Dagspressen er i spagaten, med det ene benet på papiret og det andre på nettet. Sentralt i det offentlige rom er aviskronikken, det redaksjonelle stebarn

Av Per Helge Berrefjord

25. februar 2002.

Aviskronikken er, slik den serveres i dag på papir og på nett, en nøkkel til å forstå en revnende fjerde statsmakt.

Pressen, og journalismen med den, har i politisk forstand allerede tapt det offentlige rom. Det er best på nettet!

Det viser aviskronikkene.

Kortversjonen:

I.

Takk til Aftenposten og Dagbladet, som gjorde det mulig å samle inn alle kronikkene deres helt siden sommeren ­ juli, august, september, oktober, november og desember ­ rett ut på egen skriver. En flod av innsikt i mange temaer, flere av dem er ellers aldri å se på trykk i avisene. I denne formen gir de en god oversikt over hva som har vært framme i det offentlige rom. Man ser også at enveisformatene, som dagpressen lemper ufordøyd ut i toveismediet, er dømt til å tape. Leser du videre vil du få vite hvorfor.

Den femte statsmakt

For det nye nettbaserte toveis offentlige rom har disse 329 kronikkene, presentert på to avisers nettsteder i løpet av et halvt år, spennende perspektiver. At man i dag kan bruke nettet til å finne ut hva sentrale fagfolk og samfunnsaktører har i hodet, øker temperaturen i det offentlige rom:

• For det første er det totale innhold i dette rom lettere å destillere (finne fram i og få oversikt ved hjelp av for eksempel Google).
• For det andre lar destillatene seg lett eksponere ut igjen i det samme rom. Nettstedet hvor stoffet finnes kan være åpent for dialog, eller man publiserer bidrag på eget nettsted og på denne måten inngår i nye destilater.

Og som vi vet; jo flere runder i apparatet, jo bedre vare.

At denne typen bearbeiding av informasjon foreløpig er en hjemmeindustri, og vanskelig å få øye på via dagens store på nettet; portaler og avisnettsteder, betyr ikke at varen ikke finnes. Den femte statsmakt er til forskjell fra den fjerde tuftet på en-til-en, en-til-mange og mange-til-mange-kommunikasjon, og er ofte en blanding av disse. Videre har og får vi en rekke spennende verktøy for å destilere råvaren; selve det innholdsmessige, på vesensforskjellige måter fra de vi brukte i den analoge informasjons tidsalder.

Den er der allerede, den femte statsmakt! Du er en del av den hver gang du har gjort et funn med søkeverktøyet Google og/eller sendt en mail til en eller flere om noe du er opptatt av. Det er dette gryende toveis offentlige rom lovgivende myndighet må verne om i årene som kommer, mot røverbaroner og teknologisk svikt.

Dette er «Den femte statsmakt» – en institusjon og en infrastruktur som ennå ikke finnes i de lovgivendes bevisshet. Den er like viktig for en demokratisk fremtid som det frie trykte ord og typografenes tjenester var for hundre år siden.

• Debattartikkel 5/3 2002 som belyser journalismen
• Om journalismen i «Den fente statsmakt»

...aviskronikkene omtalt i dette essay er hentet fra Aftenposten og Dagbladets nettsteder. Det finnes i dag ingen andre aviser som
A) betaler for en fast, innsendt kronikk pr. dag (Dagbladet kr. 1.500 Aftenposten kr. 3.000) og
B) legger alle ut på nettet, og lar dem bli liggende.
Det er nettopp denne kombinasjonen av betalt, innsendt stoff og varig tilgjengelighet på nettet som er grunnlag for omtalen her.

Noen eksempler på praksis i andre riksaviser:

• Dagens Nærlingsliv betaler ikke for det de kaller "debattinnlegg". De mest kronikklignende sakene er skrevet av faste bidragsytere. Ikke noe av dette legges på nettet.
• Verdens Gang legger ikke ut kronikkstoff på nettet. Siden som har de mest kronikklignende innsendte bidrag heter forøvrig «innlegg».
• Nationen har kronikker i papirutgaven, men disse legges ikke ut på nettet. Nationen betaler 1000 kroner i honorar for kronikker som kommer på trykk.
• Dagsavisen legger ut debattinnlegg på nettet, to til fire pr. dag, deriblant kronikklignende manuskripter. De siste 50 er tilgjengelig i stolpen til høyre for selve innlegget, men vises kun med tittel.

II.

Hva er en aviskronikk?

På Aftenpostens nettsted får vi vite hvor mange ord disse tekstene som kalles kronikk inneholder - som regel 12-1300. Nyttig å vite for en som selv vil skrive, men for oss som leser? Og nøyaktig antall ord ­ på hver eneste kronikk? Er det for å henge ut dem som har breiet seg mer enn normalt?

La oss heller se på hensiktene bak den tradisjonelle aviskronikk. Det formål som først dukker opp i synsfeltet er det samfunnsmessige, den ideelle hensikt ­ for alle parter. Aviskronikken er et bidrag i folkeopplysningen, den tyngste form for innlegg i den samfunnsbyggende og demokratifremmende allmenne debatt. Det er den mest fornemme bruken av det offentlige rom til felleskapets beste, tenker man gjerne om kronikkstoffet. Men aktørene bak produktet (anno 2002) har så langt fra sammenfallende interesser.

For selve organet, det vil i våre dager si mediekonsernet bak avisen og den profittstyrte redaktøren, er kronikken billig spaltefyll. Honorarene er lavere nå enn for fem, seks år siden. Sjangeren hegner først og fremst om de større avisenes image som samfunnsstøtte og kulturbærer. Derfor må kompetanseborgeren slippes til nå og da. Men aller helst imøtekommes venner og bekjente ­ og «navnene», det vil si statsministre, NRK-folk og professorene! Noen lesermagnet er ikke kronikkene. Heller ikke lenger så obligatorisk innenfor dagsavisformatet som den var i den fjerde statsmakts tid.

