2. Hvis stemmeleiet kan
formidle utropstegn, var det omtrent fem stykker. Denne vitenskapelige
konklusjonen minner mest om Arve Opsahls: «Her i marinen undersøker
dem ikke aua lenger, de bare teller'em.»
At parnasset bruker mye penger på å publisere motepreget
drøvtygging og plattheter, får så være. Skavlan
kaller Samtiden en «pretensiøs publikasjon». En naturlig
karakteristikk sett med en journalists blikk. Tidsskriftet er en del
av en større subkultur i dagens Norge, en deloffentlighet med
egen økonomi, egne suksesskriterier, og fremfor alt egne nettverk
for innflytelse.
Journalismen
Problemet for den seriøse samfunnsdebatten er at platthetene
gjentas i nyhetsmediene, med fast ansatte journalister som mikrofonstativ.
Vi snakker her om saksområder hvor det i høyeste grad er
behov for nytenkning og innspill med aktualitet.
«Journalismen» er et stereotypt, forenklet tenkesett i nyhetsmediene.
I de mest kommersielle av disse er den ekte journalist i dag like truet
av oppsigelser som typografene har vært i ti-femten år nå.
Journalismen handler blant annet om krympende fortellerformer, kjendisfokusering
og et stadig snevrere utvalg av begivenheter. Det er ikke sjelden å
se tusen reportere på ett sted, mens antallet journalister i nyhetsindustrien
er på vei ned!
P2-innslaget med Helge Rønning fortalte også: «Undersøkelsen
viser ... at utenriksdekningen i NRK er mer grundig og mer informert
enn den er i TV2». Opp mot dette fikk utenriksredaktør Tomm
Kristiansen i NRK så uttale til slutt: «Vi har fått
bestått og det er jeg glad for.»
Bestått? Gad vite med hvilken karakter og i hvilken divisjon
man stilte til start.
Verdens Gang legger
ikke ut kronikkstoff på nettet. Siden som har de mest kronikklignende
innsendte bidrag heter forøvrig «innlegg». Det var
her Fredrik Skavlan tok opp hansken 23/2 2002.
Doktorgradsstipendiat og høyskolelektor Tom
Arne Trippestad ble intervjuet i P2s
Kulturnytt 4. mars 2002.
Tilbake
til kronikkessay
©
Opphavsretten/Copyright til dette åndsverk tilhører Per
Helge Berrefjord og forlaget Fritt og vilt AS.
BRUKEN AV DET ER GRATIS. Det kan kopieres, distribueres
og/eller redigeres i henhold til betingelsene som er nedfelt i DSL (Design
Science License). Norsk bearbeidelse finner du på http://www.frittogvilt.no/kopirett