SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 29. juni
Erlend Erichsen: Nasjonalsatanisten. Damm 2005.
Her er det omtrent ingen handling, bare skrik og skrål – som man forsåvidt kan si at det sømmer seg i en bok som skal skildre et Black Metal-band i sin famlende tilblivelse, ultrakorte storhetstid og æreløse endelikt. Men forfatteren klarer ikke å sannsynliggjøre sitt prosjekt, antakelig fordi han ikke helt vier seg prosjektet selv. Det skyldes blant annet at han ikke har klart å ta av seg sikkerhetsbeltet: Han forblir en dannet bergenser i tonefall og ordvalg samtidig som han ber om å bli trodd når han forteller ”fra innsiden” om et miljø som søker å ødelegge alt det dannede bergensere står for. Det hele blir uunngåelig til en ufrivillig parodi.
Tekstprøve:
”Da håper jeg at jeg snart kan få høre dere spille.
Hun la trykk på de siste ordene. Hun var svært sjarmerende, likevel kjente jeg ikke den samme begeistringen som før, alle tanker dreide seg om bandet. Jeg merket at jeg konsentrerte meg mest om meg selv, måten jeg ordla meg på, måten jeg fremsto på, og jeg hørte hele tiden en slags påtrengende during i hodet. Hun så på klokken og sa hun måtte gå. Vi ønsket hverandre lykke til videre, men jeg holdt avstanden mellom oss da hun på ny så ut til å ville ha en klem. Så gikk vi hver vår vei.” (s. 47)
Og dette skal altså være den drapsglade, psykopatiske supersatanistens største traume:
”Vet du at min søster aldri ble begravd på en kirkegård? Hun ble kremert, og asken ble strødd på et ukjent sted. Jeg har ikke fått vite hvor, men skulle gjerne ha visst det. Min mor holder ennå kjeft om det.” (s. 98)