Bunken med bidrag er stor. Den har derfor en intern plusside for redaktøren, som kan sette den mest mislikte og/eller skrivetrøtte og/eller minst produktive blant medarbeiderne på uriasposten. I sitt lønnkammer får kronikkredaktøren bakse med de skriveglade der ute alene.

At sjangeren har forfalt, er tydelig å se i nettutgaven. Nevnt er Aftenpostens underlige praksis med å oppgi antall ord for hver eneste kronikk i oversikten. Men hvem forfatteren er ­ ofte den vesentligste pekepinn om innholdets karakter ­ får vi ikke vite! En introside til kronikkene, der vi får servert siste halvårs produksjon bakover, er fint. Det har Aftenposten. Men ingen har giddet å tilpasse de få linjene øverst i avisutgaven slik at de står på egne ben i nettutgavens format.

Aftenposten serverer oss de første linjene i selve teksten, og er dermed bedre enn Dagbladets oversikt, som er langt mer tungrodd. Hos Dagbladet kan du åpne bare en måned av gangen, og da får du ikke se annet enn tittel og forfatter.

Med dagens måte å skrive tittler på sier listen lite om innholdet i kronikkene: «Som møll mot lyset», «En ny revolusjon», «Lydløs presentasjon», «Nålen i høystakken» og «Hva pokker skal vi gjøre?».

«Saken mot Gigi», «Ære være parasittene» og «Eksport av ryggsmerter» er også ­ som vårt siste sitat: «Mest for de innvidde?».

For begge avisers vedkommende fungerer veien via Google bedre. Hva har de sølt bort sine nettmillioner på?

Dagsavisenes nettredaksjoner kommer ikke til å finne en form på kronikkstoffet som er liv laga før det forsvinner ut av hendene deres. I den dype omstillingen som rotasjonspressenes oppdragsgivere nå er inne i, ligger kronikken lagelig til for hugg. Den blir lest av for få. Når fullversjonen forsvinner fra papiret forsvinner også mange av drivkreftene som får dette stoffet fram.

… lavere honorarer. Midt på 90-tallet var utbetalingen for en kronikk i Aftenposten kr. 5.000. Sommeren 2000 var den gått ned til 3.000 kroner.

… uriasposten. Her skriver jeg utifra egen erfaring. Som kronikør i gruppe tre og fire (se neste side) – forfatter med ny bok / kompetanseborger – ble det til slutt en kronikk på trykk i Aftenposten. Men de hadde rotet bort den riktige versjonen, strøket setningen om at jeg hadde skrevet bok og slengt på en helt uspiselig tittel. Mer om historien i høyre stolpe HER.

III.

For hva er vel hensiktene til de som skriver aviskronikker nå til dags?

Med så mange kronikker side ved side er det lett å se metatekstene utenpå konvolutten. Ofte er det i begge aviser rørende lett å lese den skrivendes egentlige anliggende. Det vanker en aha-opplevelse dersom man på egen hånd føyer til noen enkle fakta som både den skrivende og avisen har underslått. Her er noen hovedkategorier. Rekkefølgen er tilfeldig:

1. Stor sjef markerer.

Statsministeren, sjefer i NRK og enkelte andre institusjoner resirkulerer sine taler og notater på kronikkplass. Gir respekt innad og utad.

2. Professor lufter hunden (publiserer).

Mange om beinet (55 professorer, 59 kronikker). Fra reservebenken 12 doctores, 9 stipendiater og 23 forskere.

3. Forfatter/konsulent/lobbyist/statsråd selger sin siste bok/sine tjenester/sin oppdragsgivers politiske budskap/sitt kandidatur foran valget.

Frikort for statsråder. Det hjelper å ha et «navn» og/eller en kommunikasjonsrådgiver.

4. Engasjert borger med faglig kompetanse setter skapet på plass.

Skriveføre kompetanseborgere på alle områder ­ herunder pensjonister (minst 23, hvorav 11 professorer), journalister (13), lektorer (6), skoleelever (3), forfattere (29) og skribenter. De har alle satt seg ned for å ta tyren ved hornene, og leverer som regel et originalt stykke arbeid. Her er kvoter for det meste. Ofte de beste kronikkene.

5. Skrik om offentlige bevilgninger.

Kommer fra høyt og lavt. Bare statsministeren lar være.

6. Jobbsøknad.

For eksempel Sigurd Allerns plutselig høye aktivitetsnivå på kronikkplass og andre steder sist høst: hans latterlige kampanje mot bruk av anonyme kilder i den politiske journalistikken, og spiddende morsomme analyse av Arbeiderpartiet ­ samtidig som han har søkt professorstilling i Oslo etter år som forsker i en bakevje i Fredrikstad.

7. Kåre Willoch.

Lysende, selvlysende og sorte hull

Kronikkene kan også legges i to hauger: 1) Originalmanus og 2) de resirkulerte talene. Siste kategori kan også deles i to: Selvskrevet eller skrevet av andre. Jo lenger oppover på listen, jo mer sannsynlig er det at åndsarbeidet er resirkulert og/eller ført i pennen av andre.

Enda en todeling: Debatt eller ulike former for folkeopplysning. Her svikter nettredaksjonene igjen. Det er mange flere i debattkategorien enn det som fremgår av presentasjonsformen. Man må inn i kronikken før man oppdager dialogen med andre ytringer i det offentlige rom. Svært sjelden blir man linket dit.

Når man videre kan lese kronikk etter kronikk, samle dem i tematiske bunker, fylle på med andre kilder fra nettet og så spørre hva budskapet faktisk er: Hva bringes til torgs? Da kan vi stokke bunken enda en gang og legge den i tre hauger.

