SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 29. juli

Lene Therese Teigen: Utro. Aschehoug 2005.

Noen slutter aldri å spørre seg selv: ”Er jeg egentlig helt lykkelig nå? Egentlig? Helt? Lykkelig? Akkurat nå?”

     Som regel ender det i skilsmisse, og det er mulig at enkelte slike nyskilte narsissister har utbytte av å lese bøker som dette for å trøste seg selv. Så kanskje det fins et marked.

     Dette er en totalt uoriginal og gjespende stillestående klisjésamling om et elskende par som er gift på hver sin kant, skrevet med ungpikelitteraturens fullstendige fortapelse i slike lykkelige detaljer som kyss, henførte utbrudd og kjærlighetserklæringer ispedd en og annen overrisling av dårlig samvittighet. Det er nesten ikke til å tro at et seriøst forlag kan fremstille dette som seriøs litteratur, enda jeg nå etter 35 norske bøker i sommervarmen merker en viss resignasjon.

     Tekstprøver:

”Du var så stille, det var umulig å bli klok på deg, sier Johan. Ida tenker at hun vil bare si at hun var sjenert, at hun er sjenert, hun er ikke den som har mange ord hele tiden, ord som dekker det hun synes de skal. Hun liker ikke dem som prater i vei, som om de vet hva de snakker om, når de ikke gjør det.” (s. 96)

”Det er forferdelig å høre om Johans forhold til Karianne. Likevel driver Ida på, må spørre mer, få vite detaljer, finne ut hva slags samliv de har, få ham til å gjenta at alt er dødt, at det ikke finnes noe igjen.” (s. 213)

”Hun kjører hjem. Tar av fra motorveien, svinger inn mellom blokkene ved T-banestasjonen, opp forbi rekkehus-området og til slutt inn i villastrøket ved skolen. Det er fint å bo der. Hadde det ikke vært for Påls foreldre kunne de ikke ha bygd. Faren hans har brukt mye tid på å snekre selv, og lånet hadde de aldri fått uten sikkerhet fra dem. Hvordan kan hun noen gang komme seg unna? Nå kjører Ida langsomt. Så langsomt som mulig gjennom nabolaget uten at det skal virke mistenkelig. Der er naboens nye bil i sølv metallic.” (s. 255)

Til startForrigeNeste