SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING
AV NORSKE ROMANER
Lagt ut 23. juli
Erik Bakken Olafsen: Koranoid. Gyldendal 2005.
Rammehistorien er en underholdende fremstilling av ”umulig barn og håpløse foreldre”, her i form av en autistisk pasient og hans sosionomer, men hovedbolken vrir det hele over i en nokså dyster, nykonservativ rasisme.
Å latterliggjøre en fremmed religion er å gå over bekken etter vann, men det er selvfølgelig ikke forbudt, bare litt uintelligent.
Boka er forsåvidt en like stor fornærmelse mot islam som både Salman Rushdie og Muhammed-tegningene, men har ikke forårsaket noen krusninger noe sted. Det forteller jo ett og annet om virkningsgraden av norsk litteratur. Heller ikke mitt bibliotekeksemplar bar preg av å være lest av noen før meg. (Det gjelder de fleste bøkene i bunken min.)
Jeg skal ikke her befatte meg med ideologi, heller ikke med popularitet, men med det store spørsmålet: Er dette kunst?
Vanskelig å svare: Rammefortellingen er i tynneste laget til å passere som fortelling, og resten – nesten hele boka – består egentlig bare av dokumentforfalskninger. Men forfatteren viser en ekte vilje til å eksperimentere. Eksperimentet er ikke helt vellykket, og det lukter litt vondt, men i det store og hele må den plasseres i kategorien for velskrevet tull og tøys.
(Kulturrådet har nok ikke hatt de samme betenkelighetene med konservativ kritikk av en konkurrerende religion på Gyldendal, som med radikal kritikk av egen sivilisasjon på Fritt og vilt.)
Tekstprøve:
”Autisten maste om halalgreier igjen. Han syntes det var feil at de andre beboerne spiste haram-mat. Han sa at ingen skulle spise noe som ikke var halal. Prøvde å forklare for han, uten å love noe, at dette ikke kom til å bli noe problem i framtida, fordi alle skal få halal. Dette syntes Autisten var veldig flott.” (s. 30)
”De klanderverdige trodde ikke på rettferdighet, ikke på moral, ikke på underkastelse, ikke på tilbedelse, ikke på asketisme. Den representanten for de klanderverdige som har forfattet Qor’anens fortsettelse, har kun hatt som mål å oppnå en union med Gud, å oppløses i guddommen, ikke gjennom medmenneskelighet, ikke ved å følge religionens strenge retningslinjer for oppførsel, men gjennom den totale motsatsen. Den klanderverdige kan kun nå sin Gud ved å fjerne seg fullstendig fra menneskeheten, men enkel asketisme og avholdenhet er ikke nok. Den klanderverdige er til enhver tid forpliktet til å pådra seg menneskers vrede, gjennom klanderverdige handlinger overfor dem. Å miste et lem i denne prosessen, å få en hånd kuttet av, er for den klanderverdige å ta et steg nærmere Gud.” (s. 83–84)