Før det første har vi de lysende kronikkforfattere. Rett på sak, spennende, ofte med selve adelsmerket: «nytrukket» materiale.

Andre kategori er de selvlysende. Det mangler gjerne ikke på informasjon, tvert imot! Men det vi leser er forfatterens pleie av seg selv. Lite nytt.

Til slutt kommer de sorte hull. Det er tomt for ny viten, og man undres hva kronikkens innholdsmessige siktemål i det hele tatt er. I denne siste kategori kommer forfatterne som vil fortelle oss hvor flinke de er, hvor riktige de er, uten å levere annet enn en helt vanlig søndagspreken. Med andre ord: Kåre Willoch.

IV.

11. september/Afghanistan

Willoch hadde sitt å si om terror i fjor. Det hadde også Kjell Stahl – for lenge siden statssekretær og nå mer tilbaketrukken styrearbeider og generaldirektørrådgiver i den privatstatlige sfære. Kronikøren (Dagbl. 24/10) henvender seg til oss om «Det eneste rette ord»: «Vi synes å mangle språk for både det apokalytiske og det politiske, for både kaos og undergang og for forutsetningene for struktur og orden.» Det blir egentlig med det: «Taushet er forståelig. Det vi skal ta inn over oss, sprenger mer enn fysiske ting, det er allerede en skjør verdensorden som glipper rundt oss.»

Med et malerisk språk skildres de begivenheter vi alle er vel informert om. Her mangler ikke feiende formuleringer. Heller ikke korrekte synspunkter og udiskutable fakta – som «etter min mening er angrepet mot Afganistan uunngåelig akkurat nå». Her taler en prest! Stahl avslutter kronikken helt «etter boka» med et velformulert sitat fra Joseph Conrad (1907).

Det er først etter «amen» og vel ute av rommet at man vender tilbake til tittelen, og lurer på hva i helvete var det mannen ville? Ved nærmere studium viser det seg at Conrad-sitatet, sett i lys av kronikørens «preken», er snudd 180 grader fra sitt opprinnelige budskap. Du verden!

11. september/Afghanistan har inspirert den største bunken kronikker (50) med fokus på ett historisk tema. Fullt berettiget. Straks man hadde fått et glimt av katastrofen i New York kunne ikke noe tenkende, følende vesen unngå å se konsekvensene for innholdet i det offentlige rom i lang, lang tid. Likevel ble «de intellektuelle» straks beskyldt for å virke avmålte og uinteresserte.

­ Hvorfor hører vi ikke noe fra dere? skrev de faste avisspaltistene og -kommentatorene i dagene umiddelbart etter 11. september. Hadde de kikket innom kollegaen borte i gangen, kronikkredaktøren, ville de fått vite at det var så mye annet som allerede var «på». Det var vel heller ikke for mye forlangt å be om en tenkepause etter opplevelsen. Etter en ukes tid løsnet det, og da til gagns. Det er knapt noen, fra kategori 1 til og med 7, lysende, selvlysende eller sorte hull, som ikke har hatt sin kronikk om 11. september, terror eller Afghanistan. Og det skal og må fortsette. Et høydepunkt var Sven Kærup Bjørneboes «Terror og ekstase» i Aftenposten 20. januar i år.

Israel og Palestina

har tradisjonelt vært en stor og selvstendig kategori kronikker i Norge. Denne høsten ble midtøsten i dobbel forstand overkjørt av tragedien på Manhattan, og USAs gjengjeldelsesaksjon i Afghanistan. Sett i relieff til nyhetsbildet og Norges engasjement og tilstedeværelse i området er sammenlagt ni kronikker ikke mye, hvorav fem handlet vel så mye om 11. september/Afghanistan.

V.

Skolen og krigen

Ingen globale kriser eller katastrofer er store nok til å fortrenge skolen (20 i tallet) og krigen (13) fra kronikkrepertoaret. Begge svingte seg denne høsten også høyt opp på hver sin «professorfeide». Ved nærmere ettertanke innlemmer vi professorfeiden som spesialgren i tillegg til de nevnte. «Professor» er vidt definert, men det nytter ikke å melde seg på for folk uten status.

KRIGEN: Den mest klassiske professorfeiden i fjor handlet i bunn og grunn om krigen, Norge 1940-45. Nå som før med Hans Fredrik Dahl i sentrum. Han har gitt Quisling en prominent plass i bokverket «Norsk tro og tanke 1940-2000», der han var ansvarlig for utvalget av tekster fra krigsårene. Dermed var fanden løs blant de mange professorer innenfor «idéhistorien».

Hvorfor måtte Qusling SÅ høyt opp på pallen? Jo, fordi professor Dahl har skrevet SÅ mye om ham i SÅ mange år. Da må Quisling også være stor. Andre professorer, som ikke hadde hatt en hånd med i redigeringen, hadde ikke fått sine helter med. De viste fingeren. Verket ble gjenstand for flengende kritikk (professor Rune Slagstad, dr. philos Hans Kolstad, hhv. Aftenposten og Dagbladet) ­ og like heftige forsvarstaler (førsteamanuensis Eivind Tjønneland, Aftenposten). Det hele ganske underholdende.

I tillegg til denne feiden var de kronikkskrivende om krigen i fjor høst opptatt av det samme? Et par kronikker i den ikke-underholdende sjangeren ville grave opp rettsoppgjøret, som de kaller det nå. «Anklagene og skammen fulgte familiene til de dømte i mange år etter krigen», skrev professor Ole Kristian Grimnes i Aftenposten 28. september.

