SYPHILIA I
STALINISTENES LEIR
6. oktober 2002: For første gang i livet var jeg invitert til
å holde tale ved et AKP-arrangement.
Det vil si, de kalte seg noe annet. "Manifest 02" skulle
være den største samling av sosialistisk ungdom noensinne
- intet mindre. Hvem kunne si nei til å delta i noe slikt?
Men jeg var litt mistenksom. Bak arrangementet sto RV, RU og SU. To knallharde
leninistgrupper og én vaklende ungsosialistisk. To mot en. Gjett
hvorfor!
Eneste forklaring på at de ville ha med en anarkist, var at det
måtte være en del "anarkistiske elementer" blant
medlemmene som de måtte roe ned på denne måten. Hvis
det var sånn, kunne jeg iallfall ikke svikte mine ukjente venner.
Det var bare å møte opp.
Da jeg kom inn på Chateau Neuf, var det fullt av gråhårede
folk på min egen alder som vandret hvileløst rundt i foajeen:
Gamle AKPere alle sammen. Her gikk de som trakk i trådene!
I min ungdom var ikke anarkister velkommen der slike folk var samlet.
Reiste vi oss, ble vi buet og pepet ut med det samme. Men vi var heldigere
enn anarkister til andre tider på andre steder. De ble drept
av leninistene. I dag er det færre folk på "venstresida",
og anarkistene blir tatt inn i varmen. Det er vel tryggere å ha
dem innenfor enn utenfor. Men de må holde seg bakerst i lokalet
og helst holde kjeft.
Temaet var: "Hva kan sosialistene lære av anarkistene - og
omvendt?" I et brev fra arrangøren fikk jeg vite at det var
på tide at "sosialistene" åpnet seg for anarkistisk
inspirasjon. Frieri eller oppriktighet? Man bestemmer seg for å
håpe det beste.
Det var satt av en bitteliten sal til møtet, med plass til 30-40,
men det kom over hundre. Innlederne var meg selv pluss lederen i SU, en
dame ved navn Ingrid Fiskaa.
Hun var mest opptatt av hvor umulige og ikke minst hvor uutholdelig naive
anarkistene er (selv om hun personlig ikke kjente noen). Og møtelederen,
en ung ml-er, holdt et innlegg der han påviste at anarkister var
identiske med thatcherister, altså med erkekonservative frihandels-markedsliberalister.
Javel, så visste man det.
Det var en del frihetlig og anarkistisk innstilte mennesker i forsamlingen.
Etter hvert fikk jeg forståelsen av at de fleste var medlemmer i
RU eller SU. De slipper altså inn anarkistisk-inspirerte folk som
medlemmer, men disse kan bare glemme å få tillitsverv eller
komme i "styrende organer". Hensikten med seminaret så
ut til å være todelt: Dels å vise de anarkistiske elementene
at nå har de sannelig fått kvoten sin, og bør straks
slutte å mase om sitt. Dels skulle SU-lederens innlegg vise ettertrykkelig
at sosialister ikke har noe å lære av anarkister.
Først og fremst fyrte hun av en bredside mot anarkistenes direkte
demokrati: Det måtte være umulig å stole på en
som ikke representerte andre enn seg selv! Selv var denne høyt
tillitsvalgte damen langt tryggere når hun møtte noen som
representerte noen. Da visste hun rett og slett hva og hvem hun hadde
med å gjøre. Direkte demokrati var bare en tilsløring
av makten. Valgte organer var mye sikrere og ikke minst mer effektivt.
Direkte demokrati, sa SU-lederen, var bare kjedelig og tidkrevende snakking.
Hun mente også at Sovjetunionens skjebne ikke hadde noe med sosialisme
å gjøre - hele stalinismens terror kunne forklares som enkeltpersoners
feilskjær.
Når det gjelder mitt eget innlegg, er jeg
så heldig å kunne gjengi det i sin helhet, ettersom jeg har
manuskriptet. Her er det:
HVA KAN SOSIALISTENE
LÆRE AV ANARKISTENE?
Denne konferansen er et uttrykk for at sosialismen igjen trer frem og
ønsker å fremstå med et menneskelig ansikt. Men det
hjelper ikke med et menneskelig ansikt hvis man ikke også har en
menneskelig kropp.
Det er her anarkistene kan rekke sosialistene en hjelpende hånd.
For anarkistene har det alltid vært av aller største betydning
at mål og midler skal stemme overens. At våre politiske handlinger
på alle punkter skal samsvare med de mål for samfunnet som
vi har satt oss. Veien er målet.
Mål og midler
I min ungdom var det jo mye vill festing, da, og alltid kom festens marxister
bort til meg meget sent på kvelden da de var meget fulle, og betrodde
meg at de egentlig var anarkister på bunnen.
Dette ble jeg alltid ganske sur over og etter hvert temmelig lei av.
