På 80-tallet oppdaget aksjespekulantene mediene. Avisbedriftene
i landet måtte de snike seg inn på, med høytidelige
løfter om ikke å klusse til den fjerde statsmakt. Nå
er pøsesnakket fra den gang byttet ut med klar tale: Avisbedriftene
er pølseboder. Journalistrepresentanter i deres respektive
styrer kan legge fram hauger med dokumentasjon på at det nå
handler kun om profitt.
Synspunkter og kommentarer bes sendt som e-post til femte@vitex.no.
BOKMANUS:
De nye (avis)eierne m.m.
Historisk vendepunkt i år 2000:
Avisdød varsler død for pressestøtte
Gratisavisen Aftenposten rett på
nett
Aftenpostens PDF-stunt
i uke 3 år 2001
En avis lever av sine leseres oppmerksomhet, mer enn av abonnementet.
En langsom, men sikker trend mot gratisaviser også for
den typen avis som Aftenposten tilhører var et lite prehistorisk
øyeblikk blitt en fullført realitet.
Det var konflikten med de trykkeriansatte (som ikke ville lage papiraviser)
som fikk Aftenposten til å kaste avisen ut på nettet, side
for side, i PDF-format.
Slik skulle det helst se ut. Men få, om noen, nettleserprogrammer
klarte oppgaven på denne måten mer enn en side eller to
før den kreperte. Stort sett måtte det bli nedlasting av
sidene til harddisk for senere beskuelse direkte i PDF-leseren Acrobat.
Og da kom det an på den enkelte lesers skjermkvalitet. En vanlig
Windows-PC dugde ikke.
Uten denne typen redskap ble det nok heller semre leserforhold for
morgenutgavens store format. Men formater endrer seg, det samme gjør
teknologiene. Elektronisk distribuerte gratisaviser er mye nærmere
enn de trykkeriansatte, og Aftenpostens ledelse, trolig kan forestille
seg.
Journalistens
forside 24. november 2000:
År 2000 innledet en ny tid i norsk avishistorie. Avisene som
gikk inn var ikke dundrende konkurs. Dødsårsak: De tilfredsstilte
ikke eiernes krav til profitt.
Det dreier seg om aviser som har fått hundrevis av millioner
i statsstøtte i en hel generasjon (30 år). Hellige kuer
som eiere og ansatte har tryglet for i kor helt siden den kalde krigen.
Det oppsiktsvekkende nye er eiernes plutselige grådighet, der
de tømmer butikken og stenger dørene uten å blunke.
Har «noen snaket sammen»?
Kan «noen» har gitt klar beskjed (til «noen»)
om at pressetøttensnart skal vekk? Er det insiderne som nå
stikker avgårde med kapitalen mens det ennå er litt igjen
uten å gi de ansatte en sjanse til å finne veien
videre ved egen hjelp?