SPHLOGG

For en som har fulgt Øygard-saken med et uavhengig blikk, er det liten tvil om at saken er et justismord.

Verken tingretten eller lagmannsretten skjønte at de var med på å gjeninnføre en rettspraksis fra hekseprosessene: 

Det er nok at én person peker på deg, og du er dømt.

All denne sinnrike høytideligheten i en rettssal – at alle må reise seg for dommeren, at alle vitnene må si hva de heter og når de er født, og høre på en formaning og avgi en erklæring – utgjør den religiøse rammen rundt en ofte helt forutsetningsløs synsing fra dommerne. Når dommen til slutt faller, som et oppstyltet uttrykk for hvem av sakens aktører dommerne har valgt å tro på, blir den oppfattet som en objektiv sannhet, en fasit. Konsekvensene for domfelte er naturligvis store. For rettssikkerheten er konsekvensene mindre umiddelbare, men minst like store: Den er i ferd med å forsvinne rett foran øynene våre.

Jeg innledet kritikken mot Øygard-dommen (i Klassekampen 18/1) med spørsmålet: «Bør vi ikke, i det minste av omsorg for rettspleien, kunne tillate oss å snu perspektivet 180 grader og undersøke den mulighet – den minste lille mulighet – for at mannen, og ikke jenta, snakket sant?»

Svaret ser foreløpig ut til å være et alarmerende: Nei, det bør vi ikke.

Men nå er innvendingene blitt fremmet. Det koker her og der. Og det bør koke – av hensyn ikke bare til Øygard, som nå soner to år og tre måneder for å ha sendt noen tåpelige Skype-meldinger til feil person – men av hensyn til den norske rettssikkerheten.

Kvaliteten i norske domstoler

Å gjenopprette rettssikkerheten er et stort og tungt arbeid. Man må for det første oppdra dommerne. Tilfeldig ansatt og plassert, og uten kontakt med virkeligheten, sitter de der og stirrer på sine skjermer mens de prøver å se våkne ut under vitneforklaringene, og så dømmer de etter det de synes og tenker og tror. Et økende antall kvinnelige dommere dømmer så hardt de kan hvis det er en sedelighetssak med en mann involvert. 

Tingrettsdommeren i Øygard-saken skrev en dom på 105 sider – én side mindre enn dommen mot Anders B. Breivik! Hele dommen oser av at dommeren tror på alt det jenta og aktoratets vitner har sagt, og ikke på noe av det tiltalte og forsvarets vitner har sagt. Dommen oser også av en underlig lummerhet, som ikke bare kan tilskrives det materialet som ble lagt fram for retten, men er noe som foregår i dommerens hode.

Dommeren, Torunn E. Kvisberg, har tatt doktorgraden på barnebortførelser, der det skinner ganske klart igjennom at far stort sett er en djevel og mor stort sett er en engel. 

Dømme i sedelighetssaker får damen like fullt gjøre, så mye hun lyster.

Lagmannsretten hadde til gjengjeld tre mannlige fagdommere. Men tingrettsdommen var mer enn veiledende. Den var førende. 

Som et prinsipp skal appellretten ha «blanke ark» når den setter i gang. Men det er rent hykleri. Alle vet jo hva forrige dom lød på. Dommerne er gode kolleger. Vitnene er de samme. Fra forrige rettsinstans har dommerne arvet forestillingene om hvilke vitner som er «gode» og «dårlige». 

Det lagdommerne i dette tilfellet imidlertid ikke fikk seg til, var å gjenta den utrolige straffeutmålingen på fire år fra tingretten. De var nok noe mer i tvil.

Kvaliteten i norske medier

Det andre man må gjøre – i tillegg til å heve nivået på norske dommere og dermed på domstolene – er å se på medienes rolle.

Mye tyder på at den egentlige dommeren sitter på pressebenken. Om dommerne har dårlige forutsetninger for å dømme, blekner dette mot et kobbel av lynraskt tastende og tvitrende nettjournalister som øyeblikkelig dømmer en de ikke liker, til evig pine. Dommerne følger ofte bare viljeløst etter dem.

Et stort spørsmål, og et lite. Det store først:

Er det mulig å hindre at hekseprosessenes tid kommer tilbake?

Det er kanskje mulig, men det vil kreve en meget stor innsats på det samfunnsetiske området, og det er ingen spor av noen slik innsats i dag.

