SOMMERFØLJETONG 2006:
SYPHILIAs MARATONLESING AV NORSKE ROMANER

Lagt ut 20. juli

Christer Mjåset: Verdens eldste mann er død. Gyldendal 2005.

Nå for tiden stiller ukebladene så spesifikke krav til novellekunsten at mange ikke får trykt historiene sine der. Da går en del av dem til forlagene. Dette er et eksempel på historier som ikke er tåredryppende nok for damebladene og ikke pornografiske nok for herrebladene. Men er det dermed litteratur?

     Gyldendal har sagt ja i dette tilfellet, og det må være fordi forfatteren er lege. Legestoff selger. Boka er full av bling-bling fra sykehusmiljø. Historiene, femten i alt, åpner lovende, men kræsjer. Forfatteren kan forsåvidt skildre. Men han kan ikke fortelle. Moralen er at pasienter stort sett er mennesker, mens leger stort sett er overmennesker.

     At leseren blir sittende igjen med et ”hæ?”, kan kanskje en velvillig forlagskonsulent tolke dithen at historiene er dype og tvetydige, men leseren slutter fort å lese, fordi det verken er dypt eller tvetydig, bare uferdige historier som spekulerer i folks ambulansefascinasjon.

     Tekstprøve:

”Da de kom inn på skadestuen, slo den søte dunsten av alkohol mot dem. Det lå en eldre mann og døste på en benk midt i rommet med en stor hvit kompress klistret over pannen. Han virket umiddelbart nokså forkommen på Bang. Klærne var slitte og altfor tynne for den kalde vinteren utenfor. Skotuppene på de våte lærmokasinene gapte med løsnede såler ut i rommet. Toller beskrev sykehistorien med lav stemme. Det var snakk om en gammel alkoholiker som under uklare omstendigheter hadde stupt i gulvet på en lokal pub og flenget opp hodebunnen. Tjueseks sting måtte til for å lappe ham sammen igjen.” (s. 65)

Til startForrigeNeste