Jeg mente - og mener - at det holder ikke å være noe på
bunnen og bare når man er full; man får værsågod
være det litt lenger oppe og også i edru tilstand for at det
skal gjelde.
Men senere i livet, etter å ha studert litt mer, har jeg skjønt
at de på en måte hadde rett. Marxister er anarkister
på bunnen - og Marx og Engels var faktisk anarkister på bunnen
- i den forstand at det idealsamfunnet de pekte på - det postrevolusjonære
samfunnet - det var faktisk et anarki. Uten ledere, uten elite, uten stat:
Alle skulle ha makt over seg selv og ingen over andre. Et fullkomment
anarki.
Det var bare én hake ved dette ifølge Marx & Engels:
Man måtte først igjennom det de kalte "proletariatets
diktatur", det som sosialistene i dag, fordi begrepet er så
belastet, foretrekker å kalle "den sosialistiske stat".
Og det er her vi finner begynnelsen på det jeg vil kalle den kommunistiske
katastrofe.
Mitt syn er altså at den kommunistiske katastrofe ikke skyldes
feilgrep fra enkeltmennesker, at "Stalin hadde en god og en dårlig
side" som ml-erne pleide å si i gamle dager, at det, som det
ofte blir påstått i dag, var onde enkeltmennesker som ikke
hadde lest sin marxistiske teori godt nok, som gjorde alle disse overgrepene
i slike land som Sovjet, Øst-Tyskland, Kina, Kampuchea, Albania,
osv. osv. Den kommunistiske katastrofe begynner med alle de som har
lest sin Marx godt nok. Pol Pot & Co. anvendte bare Stalins metoder.
Stalin anvendte bare Lenins prinsipper. Lenin anvendte bare Marx’ teorier.
Jeg vet at det er et slags offisielt syn på venstresida i dag at
Marx stakkar hadde jo egentlig så innmari god teori, og det er urettferdig
at han skal få skylden for alt som blir gjort i hans navn. Men de
som hevder noe slikt, har ikke lest sin politiske historie.
Revolusjonært OG humanistisk
Vi anarkister har alltid visst at selve det marxistiske tenkesett
nødvendigvis fører til det tyranni vi først så
i Sovjet og deretter så mange andre steder i verden. Allerede
i 1867 sa anarkisten Bakunin at den sosialiststaten som Marx forestilte
seg, nødvendigvis måtte føre til slaveri og
brutalitet. Han ble pepet ut, ja rett og slett kastet ut av den første
internasjonalen, etter en masse intriger og skittkasting fra selveste
Marx. Dessverre fikk Bakunin og anarkistene helt rett. Alle som kunne
anvende en revolusjonær og humanistisk analyse av Marx’ teorier,
kunne altså se dette så tidlig som i 1867. Det var og er bare
anarkistene som anvender et tenkesett som er både revolusjonært
og humanistisk. Det er faktisk det som kjennetegner oss.
Så kan man si at Marx og Engels er døde. Men spøkelsene
lever videre, senest i studieheftet til dette arrangementet, der det står:
"Den sosialistiske staten er et nødvendig onde."
Feil. Den sosialistiske staten er et høyst unødvendig
onde. Selve forestillingen om en slik stat er etter anarkistenes syn kjernen
i den kommunistiske katastrofe.
Flertallsdiktatur
Jeg ber dere her og nå om at dere fra nå av er veldig på
vakt mot alle slike begreper som nødvendig onde, kollektiv makt,
autoritet, ledelse, elite, forskjellige bevissthetsnivåer mellom
elite og masse, og at flertallet skal bestemme.
Poenget er jo nemlig at alle skal bestemme. Også her har
kommunismen sviktet totalt ved å gå inn for flertallsdiktatur.
For det første blir nå dette flertallet meget raskt omgjort
til et lite mindretall av partitopper. For det andre er det i seg selv
helt uholdbart at et flertall skal bestemme over et mindretall. Vi kan
da raskt vinke farvel til alt som heter homofili, etniske minoriteter,
og enhver annen gruppe som sørger for mangfold, for ikke å
snakke om oss anarkister! Det er på den måten vi er blitt
skvisa på venstresida til alle tider: Det er alltid et flertall
av folk som vil utøve flertallsdiktatur. Meget farlig. Vær
alltid på vakt mot flertallet!
Det er jo ikke noe problem å leve sammen med folk som har andre
oppfatninger enn deg selv. Problemet oppstår når en av dere
begynner å diktere oppførselen til den andre. Og her
har kommunismen like mye på samvittigheten som sitt motstykke kapitalismen.
Drittsekkene
Noen vil nå komme med en standardinnvending: "Hva skal vi
gjøre med alle drittsekkene"? Svar: Det finnes ingen drittsekker.