Både Dahl og Grimnes er historikere. Sistnevnte tar utgangspunkt i problemstillinger reist av en tredje historiker, Odd-Bjørn Fure (som har ligget i årelang strid med Dahl, og omsider vunnet, om hva som virkelig skjedde i Hitler-Tyskland. Noe få andre enn Dahl har reist tvil om). Fure ville ta opp de neglisjerte problemer etter krigen: NS-barna, krigsbarna, jødene og de utenlandske krigsfangene. Grimnes vrir dette til en begrunnelse for å starte et «oppgjør med [landssvik]oppgjøret». Dermed får han følge av en ny professorfaglig disiplin, representert ved sosiolog Dag Ellingsen (Aft. 5/10), forfatter av flere bøker om skjebnene til de dømte.

Man skal finlese nøye mellom linjene for å finne en tråd her. Jeg tror den heter «NS». Den understrekes av at Grimnes pådrar seg nok en oppfølger: Professor i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet Bernt T. Oftestads «Landssvikoppgjøret med NS-prestene» (Aft. 5/11).

I denne tråden henger ikke Fure, og heller ikke de danske kronikkforfatterne Kjeld Koplev (Aft. 21/9) og Uffe Drost (Aft. 14/10). En mer uttalt og synlig tråd i disse siste kronikkene om «vår» krig, er forbindelsen okkupasjonsårenes begivenheter har til dagens krigsforbrytelser. Koplev henter fram professor Nils Christies «Fangevoktere i konsentrasjonsleire» fra 1952, som handler om slike leire i Norge, med norske fangevoktere. Også Drosts kronikk handler om skjebnene til utenlandske fanger brakt til Norge av okkupasjonsmakten.

Det er for sent å si at «krigen er vi ferdige med».

Forøvrig har enhver Hamsun-debatt et gjenskinn av krigen. Så også de som gikk i 2001.

VI.

Kronikkbehandlingen av SKOLEN har bredt spor og flere sidebaner: Fra laveste til høyeste trinn, om matpakker og TV-foreldre på barnetrinnet, lese- og skrivevansker på doktorgradsnivå, og selvsagt skolepolitikk. Kronikørene er foreldre, lærere, byråkrater, forskere, politikere, elever og professorer. Det ble flere feider.

En mindre en utspant seg i Dagbladet hvor en av de regelmessige, Inge Eidsvåg, ble satt på plass av professor Ola Stavseng, som påpekte Eidsvågs dyrking av lærerkarisma og misforstått motstand mot datamaskiner i klasserommet. Det tålte ikke Eidsvåg, som skrev enda en kronikk om det ikke akkurat kontroversielle i at «barna må lære mer enn å surfe». Et sterkt trafikkert spor i skoledebatten.

Den store skolefeiden i fjor ble innledet av daværende ihendehaverstatsråd Trond Giske (Aft. 19/7 ­ i serien Ap-statsråder leverer hver sin kronikk foran valget). Han skal slippe å bli tilkjent totalansvaret for manuset. Men den politiske kjerne var utvilsomt ekte Giske: «Mitt ønske er at en bred konferanse tilknyttet Bologna-prosessen legges til Trondheim i forbindelse med den internasjonale studentuka 2003 »

Etter Giskes selvlysende sorte hull meldte kompetansekronikørene seg på rekke og rad. Først ut var førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø, Kaare Skagen: «I statsråd Trond Giskes foredrag landet rundt står slagordene i tett kø » Skagen retter søkelyset mot lærernes oppgave og selvforståelse i en postmoderne tid ­ sandkassebestyrere uten autoritet som må forholde seg til myndighetenes nye superopplegg. I de neste rundene ble Giske glatt feid unna, og nok engang var hatobjektet den landsforviste skolereformator Gudmund Hernes.

Særlig hard mot eneforfatteren av «L-97» var historiker Jon Hustad: «Kva veit vi så om personen Gudmund Hernes? Etter eigen utsegn sleit han i barndomen med ein kraftig dysleksi, noko han hevdar gjorde norsktimane til eit slit. Vidare har han påstått at han hadde sine beste studieår i USA. I tillegg til dette er han utdanna sosiolog. Alt dette har inspirert han i arbeidet med L-97, om vi skal tru Hernes sjølv.» Hustad mente Hernes sin dyslektiske barndom er forklaringen på de dalende resultater av norskundervisningen på barnetrinnet. Og at den forhenværende professor og statsråds personlige seier etter en vanskelig oppveksttid, gjennom mestring av sosiologi på doktorgradsnivå, hadde gitt ham foreldreambisjoner på vegne av alle landets 10-åringer: «I fjor kunne dei ikkje lese, i år skal dei altså "vise respekt for demokrati, ytringsfridom og menneskeverd".»

VII.

Et spøkelse fra gymnaset

I bunken med skolekronikker lå det enda en gjenganger: Norsk hovedstil til artium. I fjor gikk det ikke bedre enn at 1700 artianere strøk fordi de ikke «forsto ironien i en tekst av Kjartan Fløgstad» – fortalte professor Svein Østerud i en Dagblad-kronikk 28. august, en drøy måned etter at dette faktum kom for en dag, og avstedkom de sedvanlige bølger i dagspressen.

Østeruds kronikk gir behendig rom for refleksjoner – godt forbi hans egen tekst og tanker. Hovedfigur i den aktuelle historien er de «dumme elevene» – som strøk til artium : 1700 stykker! I professorens kronikk er det hans egne elever, norsklærerne, som får det glatte lag. Aner vi en hakkelov? Over ham – professoren – er selvsagt litteraturen. Østerud melder seg på, to måneder etter, i preseteristklassen, med analyser av av både Kjartan Fløgstad og Dag Solstad. Særlig utdypet er sistnevntes bok om professor Andersen.