Både rettsvesenet og den fjerde statsmakt må sette seg på skolebenken – en pinebenk for enhver journalist – og prøve å bringe seg selv til å forstå mekanismene bak anklager, gruppedannelse og gruppeidentitet, interessekonflikter, mobbing, utstøting, sannhetsforståelse, overtro og så videre før de kan gå tilbake og med et noe mer ydmykt sinn prøve å finne ut av konfliktene som lurer i bakgrunnen i enhver rettssal. Ja, de kan forresten gjerne lære seg litt om dialekter og bygdeliv også.

Det rettslig-prosessuelle er det enkleste og minste elementet her. Det må vi forutsette at både dommeren og journalistene har oversikt over. Problemet er at det ofte bare er dette de kan, og de tror det er nok.

Har vi da hindret hekseprosessene? Neppe. Det handler dessverre også om trender. 

I USA sitter flere tusen kvinnelige lærere i fengsel. Der er trenden at elevene hevder seg seksuelt misbrukt av sin kvinnelige lærer. Bevisførselen er det ikke så farlig med. Eleven er mer troverdig enn læreren. Fengsel og høye erstatningsbeløp blir summarisk foreskrevet i et økende tempo.

I Storbritannia er trenden at tilårskomne mannlige kjendiser blir anklaget for å ha misbrukt kvinner så langt tilbake som for 30-40 år siden. Da blir det jo vanskelig med vitneførsel og slikt, men å få fyren dømt er ikke vanskelig. Spesielt de høye erstatningsbeløpene kan virke motiverende. Ofrene som melder seg er gjerne ubalanserte mennesker – og for retten er dette bevis godt nok.

Woody Allen-saken gir en viss pekepinn på at den engelske syken er i ferd med å spre seg i USA også nå. 

I Norge har det vært påfallende mange domfellelser på løst grunnlag i sedelighetssaker siden trenden kom på 1980-tallet. Det dempet seg litt etter Bjugn-saken, da det hele løp ut i parodiens galskap. Men nå har det tatt seg opp igjen.

Ofrene

Jeg har fått et antall henvendelser etter at jeg skrev om Øygard-saken, fra venner av ofre i overgrepssaker. Ofrene er de påståtte overgriperne, som sitter skjelvende i en krok etter fengselsoppholdet og ikke våger å heve stemmen selv.

Det gjør vondt å måtte konstatere at jeg ikke kan hjelpe dem.

De er mange. Noen av dem får til slutt oppreisning fordi det påståtte offeret blir overmannet av samvittighetskvaler etter noen år. Men det er ganske få. Noen tar livet av seg i fortvilelse. Andre lever videre, et ødelagt liv.

Selvsagt er ikke alle overgrepsdømte uskyldig dømt. Selvsagt foregår seksuelle overgrep. Men det skjer ikke i det omfang, og mange ganger ikke i de tilfellene, som norsk rett pådømmer.

Så har vi det lille spørsmålet:

Hvem redigerer Klassekampen?

Straks mitt essay om Øygard-saken hadde stått i KK, meldte det seg i redaksjonen en mann med et meget høyt aggresjonsnivå. Jon Gangdal het han, og han hadde skrevet – på oppdrag for Gyldendal, noe han så på som ærefullt – en bok der jentas naturlig nok svært ensidige versjon av Øygard-saken ble flettet sammen med noen underlige forestillinger om kommunalpolitikk. Denne boka solgte langt dårligere enn forventet. Nå kom anledningen til å markedsføre den litt. Han gjorde det på den måten at han stilte sin bok opp sammen med dommen som høyeste autoritet, fasit i saken.

Pitbullterriere er sjelden særlig smarte. Men de er ustabile, og de biter. Gangdal brakte raserianfallene sine med seg inn i KKs redaksjon og ble der. 

Heldigvis for Gangdal er debattredaktøren i KK nokså ung og uerfaren, og det var en smal sak for 59-åringen som kunne skilte med fartstid fra politiet (!) og det ikke lenger særlig hederskronte organet Dagbladet, å sette seg oppå ham. Der satt han og sørget for at avisa ikke trykte noen av de tallrike innleggene som kom inn til støtte for det syn at Norge må vokte seg vel for å bli et land der justismord er dagligdags.

Han må ha døset av et øyeblikk, for plutselig gled det likevel igjennom et innlegg: Den pensjonerte lagmannen Trygve Lange-Nielsens uvanlig kvalifiserte og gjennomdokumenterte påpekning av hvor vanlig det er med justismord i sedelighetssaker, greide å smette inn på KKs debattsider.

Da våknet Gangdal! Denslags skulle han ikke ha noe mer av! Han ryddet debattsiden og lirte av seg et nytt raserianfall, hvor han for sikkerhets skyld instruerte Klassekampen til å slutte å trykke slikt.

Etter det har det vært stille.