Det fins litt drittsekk i oss alle, og hvem som helst av oss kan
bli drittsekker i et drittsekksystem, som vi f.eks. har i dag. Men den
dagen ingen kan utnytte hverandre lenger, den dagen ingen kan eie andres
bolig eller produksjonsmidler, bare ha full kontroll over sine egne
- den dagen - vel, det verste som kan skje er en periode med kraftig abstinens
hos denne verdens Røkke’er, for de vil ikke lenger ha noen maktmidler,
i likhet med alle andre. Så enkelt er det til syvende og
sist - naturligvis er det også uendelig mye mer komplisert, men
altså dypest sett så enkelt.
Mange leninister vil si at dette er naivt. Det er fordi de ikke har lært
noe av anarkistene! Hvis det skal være naivt å presentere
menneskelige alternativer til et terrorvelde, så gjerne for meg.
Jeg vil heller representere et humant alternativ som er litt langsommere
og litt mindre effektivt, men bedre for alle, og bli kalt naiv, enn å
representere de dødsmaskinene vi har sett både i kommunismens
og kapitalismens navn.
Etikk
Jeg gjentar: Anarkistene er både revolusjonære og
humanister. Historien har vist at det er livsfarlig, bokstavelig talt,
å ikke ta med humanismen i det revolusjonære prosjekt. Revolusjonen
må komme nedenfra, og det er ikke noen vits i å gjennomføre
en systemendring i form av de rene statskupp som sosialister og kommunister
overalt har gjennomført hittil. Vold avler bare vold. Elitegrupper
føder bare enda mer privilegerte elitegrupper. Makt korrumperer.
Denne samsvarstenkningen er selve den anarkistiske ETIKK, og her skiller
anarkistene seg meget sterkt fra de fleste sosialister ved i det hele
tatt å ha en etikk. Jeg vil gå så langt som til å
si at anarkismen ER en etikk, og det skulle jeg gjerne ha utdypet, men
det får jeg ikke tid til. Men det er slett ikke alle anarkister
som er enige med meg i det. Og det er helt på sin plass. Her er
det intet sentralstyre! Men meget forskjellige enkeltindivider som skal
leve sammen i fordragelighet, i frihet, likhet og samhold.
Globalt
Anarkistene vil ha en omveltning, gjerne i form av en revolusjon, men
den må altså komme nedenfra og være i tråd med
humanistiske prinsipper. Dette er fullt mulig. Vi vil i minst like høy
grad som andre sosialister få en slutt på undertrykkelsen,
både den økonomiske og den sjelelige, med begreper som fremmedgjøring
og alt det der, meget viktige ting, som vi ikke har tid til å gå
inn på nå.
Anarkistene er ofte de som går lengst, særlig i synet
på det globale, der vi er helt klare på at vi, det
vil si hele det norske folk helt ned til de fattigste blant oss, er med
i en global overklasse, og det er ikke i vår umiddelbare økonomiske
interesse å få dyrere mat og klær og fjernsyn osv. som
nødvendigvis vil følge av et globalt opprør fra sør,
som vi må støtte. Ikke primært for å lage
kødd her i Norge, men primært for å gjøre hele
verden til et rettferdig sted å leve for alle. En revolusjonær
bevegelse i dag er først og fremst en global bevegelse. Det globale
kan ikke være taktikkeri eller noe man driver med på si. Den
globale bevisstheten må være reell og sentral. Dette er den
store saken i den tiden vi lever i.
Konsekvent
Først og fremst danner anarkistene en bevegelse av konsekvente
holdninger og krav. Og hvorfor i all verden skulle man slutte seg til
en bevegelse som ikke var konsekvent? Hvor det gjaldt andre regler og
andre lærebøker for ledelsen enn for de der nede? Hvor én
sannhet skal gjelde i dag, en annen i morgen? Første bud må
være ærlighet, og her er anarkistene egentlig de eneste på
venstresida som har holdt sin sti ren.
Så kan man spørre hvorfor anarkistbevegelsen virker så
ubetydelig, og svaret er at det er den slett ikke! Den er uten ledelse,
den er fullstendig uten ambisjoner om å komme på stortinget
eller i kommunestyret, fordi den avviser stortinget og kommunestyret,
den krever styring nedenfra. Anarkistbevegelsen er ganske stor
og synlig i land hvor slike ting som staten faktisk blir diskutert. I
Danmark, i Tyskland, i Frankrike, Italia, Spania, faktisk også USA,
ja også i England (selv om den der er i en nokså sørgelig
forfatning, som engelskmennene selv er det).
I Norge: nei. Staten og autoritetene er liksom ikke på dagsorden
med spørsmålstegn etter seg i det autoritetstro Norge. All
sosialisme her er statssosialisme, med merkelige forestillinger om statlige
ordninger og overgangsordninger og unntak fra regler og uetisk grums.
De har veldig mye å lære av anarkistene, for først
og fremst bør et opprør være et ærlig opprør,
og et ærlig opprør er et anarkistisk opprør.
Tenk selv!
06.10.2002 sph
Tilbake
til Syphilias nett
|