Lenger ute i dette stykke tekst skal vi inn på nyere viten om syndromer foråsaket av utviklingsfeil i hjernen. Østeruds kronikk gir belegg for å si at denne typen lidelse (Asperger) karakteriserer i det minste Solstads romanfigur professoren. Østerud ligger også tynt an, når han skriver: «Det er med andre ord en meget subtil form for ironi Solstad praktiserer gjennom sine romanhelter, en ironi som stiller leserne overfor store utfordringer, og derfor gir mange av oss en særegen opplevelse».

«Snakk for deg selv», er svaret på slike utsagn.
En omskrivning er snublende nær, siden det er dumheten selv som er tema: Det kan være så enkelt som at vi har å gjøre med A) dumme bøker av B) dumme forfattere om C) dumme menesker – som gir D) dumme lesere en sær opplevelse.

Innenfor det norske skolesystem, skapt i militærstaten Preussen for 200 år siden, er det selvsagt at folk med denne slags sære mentalitet får hakke på de arme gymnasiaster.

I avisbransjen vil en garvet redaksjonssekretær ikke tillate folk under 30 å skrive petiter, vel vitende at ironi er en sans som ikke er utviklet før i den alderen, kanskje. Mennesker som uttrykker sin dypeste visdom i ord som «kontekstualisere» vil aldri få det til.

VIII.

Kulturen

er kronikkenes «hjemmebane», og nest største «paraply». Det vil si området hvor det gis plass til de riktig smale, frittstående innspill samtidig som det i en grovsortering blir den nest største bunkene (73). Ikke minst når kronikøren tar for seg den store litteraturen kan det gå smalt for seg.

Kulturen er også området der det utspiller seg flest smålige feider, de om om pengene. I fjor høst var det innkjøpsfeiden og e-leksikonfeiden som ble til føljetonger. Den første tar utgangspunkt i bruken av offentlige midler til innkjøp av hvilke kategorier bøker, den andre med utgangspunkt i et forsøk på å bruke offentlige midler til å redde et konkursbo: Kunnskapsforlaget.

Her svirret plutselig 60 millioner kroner i luften, uten eiere ­ da forlagsmonopolet Gyldendal-Aschehoug ikke helt lyktes med sin markedsføring av det skakkjørte leksikonforlag som landets «nasjonale hukommelse». Mange meldte seg som liebhabere til noe som kunne ligne på friske offentlige midler, inklusive Pål Steigan. «En åpen, demokratisk nasjonal kunnskapsbase» er tittelen på hans kronikk i Aftenposten 10/12. (Hvor ble det forresten av sentralismen?) ML-Steigan avleverer databransjenewspeak så det renner. Han demonstrerer at han sikler etter en bit av kaka.

Mer klasse var det over innkjøpsfeiden, der man i alle fall tok opp eksisterende problemer ved nåværende bruk av offentlige midler. Neste fase, for begge, ligger i stortingsproposisjoner. Det bringer oss over på en enda større «paraply»:

Styringen av landet

Minst 98 av kronikkene ville være med på «å styre landet». Forslag innen de fleste sektorer. I fjor høst ble det mye om selve kontoret til statsministeren, arbeidet der og organiseringen av det. Flere meldte seg etter festtalen for avtroppende departementsråd Bjørn T. Grydeland. («Skifte i maktens høyborg», Jonas Gahr Støre, Aftenposten 13. november.)

Politikere og departementenes faste folk har for mye å gjøre og får for lite gjort. Ofte går de rundt og rundt ­ hverandre. Slitasjen på den enkelte har økt, ikke minst på grunn av en ny mediekultur: Journalismen. Vi har ikke det mest velfungerende demokrati. Noe bør gjøres med organiseringen. Serien bar preg av utlufting (etter en departementsråd?). Kanskje blir det mer enn det denne gangen. Utvalg er i arbeid.

Kategorien «styringen av landet» favner vidt, også om en rekke faste temaer utenfor våre grenser: Norge og Norden, Norge og EU, Norge og EØS, Norge og Schengen, Norge og FN ...

IX.

Utlandet

Kronikker som i hovedsak handler om forhold i andre land (ca. 40) ligger ofte på det nasjonale «roret». Hvor man vil plassere dem avhenger av hvem den kronikkskrivende mer eller mindre uttalt henvender seg til. Flere vil ha en hånd ned i bistandspotten, påvirke innvandrings- og asylpolitikken osv..

En utenlandskronikk i klassisk folkeopplysende form (ca. 10 av de 40) var «Europas usynlige land» (Aftenposten 18. oktober), av Elisabeth L'orange Fürst, professor i sosiologi. Den handlet om Moldova. Trolig eneste gang en norsk avis nevnte dette landet i fjor. Det er en skam, for norske aviser. Professoren fortalte at menneskene i Moldova ikke har det bra. Men hun var mest konkret på historiske fakta ­ ikke de nåtidige, som er pressens oppgave.

En artikkel i The Observer i desember har nåtidige fakta. I den nest største byen går en tiendedel av innbyggerne på en blanding av hostesaft, aspirin og eddik ­ som settes direkte i blodet med sprøyte, hvert førtiende minutt. Etter tre år dør de. Landet er satt tilbake til middelalderen. Utenfor de større bysentrene finnes ikke biler lenger. Eneste «intelligensia» og inntekstbringende «bransje» er «bandittkapitalismen», godt understøttet av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Prostitusjon og menneskesmugling til Europas bordeller er kanskje viktigste næringsvei. Det å være prostituert regnes som en naturlig del av jenters oppvekst. Salg av mennesker og menneskelige organer er en del av hverdagen i Moldova.

De globale spørsmål

I kronikkspaltene ruver det faglige mangfold, enn så lenge. De journalistiske reportasjer og kommentarer på sin side blir mer og mer endimensjonale og konsensuspregede ­ og borte med døgnet som gikk. «Verden forsvinner!» var Hans Magnus Enzensbergers beskrivelse av fenomenet i Samtiden nr. 1-2002. Kronikkene er dermed den beste kilde til hva vi i Norge «sier og mener» om de store temaene i verden.

Våre to aviser hadde 37 kronikkene med globalt perspektiv fra juni til nyttår i fjor. Disse fokuserer på verden som helhet. Temaene er de samme som her hjemme: økonomi, handel, miljø, helse, medisin, flyktninger, barn, kriminalitet Natur og miljø hadde seks globale kronikker av i alt 25. Medisin og helse hadde tre uttalt globale kronikker av i alt 24. Fire av 15 om økonomi tok for seg globale temaer, særlig WTO. Nærmest det globale perspektiv i drøftingen av menneskers religiøsitet var generalsekretær Lars Gule i Humanetisk forbund da han skrev om «Gud og terroristene» i Dagbladet 16/10. Norske teologer er så langt fra fraværende på kronikkplass. Men det går stort sett i professorfeider om sex (fem av i alt seks kronikker om kirkespørsmål – se nedenfor).

X.

Forskningen

Blant kronikkforfatterne hadde 23 tittelen forsker. Plusser vi på professorer, stipendiater, doktograder og slikt viser det seg at en overveiende del av kronikkene skrives av nåværende og tidligere forskere. Knapt noen lar seg kategorisere med den ene hensikt: «Nytt fra forskningens verden». Det går i arrangementsomtaler, prosjektreklame, penginnsamling og gratulasjoner. Mange benytter dog anledningen til å skrive folkeopplysende.

I det minste ett fagfelt vartet også opp med fortellinger om nybrottsarbeid: Hjerneforskningen. Det nye er Aspergers syndrom.

I en 70-årstale til professor Jan K.S. Jansen (Aft. 3/7) skriver to av hans institutts forskere, Per Andersen og Joel Glover detaljert om hva forskningen nå vet om hjernens utvikling og beskaffenhet. Gledelige gjennombrudd i forskningen muliggjør tidligere og mer nøyaktig diagnose av utviklingsfeil for de som lider av «bestemte former for dysleksi, autisme og schizofreni».

Innenfor dette feltet ligger den relativt nye diagnosen Aspergers syndrom (DSM-IV 1994). Andersen/Glover nevner den ikke konkret. Det gjør til gjengjeld professor Svein Olav Kolset i Dagbladet 19/11. Han forteller at det var det filmen «Rain Man» som vekket det store publikums interesse for de tilstander som kalles autisme. Aspergers syndrom er en mildere variant, som rammet barnet til Hollywood-produsent Jonathan Shestack og hans kone Portia Iversen. Gjennom deres initiativ midt på 90-tallet er det stablet store summer på bena til et forskningsprogram i regi av University of California. Kolstad trekker fram nyheter herfra.

Men heller ikke han kommer helt i mål med oppdateringen av stoffet. Den får vi i Wireds desemberutgave 2001. Det viser seg at nettopp i California, ja nærmere bestemt i «Silicon Valley», datanerdenes dal, har det skjedd en eksplosjonsartet økning i antallet barn med Asperger. Grunnen til at Kolstad ikke nevner det kan være at spekulasjonene går høyt om hvorfor akkurat her, og ikke alle med vitenskapelig tittel er enige.

Uansett: Wireds tittel på stoffet – «The Geek Syndrome» – mer enn antyder hva som er den mest utbredte teori. Området har trolig verdens største ansamling av mattegenier. Mange av dem med lite utviklede sosiale antenner, et av kjennetegnene ved Aspergers syndrom. Her finner de arbeid, anerkjennelse og høye løninger, her finner de likesinede av det annet kjønn, her får de barn – med Aspergers syndrom.

At området er et av de mest tungmetall-forurensede i verden spøker også blant mulige årsaksfaktorer, sammen med kostholdet. I øyeblikket er det likevel ingen tvil om at genene er mest i skuddlinjen.

Narkotika

Siden 60-tallet har temaet narkotika - det vil si narkotikaproblemet – hatt sin faste kvote blant kronikkene. I våre dager mer og mer edruelig, fra den pragmatiske synsvinkel. En lysende oppsummering av hvor saken står, i klart og enkelt språk, leverte Jan Bojer Vindheim i Dagbladet 6/11.

Vindheim legger inn noen potente politiske perspektiver: «Framveksten av dagens globale forbudspolitikk kan sees på som en side av Vestens kulturelle imperialisme. Det globale mangfold av lokale ruskulturer er søkt erstattet av en global alkoholkultur.» Imperialisme har tross alt – til alle tider – handlet mest om gods og gull, senere penger.

Vindheim påpeker at alkoholen synes å være på vikende front i «markedet», særlig i vesten, og at inntektene fra de andre rusmidlene går rett i lomma på vestens fiender. Her ligger trolig kimen til større endringer i «narkotikalandskapet» om ikke særlig lenge.

De fleste narkotikakronikker i dag er imidlertid mindre opptatt av internasjonale perspektiver, pengene og lovgivningen. Vi har så mange skriveføre med nærkontakt til problemenes menneskelige konsekvenser at det er disse det nå oftest handler om. «Hvorfor har ikke Norge kommet lenger i behandlingen av narkomane? Spørsmålet melder seg i kjølvannet av sjokkerende avisoppslag om den fysiske og psykiske elendighet blant narkotikamisbrukere.» skriver en pårørende til en narkoman, Tor Skjånes – tidligere leder av konsulentfirmaet Asplan (Aft. 9/10).

To professorer ved Det juridiske fakultet i Oslo, Nils Christie og Aslak Syse, er også mer opptatt av behandlingstemaet enn straff i «Rusmiddelbruk og nødvendig helsehjelp» (Aft. 13/11).

XI.

Mediene

«Plutselig begynner et tre å danse. Greinene hopper, voldsomme skrik igjen. Det er apekatter. Du har ingen kontroll. Gjest, du er ikke velkommen. Ingen har bedt deg. En kvelerslange med spillende tunge faller med et plask i gjørma og glir vekk. Hvor langt? Hvilken vei?»

Hvem er det som stiller et slikt grunnleggende viktig spørsmål om slangers liv og virke? Det er Tomm Krsitiansen, som er i Afrika og serverer denne og svært, svært mange lignende passasjer ­ hentet midt i et avsnitt i boken «Mørk safari». Det går side opp og side ned. Uten antydning til at det kan være sitat. Men det må det jo være, siden det dreier seg om Stanleys reise i «Hedningeskogen», for mer enn hundre år siden.

Kristiansen tilhører en klan utenriksmedarbeidere som har fortalt skrøner siden Stanley selv. Steder man aldri har sett, beskrives med innlevelse. Man har jo en kollegas ord for dette, plukket opp i presseklubben eller liftet fra noe som allerede har stått på trykk. Om det så skulle være fra jughalsen, landeveisrøveren og massemorderen Stanley selv.

Kristiansen, som i denne boken uten selv å bli seg det bevisst, tar på seg Stanleys støvler og ego, er forhåpentlig verre enn de fleste «der ute» (skjønt de alle uavlatelig vender tilbake til urkilden; taxisjåføren, og forøvrig har mistenkelig mye å fortelle som allerede er rapportert i verdenspressen).

Dette selvlysende intellekt er det som i Aftenposten skriver kronikk i egenskap av nytilsatt utenriksredaktør i NRK: «Våre bilder av de andre» er den ikke helt duggfriske tittel på et hesblesende kåseri av Tomm Kristiansen, etter Stanley-metoden: Pøs på med stereotypier og/eller gammelkjente «fakta», helst bare tre ord mellom hvert punktum, la det gå over stokk og stein: «Derfor er kravet til NRKs utenriksdekning ufravikelig: å nå lenger ut i verden enn til gateslagene og de bloddryppende stammekriger. Vi skal forstå. Derfor har NRK bygget opp et korrespondentnett. Det hender at reporterne står midt i Vestbreddens intifada eller et balkansk geriljareir. Reporterne er sett langs Rwandas likhauger og i Sowetos blodstenkte gater. Men bildene sier nesten ingen ting. Hensikten …» Ja, hvor vil han egentlig? Lenger ute: «Det er dyrt og vanskelig å dekke verden», men». Enda lenger ute: «Det er et tungt og ensomt arbeid å bringe verden til Norge». Og så endelig, i siste avsnitt: «Det er ikke billig å oppdage verden. NRKs sviktende økonomi de siste årene har fristet til hugg i utenriksdekning.» Dette vil i så fall ha alvorlige konsekvenser for «en variert, upartisk og kritisk journalistikk … menneskeverd og demokratiske verdier … ytringsfrihet, tankefrihet, trosfrihet og rettsikkerhet». Var det noe mer? Å ja! «Våre bilder av de andre er populære » Selvsagt også «vesentlige og viktige», mener Kristiansen. Men populariteten kommer først.

Og dermed, 17/8, er mediekvoten fylt opp hos Aftenpostens kronikkredaktør. Helt fram til 28/11, da NRK-sjefen selv, John G. Bernander, slippes til med «NRKs mangfold og de økonomiske realiteter.» Ikke fullt så selvlysende, mer kategori 5 og mindre 1 enn i Kristiansens tilfelle. Heldig for oss, og Aftenposten, er det at avisen hadde en lysende kronikk om NRK ikke senere enn 6. desember 2000, der Magne Lindholm summerer situasjonen for kringkastingsområdet og peker ut politiske og faglige utfordringer. Disse har ikke endret seg nevneverdig.

XII.

Hva manglet?

Seks måneder er nok til å se en del hvite flekker.

Det er for eksempel mer enn påfallende at to NRK-sjefer legger kronikkbeslag på hele spekteret av mediespørsmål, helt alene, i så lang tid, i en avis som Aftenposten.

Mens Dagbladet har ti mediekronikker totalt i perioden, har ikke Aftenposten mer enn fire, hvorav altså to som burde ha vært avvist. De er jo ikke noe annet enn artikulert mas om penger til seg selv.

I Dagbladet skrives det også relativt flittig om NRK, men ikke på det nivå Aftenposten holder seg. Både NRK-journalist Hans Wilhelm Steinfeld og professor Helge Hveem bidrar med original og kritisk belysning av lisenskringkasterens «sendeflate».

I det totale mediebildet er likevel det smale og forutsigbare ­ her og nå inntil det tilbakeskuende ­ i mediekronikkene mer påfallende. Av i alt 14 handler fire om NRK, tre om vold på TV, to om journalistikkens utvalg av begivenheter hos og rundt landets politiske elite, en om medienes nederlag i Tsjetsjenia, en om forbud mot nynazistiske ytringer, en om «USAs globale mediesensur» og en om NRK/TV2s «militære versjoner av "Baywatch" hver gang USA er på felttog».

Spiseforstyrrelser

Bare én mediekronikk hever seg over de forutsigelige. Student Erik Arne Engebråten tar for seg spiseforstyrrelser blant jenter. I fengende kampanjejournalistisk prosa avkler han et norsk «jenteblad», helt inn til den enkelte medarbeiders personlige nevrotiske kjerne, slik hun selv har beskrevet den.

Hvor er kronikkene om fremtiden? Hva med internett-satsningene, som så mange mediebedrifter har kjørt seg fast i? Hva med sammensmeltingen av NRK/TV2/Telenor: Tuppen og Lillemor + Tarzan, snart «de tre bukkene bruse», som er i ferd med å sette seg på vår bredbåndsfremtid? Hva med faren for innholds- og utstyrsmonopol når styrende politikere og offentlige organer ikke forstår den teknologiske innsiden av infrastrukturen i det elektroniske informasjonssamfunn?

Jeg spør fordi dette angår meg som kompetanseborger. Andre kan sikkert se hvite flekker innenfor andre temaer.

XIII.

Virkeligheter, kontrollbehov og skilsmisser

Når vi kommer til mediene selv – hva er bakgrunnen for de hvite feltene i kronikklandskapet? Min teori er at feltet er for tett innpå redaksjonsansattes egen hverdag og fremtid, og et virkelighetsbilde som ikke skal forstyrres. Journalismens kontrollbehov er en interessant materie for stipendiater. Enda mer om vi vender oss til «journalistikk og kronikk» rundt fjorårets stortingsvalg. Sammenstillingen viser at ansvarlige politikere og politiske journalister snakker forbi hverandre i det offentlige rom. En sosiologisk vinklet analyse vil trolig tilføye: tilsynelatende forbi hverandre.

Det var flusst med folkevalgte prominenser på kronikkplass før valget. Ap-ministrene hadde tydelig delt de to avisene mellom seg og laget stafett. Likevel klandrer de nå pressens valgmedarbeidere for å ha sviktet innholdet i politikken. De kan ha mye rett i det, så ensporet likt journalismen i «alle kanaler» nå arbeider. Likevel er politikerne og den fjerde statsmakt fra lang tid tilbake kulturelle buksevenner. De har en gammel (mellom seg dårligere og dårligere kommunisert) affære gående når det gjelder «styringen av landet». Det er tid for skilsmisse.

Flere kronikker tok opp «det demokratiske underskudd» i fjor. Den fjerde statsmakt bidrar til dette. Derfor heller nettet. Hos den femte statsmakt finnes virkelige verktøy for dialog.

Bomfri sone

Kronikken er altså det mest seriøse bidrag i det allmenne offentlige rom. Den har størst tematisk bredde og er en bærebjelke i opplysningssamfunnet. Kan den overlates ene og alene til virksomheter som betrakter det offentlige rom som sin egen private eiendom?

Snart kommmer aviser som Dagbladet og Aftenposten til å ta seg betalt for adgangen til de elektroniske versjonene av kronikkene. Det er neppe flesteparten av de kronikkskrivende glade for. Så hvorfor ikke skrive direkte for nettet? Og la det strømme ut i det offentlige rom slik at ingen tar seg betalt for det? Slike modeller for ny medievirksomhet finnes.

Ja virkelig! Det er på høy tid med en snuoperasjon på vegne av oss alle. Føydale fotsoldater har erobret terreng langt innenfor felleskapets gamle grenser. Nye bomstasjoner spretter opp daglig, selv inne på Rådhuset. Snart må hvert eneste individ, selv i Norge, betale stykkpris for alt av nødvendigheter, vei, vann, sykestell og luft («eteren» – som inneholder vårt pusterom i dobbelt forstand) – til privateide virksomheter. Hvorfor ikke gjøre enkle endringer i lovverket? Den lovbestemte pliktavleveringen skal ikke bare skje på papir, til katakombene i Mo i Rana.

Legg kronikkene ut på nettet – i bomfri sone med kopirett til alle! Dette er det minste vi kan forlange av aviser og blader som får statsstøtte, direkte eller gjennom momsfritak. Det skal gjelde stoff som kommer fra allmuen, det være seg i form av leserbrev, debatt eller kronikker.

… tid for skilsmisse – handler om politikeres tilstedeværelse og medvirkning i en stadig mer privatfokusert, kommersiell presse. Mye av det de selv ytrer seg om for å ha en plass i offentligheten bør de holde tett med. Mange av medienes initiativ (intervjuer og programformer med underholdningssiktemål) bør de si nei takk til. De er under deres verdighet som våre folkevalgte. Det er politikerne og vi som taper mest. Derfor er det politikerne som bør ta initiativ til skilsmissen.

KRONIKKER OMTALT OVENFOR - med dyplenke til selve kronikken

Det eneste rette ord, KJELL STAHL, rådgiver fhv. statssekretær

Terror og ekstase, Sven Kærup Bjørneboe, forfatte

Europas usynlige land – Moldova, Elisabeth L'orange Fürst, professor i sosiologi.

Gud og terroristene, Lars Gule, generalsekretæri Humanetisk forbund

Innsikt i hjernens utvikling, Per Andersen og Joel Glover, forskere ved Fysiologisk institut UiO

Hollywood og autisme, Svein Olav Kolset, professor

Wireds desemberutgave 2001.

Skritt mot en ny narkotikapolitikk, Jan Bojer Vindheim

Narkotikabekjempelse på stedet hvil, Tor Skjånes, tidligere leder av konsulentfirmaet Asplan

Rusmiddelbruk og nødvendig helsehjelp, Nils Christie og Aslak Syse, professorer ved Det juridiske fakultet i Oslo

Våre bilder av de andre, Tomm Kristiansen, utenriksredaktør i NRK

NRKs mangfold og de økonomiske realiteter, John G. Bernander, NRK-sjef

En ny kringkastingspolitikk, Magne Lindholm, frittstående skribent, tidligere i NRK (1987 til 1998)

ALLE kronikkene i
Aftenposten og Dagbladet 2. halvår 2001

© Opphavsretten/Copyright til dette åndsverk tilhører Per Helge Berrefjord og forlaget Fritt og vilt AS.
BRUKEN AV DET ER GRATIS. Det kan kopieres, distribueres og/eller redigeres i henhold til betingelsene som er nedfelt i DSL (Design Science License). Norsk bearbeidelse finner du på http://www.frittogvilt.no/kopirett